Redigerer Oi! (avsnitt)

== Historie ==
Oi! ble anerkjent som en musikksjanger på slutten av 1970-tallet, og oppsto som en reaksjon på kommersialiseringen av [[pønkrock]]en. Den forente lyden fra tidlige pønkeband som [[Sex Pistols]], [[the Ramones]], [[The Clash]], og [[The Jam]] med innflytelse fra britiske rockband fra [[1960-tallet]] som [[Small Faces]] og [[The Who]]. Den kan beskrives som aggressiv, dansbar rock med allsang i refrengene. Musikken, som hadde også røtter i [[glamrock]]en som [[Slade]] og [[Sweet]], startet mer som pubrock med tekster alle sang med på, akkurat slik man gjorde på fotballkamper, og på 1980-tallet beveget den seg også mot [[heavy metal]]. Selv om Oi! har blitt forstått som hovedsakelig en sjanger dominert av snauskaller, var de første Oi!-gruppene bestående av pønkere og folk som ikke passet inn i båsen av verken snauskaller eller pønkere.

Første generasjon av Oi!-band, slike som [[Sham 69]] og [[Cock Sparrer]], var aktive i flere år før begrepet «Oi!» ble benyttet retrospektivt for å beskrive deres musikkstil. I 1980 ga Garry Bushell, da musikkjournalist i avisen ''Sounds'', betegnelsen ved å ta navnet fra forvanskningen «Oi!» som Stinky Turner fra [[Cockney Rejects]] benyttet for å introdusere gruppas sanger.<ref> [http://punkmodpop.free.fr/cockneyrejects_pic.htm «Cockney Rejects: History and Pictures / Oi Music / Punk Rock»]  {{Wayback|url=http://punkmodpop.free.fr/cockneyrejects_pic.htm |date=20090828055640 }}. ''Punkmodpop.free.fr''.</ref><ref> Bushell, Garry (2010): ''Hoolies: True Stories of Britain’s Biggest Street Battles'', London, s. 156.</ref> Det er et gammelt britisk uttrykk i betydningen «hei!» eller «hallo!». I tillegg til Cockney Rejects var det andre grupper som ble karakterisert som Oi!-band: Angelic Upstarts, The 4-Skins, The Business, Anti-Establishment, Blitz, The Blood, og Combat 84.<ref> Marshall, George (1991): ''Spirit of '69: A Skinhead Bible'', Dunoon, Scotland: S.T. Publishing. ISBN 1-898927-10-3.</ref>

Den rådende ideologien til den opprinnelige Oi!-bevegelsen var en grov utgave av arbeiderklasse-opprør. De tekstmessige temaene i sangene handlet om arbeidsløshet, arbeideres rettigheter, trakasserier og overgrep fra politiet og andre autoriteter, og undertrykkelse av myndighetene.<ref name="Robb_history"/> Sangene var også preget av mindre politiske uttrykk som gatevold, [[fotball]], [[sex]] og [[alkohol]].

En del tilhengere av Oi!-bevegelsen var involvert i [[Nynazisme|nynazistiske]] og [[Rasisme|rasistiske]] organisasjoner som [[British National Front|National Front]] (NF) og [[British Movement]] (BM), noe som har fått en del kritikere til å avvise Oi! som en rasistisk bevegelse.<ref name="Robb_history"/> Imidlertid var det ingen av de første bandene som var assosiert med den første Oi!-scenen som fremmet verken rasisme eller nynazisme. En del grupper som Angelic Upstarts, The Business, The Burial og The Oppressed var tvert imot assosiert med venstreorientert politikk og antirasisme, og en del andre var lite aktive eller interessert i politikk.<ref name="truth_garry">Bushell, Garry: [https://web.archive.org/web/20080731120915/http://www.garry-bushell.co.uk/oi/index.asp «Oi!—The Truth»]. ''Garry-bushell.co.uk''. Arkivert fra [http://www.garry-bushell.co.uk/oi/index.asp originalen] den 31. juli 2008</ref><ref name="Worley"/><ref name="Petridis"> Petridis, Alexis (18. mars 2010): [http://www.theguardian.com/music/2010/mar/18/oi-cockney-rejects-garry-bushell-interview «Misunderstood or hateful? Oi!'s rise and fall»], ''The Guardian''</ref>

Den nynazistiske snauskalle-bevegelsen har utviklet sin egen musikksjanger som de kaller «Rock mot kommunisme» (RAC), og som har musikalske og [[Estetikk|estetiske]] likheter med Oi!,<ref>Barberis, Peter; McHugh, John; & Tyldesley, Mike (2000): ''Encyclopedia of British and Irish Political Organizations'', London and New York: Continuum International Publishing Group, ISBN 0-8264-5814-9. s. 175</ref> men som ikke er tilknyttet Oi!. Forskeren Timothy S. Brown har skrevet at Oi! «spilte en viktig symbolsk rolle i politiseringen av snauskallekulturen. Ved å gi, for første gang, et musikalsk fokus til identiteten til snauskallene som «hvite» — som hadde ingenting å gjøre med tilstedeværelsen av vestindiske immigranter og liten opplagt forbindelse med svarte musikalske røtter — ga Oi! et musikalsk fokus for nye visjoner for identiteten til snauskallene [og] en inngang for en ny type høyreorientert rockemusikk.»<ref>Brown, Timothy S. (Høsten 2004): [http://findarticles.com/p/articles/mi_m2005/is_1_38/ai_n6234788/pg_6/?tag=content;col1 «Subcultures, Pop Music and Politics: Skinheads and 'Nazi Rock' in England and Germany»] i: ''Journal of Social History''.</ref> Nevnte Garry Bushell har slått fast at den nynazistiske «white power»-musikken var «helt fjernt fra oss. Vi hadde ingenting til felles, annet enn en felles misnøye for hverandre.» <ref name="Petridis"/>

Den generelle medieverden økte sin krav på at Oi! var knyttet til nynazisme og rasisme etter en Oi!-konsert i Hambrough Tavern i [[Southall]] den [[4. juli]] [[1981]] som endte med fem timer med opptøyer, 120 mennesker som ble skadet og konserthallen som ble brent ned.<ref name=riot> [http://news.google.com/newspapers?nid=932&dat=19810705&id=t1YLAAAAIBAJ&sjid=qVIDAAAAIBAJ&pg=6426,404910 «Race Riot Strikes London»]. ''Associated Press''. 5. juli 1981.</ref><ref> Marshall, George (1991): ''Spirit of '69: A Skinhead Bible'', Dunoon, Scotland: S.T. Publishing, ISBN 1-898927-10-3. s. 106, 110</ref><ref> Renton, D. (2006): ''When We Touched the Sky: The Anti-Nazi League, 1977–81'', London, s. 136–155.</ref> Før konserten hadde en del av publikum dratt rundt i området og skriblet nynazistiske slagord og trakassert asiatiske beboere i området.<ref name="Robb_history"/><ref name=riot/> Reaksjonen til de lokale asiatiske ungdommene var å kaste flasker med brennende bensin og andre objekter på konsertlokalet i den tro at konserten (med band som The Business, The 4-Skins og The Last Resort) var en nynazistisk sammenkomst.<ref name="Worley"/> I virkeligheten var ingen av bandene nynazistiske, og publikumet på rundt 500 var svært blandet, fra venstreorienterte til svarte, fra pønkere til ungdom uten særskilt tilknytning.<ref>Marshall, George (1991): ''Spirit of '69: A Skinhead Bible'', Dunoon, Scotland: S.T. Publishing. ISBN 1-898927-10-3. s. 107–108</ref>

I kjølvannet av opptøyene var det mange Oi!-grupper som fordømte rasisme og fascisme. Disse meldingene ble kynisk mottatt fra mange grunnet et samlealbum som ble utgitt i mai [[1981]]. Dets tittel var ''Strength Thru Oi!'' som i seg selv var et ordspill på et nazistisk slagord [[Kraft gjennom glede|''Kraft durch Freude'']]. I tillegg viste omslaget Nicky Crane, en nazistisk snauskalle-aktivist som satt i fengsel med en dom på fire år for rasistisk vold, vist mens han knytter nevene truende og sparker med store støvler. Crane kom senere til å ta avstand fra sin nazistiske fortid etter å ha avslørt at han var [[homofil]].<ref name="BBC_News_ Nicky_Crane_The_secret_double_life_of_a_gay_neo-Nazi">[http://www.bbc.co.uk/news/magazine-25142557 «Nicky Crane: The secret double life of a gay neo-Nazi»], ''BBC''</ref> Bushell, som hadde satt sammen albumets utvalg av grupper og sanger, insisterte på at tittelen var en [[vits]] på [[The Skids]]’ album ''Strength Through Joy'' og at han ikke var oppmerksom på [[konnotasjon]]ene til [[Nazi-Tyskland]].<ref name="truth_garry"/> Han nektet også for å kjenne til identiteten til snauskallen på albumets omslag inntil det ble avslørt av avisen ''[[Daily Mail]]'' to måneder etter utgivelsen.<ref name="truth_garry"/> Bushell, som var sosialist, merket seg [[ironi]]en i å bli stemplet som en høyreekstremist av en avis som i sin tid «støttet [[Oswald Mosley]]s [[British Union of Fascists |svartskjorter]], Mussolinis [[Den andre italiensk-abessinske krig |invasjon av Abyssinia]], og pasifiseringspolitikken med Hitler helt opp til utbruddet av den andre verdenskrig.»<ref name="truth_garry"/>

Etter at Oi!-bevegelsen tapte sin drivkraft i Storbritannia, spredte den seg til en viss grad til deler av [[Europa]], til [[Nord-Amerika]], og [[Asia]]. Særlig i [[USA]] speilte Oi!-fenomenet hardcore pønken tidlig på 1980-tallet med Oi!-påvirkede band som [[Agnostic Front]], Iron Cross, og Anti Heros. Senere amerikanske grupper som [[Rancid]] og [[Dropkick Murphys]] har kreditert Oi! som en kilde for inspirasjon.<ref name=Petridis/> På midten av [[1990-tallet]] var det en fornyet interesse for Oi!-musikken i Storbritannia, noe som førte til at eldre grupper fikk mer anerkjennelse. På [[2000-tallet]] har mange av de første britiske bandene kommet sammen igjen og opptrådt og til dels spilt inn plater.