Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

==Forhistorie==
=== Keiserriket og sosialdemokratiet ===
{{utdypende|Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein|Sozialdemokratische Arbeiterpartei (Tyskland){{!}}Sozialdemokratische Arbeiterpartei|Sozialdemokratische Partei Deutschlands}}
{{utdypende|Revisjonisme}}
[[Fil:Reichstagsgebaeude.jpg|miniatyr|Riksdagsbygningen mellom 1890 og 1900.{{byline|Ukjent fotograf}}]]
[[Fil:Reichsgesetzblatt34 1878.jpg|miniatyr|[[Sosialistloven|Lov mot de almenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet]] ([[Reichsgesetzblatt]] 34/1878). {{byline|Foto: Pischdi|3. oktober 2005}}]]
[[Fil:August Bebel 3.jpg|miniatyr|[[August Bebel]] mellom 1890 og 1910. Bebel var den andre formann i [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands|SPD]] fra 1892 til 1913]]
[[Fil:Karl Liebknecht.jpg|miniatyr|[[Karl Liebknecht]] var det første medlem av SPD som nektet å stemme for krigskreditt. Sammen med [[Rosa Luxemburg]] grunnla han [[Kommunistische Partei Deutschlands|KDP]] i 1919.]]
Sosialdemokratiske partier hadde eksistert i Tyskland siden 1863 (''[[Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein]]'', ADAV).<ref>[https://www.spd-geschichtswerkstatt.de/wiki/Allgemeiner_Deutscher_Arbeiterverein Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein], Geschichtswerkstatt SPD, besøkt 24. februar 2019</ref><ref name="SPD"/> Deres fremvekst må sees i sammenheng med Tysklands utvikling fra en [[agrar]]stat til en [[industrialisering|industristat]].<ref name="Ullrich-1997"/> Ved [[Riksdagsvalget i Tyskland 1871|valget i 1871]] ble de representert i [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]]. Fra 1878 ble de undertrykt av [[sosialistloven]]. Frem til [[første verdenskrig]] gjennomgikk sosialdemokratene store forandringer. Fra å ha vært et revolusjonært parti som ville endre samfunnet med væpnet revolusjon, ble de en integrert del av det etablerte samfunnet som de gikk inn for å endre ''innenfra''. Noe lignende skjedde i hele den vestlige verden, også i [[Norge]]. Det som opprinnelig var sosialdemokrater, ble delt opp i sosialdemokrater og [[kommunister]]. I 1917 dannet også [[venstresosialisme|venstresosialister]] et eget politisk parti og ble en egen politisk retning gjennom opprettelsen av ''[[Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands]]'' (USPD).<ref name="SPD"/> Historien om sosialdemokratene er derfor også historien om en politisk retning som frem til første verdenskrig endret både form og innhold.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/kapitel/kaiserreich/innenpolitik/adav|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Kaiserreich|besøksdato=2019-02-21|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.freitag.de/autoren/michael-jaeger/1917-der-kurze-dritte-weg|tittel=Zeitgeschichte - 1917: Der kurze dritte Weg|besøksdato=2019-02-21|språk=de|verk=www.freitag.de}}</ref>

Den borgerlige [[marsrevolusjonen]] av 1848/1849 mislyktes fremfor alt på grunn av problemene med å oppnå [[nasjonalstat|nasjonal enighet]] og [[demokrati]]sering på samme tid. I de følgende tiår begynte den overveiende del av [[borgerskap]]et å støtte en [[øvrighetstat]], særlig fordi det siden 1871 hadde oppstått en nasjonalstat i form av [[den lilletyske løsning]] under ledelse av [[kongeriket Preussen]].<ref>[https://www.dhm.de/lemo/kapitel/vormaerz-und-revolution/revolution-1848.html Vormärz und Revolution: Die Revolution von 1848/49], Lebendiges Museum Online, besøkt 24. februar 2019</ref>

Det nystiftede tyske riket var et [[konstitusjonelt monarki]]. For [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|riksdagen]] gjaldt almengyldige, like og hemmelige valg, men dens innflytelse på rikspolitikken var begrenset. Dens foreslåtte lover kunne bare tre i kraft etter samtykke fra [[Forbundsrådet (Det tyske keiserrike)|Forbundsrådet]] og keiseren. De to sistnevnte kunne oppløse Riksdagen når som helst og utlyse nyvalg. Dens eneste viktige myndighet var bevilgninger over statsbudsjettet. Det hadde imidlertid bare lov til å stemme over sin største post, militærbudsjettet, som en del av det såkalte [[Septennat (tyske keiserrike)|septennatet]] i en periode på totalt syv år. Også riksregjeringen var bare ansvarlig overfor keiseren.<ref name="Ullrich-1997_36"/>

Siden 1871 var [[sosialdemokrati|sosialdemokratene]] representert i Riksdagen. De var i begynnelsen splittet i de to partiene ''[[Sozialdemokratische Arbeiterpartei (Tyskland)|Sozialdemokratische Arbeiterpartei]]'' (SPAD)<ref>[https://www.spd-geschichtswerkstatt.de/wiki/Sozialdemokratische_Arbeiterpartei Sozialdemokratische Arbeiterpartei], Geschichtswerkstatt SPD, besøkt 24. februar 2019</ref><ref name="SPD"/> og ''[[Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein]]'' (ADAV);<ref>[https://www.spd-geschichtswerkstatt.de/wiki/Allgemeiner_Deutscher_Arbeiterverein Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein], Geschichtswerkstatt SPD, besøkt 24. februar 2019</ref><ref name="SPD"/> i 1875 slo disse partiene seg sammen til ''[[Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands (1875)|Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands]]'' (SAD),<ref>[https://www.spd-geschichtswerkstatt.de/wiki/Sozialistische_Arbeiterpartei_Deutschlands Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands], Geschichtswerkstatt SPD, besøkt 24. februar 2019</ref> og i 1890 endret partiet navn til ''[[Sozialdemokratische Partei Deutschlands]]'' (SPD).<ref name="gesetz">[https://www.spd-geschichtswerkstatt.de/wiki/Sozialistengesetz Sozialistengesetz], Geschichtswerkstatt SPD, besøkt 24. februar 2019</ref><ref name="SPD"/> Som det eneste sosialdemokratiske politiske parti i det tyske keiserrike, foreslo det åpent en [[republikk|republikansk]] statsform. [[Otto von Bismarck]] hadde derfor forfulgt partiet fra 1878 til han gikk av som [[Tysklands kanslere|forbundskansler]] i 1890.<ref name="gesetz"/> Grunnlaget for forfølgelsen var [[sosialistloven]] (''«Lov mot de almenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet»'') av 19. oktober 1878.<ref name="Reichstag1878"/><ref name="gesetz"/>

Likevel økte sosialdemokratene sin stemmeandel i nesten hvert eneste valg. Under [[Riksdagsvalget i Tyskland 1912|riksdagsvalget i 1912]] fikk de 34,8 prosent av stemmene, og ble den sterkeste fraksjon i Riksdagen med 110 representanter.<ref name="Nohlen2010_762"/> Partiet hadde omkring én million medlemmer, og partiavisen ''[[Vorwärts]]'' hadde 1,5 millioner abonnenter. De fleste av fagforeningenes 2,5 millioner medlemmer støttet mest sannsynlig sosialdemokratene. I tillegg var tallrike [[samvirke]]r ([[boligsamvirke]]r, samvirkelag etc.), og andre organisasjoner forbundet med SPD og fagforeningene, eller støttet den sosialdemokratiske ideologi på annen måte. Andre sentrale partier i riksdagen av 1912 var ''[[Deutsche Zentrumspartei]]'' (91 seter), ''[[Deutschkonservative Partei]]'' (43 seter), ''[[Nationalliberale Partei]]'' (45 seter), ''[[Fortschrittliche Volkspartei]]'' (42 seter), [[det polske parti]] (18 seter), ''[[Freikonservative Partei]]'' (14 seter), ''[[Wirtschaftliche Vereinigung]]'' (10 seter) og ''[[Elsäss-Lothringen Partei]]'' (9 seter).<ref name="Nohlen2010_762"/><ref>[http://www.reichstagsprotokolle.de/Blatt4_h1_bsb00003461_00034.html Reichstagshandbuch 1912 Nachtragsband], Münchener Digitalisierungszentrum, 20. november 2009</ref>

I de 43 årene som gikk fra grunnleggelsen av [[det tyske rike]] frem til [[første verdenskrig]], økte ikke bare SPD i betydning, men endret også karakter. I [[revisjonisme]]striden som begynte i 1898, ønsket de såkalte revisjonistene å slette revolusjonens mål fra partiprogrammet, slik det var formulert i 1891 i [[Erfurt]].<ref name="SPD"/> I stedet ønsket de at sosiale reformer skulle være basert på den eksisterende økonomiske orden. På den andre siden hersket den [[marxisme|marxistiske]] majoriteten. Men den videreførte revolusjonære retorikken skjulte bare det problem at SPD i praksis hadde blitt reformert siden sosialistloven ble avskaffet i 1890.<ref name="SPD"/> Sosialdemokratene, som lenge var fordømt som «rikets fiender» og «[[fedrelandsløse svenner]]» (tysk: ''Vaterlandslose Gesellen''), anså seg selv som tyske [[patriotisme|patrioter]]. I begynnelsen av første verdenskrig ble det tydelig at SPD var blitt en integrert &ndash; om enn opposisjonell &ndash; komponent i imperiet.<ref name="Ullrich-1997_173_176"/>

===SPDs samtykke til krigskreditter===
{{utdypende|Skuddene i Sarajevo|julikrisen|ånden fra 1914}}
Mange av sosialdemokratene var tilhengere av [[pasifisme]]. De tok på prinsipielt grunnlag avstand fra [[krig]], og avviste militære krigshandlinger som intervensjonsmiddel i internasjonale konflikter. Utbruddet av første verdenskrig, stilte partiet i så måte på en prøve. Skulle de forsvare landet eller passivt se på at landets interesser ble angrepet? Sosialdemokratene, og spesielt kommunistene, anså krig for å være en sekundær virkning. De anså den som et utslag av den egentlige og primære årsaken, nemlig interessemotsetninger mellom sosiale klasser, og mellom kapital og arbeid. Denne konflikten hadde internasjonal rekkevidde, og var ikke begrenset til en nasjon. Et skjellsord som oppstod blant sosialdemokratenes motstandere, og som anskueliggjorde den moralske konflikten de stod overfor, var «fedrelandsløse svenner».<ref>{{Kilde www|url=http://gutenberg.spiegel.de/suche|tittel=Projekt Gutenberg - Klassische Literatur Online|besøksdato=2019-02-20|fornavn=SPIEGEL ONLINE, Hamburg|etternavn=Germany|språk=de|verk=gutenberg.spiegel.de}}</ref>

Omkring 1900 ble det tyske sosialdemokratiet ansett som den sterkeste kraften i den internasjonale [[arbeiderbevegelsen]], tett etterfulgt av [[Frankrike|franske]] og [[Storbritannia|britiske]] søsterpartier. På de paneuropeiske kongressene til den [[Den andre internasjonalen|andre sosialistinternasjonalen]] den 24. og 25. november 1912 i [[Basel]] hadde SPD stemt for resolusjoner, som ga felles sosialistiske tiltak i tilfelle krigsutbrudd.<ref name="Mielenz2015_162_175"/> En tilsvarende resolusjon ble vedtatt under den syvende kongress i [[Stuttgart]] mellom 18. og 24. august 1907.{{#tag:ref|Resolusjonen ble utformet av [[Rosa Luxemburg]] fra det tyske SPD i samarbeid med [[Vladimir Lenin]]: «Dersom en krig truer med å bryte ut, er det forpliktelsen til arbeiderklassen og dens parlamentariske representanter i landene som er involvert, støttet av den koordinerte aktivitet til det internasjonale sosialistiske byrå, å utøve alle anstrengelser for å hindre utbruddet av krig med de midler som de anser som mest effektive, noe som selvsagt varierer i henhold til graden av klassekamp og graden av opphetingen av den generelle politiske situasjon. I tilfelle krig bryter ut likevel, er det deres plikt å gripe inn til fordel for dens hurtige avslutning og med alle deres krefter bruke den økonomiske og politiske krisen som er skapt av krisen til å reise massene og på denne måten fremskynde fallet til det kapitalistiske klassestyret.»<ref name="Luxemburgblog2012"/>|group="lower-alpha"|name="1907resolusjon"}}

På samme måte som andre sosialistiske partier i [[Europa]], arrangerte partiet store antikrigsdemonstrasjoner i 1914 under [[julikrisen]].<ref name="EbertStifung2014"/><ref name="Volkswacht1914"/> Denne oppstod i kjølvannet av [[skuddene i Sarajevo]] som drepte den [[Østerrike-Ungarn|østerriksk-ungarske]] tronfølgeren [[Franz Ferdinand av Østerrike-Este|erkehertugen Franz Ferdinand]] og hans kone [[Sophie Chotek|Sophie von Hohenberg]]. I [[Köln]] samlet demonstrasjonene omkring 10&nbsp;000 mennesker,<ref name="EbertStifung2014"/> og mellom den 26. og 31. juli demonstrerte mer enn 500&nbsp;000 mennesker på minst 288 antikrigsforsamlinger i 163 byer og kommuner.<ref name="EbertStifung2014"/> [[Rosa Luxemburg]], talskvinne for partiets venstreside, tok til orde for [[totalnekting]] og lydighet overfor SPD.{{#tag:ref|Den 16. september 1913 hadde [[Rosa Luxemburg]] fortalt en større forsamling i Bockenheim (nær [[Frankfurt]]), at «Hvis de tror vi kommer til å løfte morderens våpen mot våre franske og andre brødre, da skal vi rope ut: Vi vil ikke gjøre det !»<ref name="Luxemburgblog2012"/><ref name="Nettl2019_481"/> For dette utsagnet ble hun dømt til et års fengsel for oppvigleri i henhold til §§110, 111 i den tyske straffeloven.<ref name="Nettl2019_481"/>|group="lower-alpha"|name="luxemburg"}}

Riksregjeringen planla derfor å arrestere partilederen umiddelbart etter krigsutbruddet. [[Friedrich Ebert]], som siden 1913 var en av de to partilederne, reiste sammen med [[Otto Braun]] til [[Zürich]]. Dette ble gjort for å forhindre at partiets midler ble konfiskert av den tyske stat.<ref name="Haffner2002_12"/>

Men da Tysklands [[krigserklæring]] mot det [[tsar]]istiske [[Russland]] fulgte 1. august 1914, ble flertallet av SPD smittet av krigsbegeistring (''Augusterlebnis'' eller «[[ånden fra 1914]]»),<ref>[https://www.textlog.de/tucholsky-geist-von-1914.html Der Geist von 1914], Kurt Tucholsky, Glossen und Essays,  Gesammelte Schriften (1907-1935)</ref><ref>[https://www.dhm.de/lemo/kapitel/erster-weltkrieg/innenpolitik/august/ Das "August-Erlebnis"], Lebendiges Museum Online, 24. februar 2019</ref> ettersom de anså Russland som den mest antisosialistiske stat og som et tilfluktssted for reaksjonære krefter. I de første dagene av august fulgte redaktørene av partiavisen ''[[Vorwärts]]'' den regel som i 1913 ble utformet av den avdøde SPD-formannen [[August Bebel]]. I 1904 hadde han sagt i riksdagen at SPD ville delta i det væpnede forsvaret av Tyskland, bare i tilfelle et utenlandsk angrep. I 1907 sa han imidlertid på partidagen i [[Essen]] at han selv ville «ta opp haglegeværet» hvis det ble rettet mot Russland, som var «fienden til all kultur og alle undertrykte».<ref name="SPD1907_255"/>

Stilt overfor den generelle krigsentusiasme i befolkningen, som trodde på et angrep fra [[trippelententen]] ([[Storbritannia]], [[Frankrike]] og [[Russland]]), rettet mot [[Trippelalliansen (1882)|trippelalliansen]], (Tyskland, [[Østerrike-Ungarn]] og [[Italia]]), fryktet mange varamedlemmer i SPDs sentralstyre å miste velgere med en konsekvent [[pasifisme]]. [[Tysklands kanslere|Rikskansler]] [[Theobald von Bethmann Hollweg]] truet i tillegg med å forby partiet i tilfelle krig. På den andre siden utnyttet kansleren den anti-tsaristiske holdning i SPD til å oppnå partiets godkjenning av krigen.

Både partiledelsen og riksdagsgruppen var delt i sin holdning mot krig.<ref name="Luban2014"/> Takket være Ebert stemte 96 av 110 SPD-representanter for riksregjeringens krav om [[krigsobligasjoner]].<ref name="Luban2014"/> 14 parlamentarikere (deriblant Liebknecht), under ledelse av nestformann [[Hugo Haase]], var motstandere.<ref name="Wohlgemuth1973_242"/> Etter at det som [[Wolfgang Heine]] kalte «motbydelige scener av støy» var over,<ref name="Wohlgemuth1973_242"/> stemte de likevel for gjennom [[partidisiplin]]. På denne måten godkjente hele riksdagsgruppen krigsbevilgningene 4. august. I pausen etter rikskansler Hollwegs tale – like før avstemningen den 4. august, kom det likevel til tumulter i riksdagsgruppen, etter at SPD-representantene [[Ludwig Frank]], [[Eduard David]], [[Albert Südekum]], [[Max Cohen (journalist)|Max Cohen]] og noen andre på en demonstrativ og sarkastisk måte applauderte talen.<ref name="Groh1955_700"/> To dager tidligere hadde de [[frie fagforeninger]] forberedt en streik som følge av lønnskutt som krigen ville føre med seg. Men med beslutningen i partiet og dets fagforeninger var likevel mobilisering av den tyske hæren mulig. Haase begrunnet beslutningen slik: «Vi lar ikke fedrelandet i stikken i tider med fare!»<ref name="Haffner2002_12"/> Keiseren begrunnet den såkalte «[[Burgfrieden]]» (borgfreden) i tysk innenrikspolitikk i slutten av sin trontale med følgende ord: «Jeg kjenner ingen partier lengre, jeg kjenner kun tyskere!» (Ich kenne keine Parteien mehr, ich kenne nur noch Deutsche!)<ref name="Nübel2008_32"/>

[[Karl Liebknecht]], som senere ble en symbolfigur for krigsmotstanderne, fremmet i første omgang partiets ånd og holdt seg borte fra avstemningen for å unngå å stemme mot SPDs fraksjon i riksdagen. Den 1. august trodde han at «avvisning av [[Krigsobligasjon|krigskreditter]] av flertallet i riksdagens fraksjon er naturlig og utvilsom», men flertallet ville noe annet.<ref name="Laschitza1987_214"/> Noen dager senere ble han medlem av ''[[Spartakusforbundet|Gruppe Internationale]]'', som Luxemburg hadde grunnlagt 5. august 1914 sammen med seks andre fra venstresiden i partiet, og som holdt fast ved førkrigsbeslutningene til SPD. Dette resulterte i grunnleggelsen av det tyske [[spartakusforbundet]] den 1. januar 1916.<ref name="Meyer1927_10"/><ref name="Meyer1927_147"/>

Den 2. desember 1914 stemte Liebknecht, som den eneste representanten i riksdagen, mot ytterligere krigskreditter.<ref name="Zimand2002"/> Liebknecht var fast bestemt på å stemme mot krigskredittene under neste avstemning og demonstrere mot forslagets «høyvann av enighetsfraser» (''Einigkeitsphrasen-Hochflut'').<ref name="Laschitza1987_219"/> I forkant av avstemningen, forsøkte han å vinne andre representanters gunst gjennom timer etter timer med samtaler. [[Otto Rühle (politiker, 1874)|Otto Rühle]], som Liebknecht hadde fått på sin side, var ment å stemme mot forslaget, men under trykket fra flertallet holdt han seg unna plenum. [[Fritz Kunert]], som var mot forslaget den 4. august,<ref name="Prager1921_25"/> forlot salen kort tid før avstemningen.<ref name="Laschitza2007_258"/> Til slutt stod Liebknecht som siste representant, alene i riksdagen, mot krigskredittene.<ref name="Zimand2002"/> Denne åpenlyse overtredelsen av partidisiplinen var et tabu, og isolerte ham fra fraksjonslederen Haase.

Selv om han ikke fikk lov til å tale i riksdagen for å forklare sin stemme offentlig, og således ble underlagt sensur,<ref name="Luxemburg2000c"/> ble hans mening publisert i et sirkulære som ble ansett som ulovlig:<ref name="Zimand2002"/>

{{sitat|Den nåværende krigen var ikke ønsket av noen av nasjonene som deltar i den og er ikke blitt veid mot interessene til tyskerne eller noe annet folk. Det er en [[imperialisme|imperialistisk]] krig, en krig for [[kapitalisme|kapitalistisk]] kontroll over verdensmarkedet, for den politiske dominans over enorme territorier og for å gi makt til industriell kapital og bankkapital.|}}

På grunn av høy etterspørsel ble dette sirkulæret snart trykt opp og utviklet seg til de såkalte politiske brev (''Politische Briefe''), en gruppe brev som senere ble utgitt i strid med sensurloven under navnet «spartakusbrevene» (''Spartakusbriefe'').<ref name="Luxemburg2000_215_218"/> Den 20. september 1916 ble de erstattet av journalen ''Spartakus'',<ref name="Luxemburg2000_215_218"/> som utkom irregulært frem til de ble erstattet av avisen ''[[Die Rote Fahne]]'' den 9. november 1918.<ref name="Staatsbibliothek2015"/>

Denne åpne opposisjon mot partiets linje skapte tilhengere blant enkelte partimedlemmer omkring Haase som også var motstandere av krigskredittene. På oppfordring fra lederskapet i SPD, ble Liebknecht i februar 1915 bebudet militærtjeneste for å bli kvitt ham. Liebknecht var den eneste stedfortreder i partiet som ble behandlet slik. På grunn av sine forsøk på å organisere protester mot krigen, ble han ekskludert fra SPD og den 28. juni 1916 ble han dømt til fire års fengsel for [[forræderi|høyforræderi]].<ref name="Luxemburg2000b"/> Mens Liebknecht satt i fengsel, skrev Luxemburg de fleste av «spartakusbrevene». Etter fengselsstraffen til Liebknecht, ble også Luxemburg satt i fengsel som en «preventiv fengsling» frem til krigens slutt.

===Splittelse i SPD===
{{utdypende|Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands|Mehrheitssozialdemokratische Partei Deutschlands}}
[[Fil:Hindenburg-ludendorff.jpg|thumb|Generalene [[Paul von Hindenburg]] og [[Erich Ludendorff]], som siden 1916 styrte politikken i det tyske rike, inngikk et samarbeid etter [[Slaget ved Tannenberg (1914)|slaget ved Tannenberg]] i 1914.{{byline|Maleri av Hugo Vogel (omkring 1917), hentet fra Schlachten des Weltkrieges, Bind 19|}}]]
[[Fil:USPD-Gruendung.jpg|thumb|Innledning til konferansen i Gotha, hvor USPD ble grunnlagt.{{byline|Deutsches Historisches Museum}}]]
[[Fil:Ebert LCCN2014709630.jpg|thumb|[[Friedrich Ebert]] (formann i SPD fra 1913 til 1919) var en autoritativ formann av [[Mehrheitssozialdemokratische Partei Deutschlands|MSPD]]s [[Burgfrieden|borgfred]]spolitikk under første verdenskrig.{{byline|Foto: [http://loc.gov/pictures/resource/ggbain.29472/ Library of Congress 29472]|Mellom 1915 og 1920}}]] 
Krigen skulle komme til å tære på sosialdemokratenes oppslutning. Det kompromisset de hadde inngått for å få i stand krigskreditter, gjorde at det begynte å murre i deres egne rekker. I 1917 førte det til at [[Antimilitarisme|antimilitaristiske]] krefter brøt ut av SPD og stiftet et nytt [[venstresosialisme|venstresosialistisk]] parti.<ref name="Kautsky1922_8"/>

Jo lengre krigen varte, jo flere ofre krevde den, og desto færre SPD-medlemmer var villige til å opprettholde «borgfreden» fra 1914. Partiorganet ''Vorwärts'' hadde forpliktet seg til «en balansegang mellom uavhengig rapportering og tilpasning til sensurforskriftene».<ref name="Smaldone1998"/> I desember 1915 distanserte 20 innvalgte til Riksdagen seg fra «krigspolitikk», og avisen gjorde dette standpunktet til sin egen politikk, i opposisjon mot flertallet i deres eget parti i Riksdagen. I 1916 måtte partilederen [[Friedrich Stampfer]] gripe inn for å kontrollere redaktørjobben.<ref name="Weipart2013_128f"/> Kort tid etterpå, den 9. november 1916, ble Stampfer ny sjefsredaktør.

Enda mindre var SPD villige til å bevare «borgfreden» da retningslinjene for tysk politikk fra 1916 ikke ble bestemt av keiseren og riksregjeringen, men av generalene [[Paul von Hindenburg]] og [[Erich Ludendorff]].<ref name="Bollinger2017"/> De regjerte faktisk som [[militærdiktatur|militærdiktatorer]] under keiser Wilhelm II, og Ludendorff foretok de avgjørende beslutningene.<ref name="Bollinger2017"/> De søkte ekspansjonistiske og offensive krigsmål, og det sivile liv ble totalt underordnet krigføringens og krigsøkonomiens behov. For arbeiderne innebar dette blant annet en tolv-timers dag uten lønn og med mangelfull forsørgelse.

Etter utbruddet av den russiske [[Februarrevolusjonen (Russland)|februarrevolusjonen i 1917]] kom de første organiserte [[streik]]ene i Tyskland. I mars og april 1917 deltok omkring 300&nbsp;000 rustningsarbeidere i Berlin.<ref name="100jahre"/> Etter at [[USA]] gikk inn i krigen 6. april 1917 ble situasjonen forverret, og keiser Wilhelm II prøvde å roe ned gemyttene med sitt «[[påskebudskapet (det tyske keiserrike)|påskebudskap]]» 7. april.<ref name="Anzeiger1917"/> Etter krigen lovte han å innføre frie og almene valg i [[Preussen]], som på dette tidspunkt praktiserte [[treklassestemmeretten]].<ref name="Anzeiger1917"/>

Etter at krigsmotstanderne i SPD var ekskludert, reagerte både spartakistene og såkalte revisjonister som [[Eduard Bernstein]]<ref name="Bernstein1921"/> og de mer sentrumsorienterte som [[Karl Kautsky]] på den voksende misnøyen i arbeiderklassen. Det ble avholdt en konferanse i [[Gotha]] (byen til den historiske [[Gothaprogrammet|kongressen av 1875]]) i ''[[Volkshaus zum Mohren]]'' fra 6. til 8. april 1917. Under ledelse av Hugo Haase ble ''[[Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands]]'' (USPD) grunnlagt.<ref name="Kautsky1922_8"/> Utbryterpartiet krevde krigens umiddelbare slutt og en videre demokratisering av Tyskland, men hadde ikke et enhetlig sosialpolitisk program. Spartakusforbundet, som inntil da hadde avvist en partisplittelse, dannet nå venstrefløyen i USPD. 

Enkelte av delegatene foreslo partinavnet ''Kommunistische Arbeiterpartei''. Beslutningen om det endelige navnet ble sannsynligvis tatt i Gotha, men det er uklart hvem som tok den endelige avgjørelsen. Hva som er klart er at noen av delegatene hadde reist til Gotha med en forventning om at de bare ville søke en fastere forbindelse med den sosialdemokratiske opposisjonen innenfor eller utenfor SPD. Karl Kautsky har, i sammenheng med sin retur til SPD fem år senere, forsøkt å fremstille det som om grunnleggelsen av USPD skyldtes en slags overrumpling fra spartakistene:<ref name="Kautsky1922_8"/>

{{sitat|Plutselig ble det lagt frem et forslag om at vi skulle konstituere oss selv som ''Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands''. Uten å bli hørt snakket Eisner, Bernstein og jeg mot dette forslaget, som betydde den åpne splittelse med sine fatale konsekvenser. Mot oss snakket [[Georg Ledebour|Ledebour]], [[Joseph Herzfeld|Herzfeld]] og [[Fritz Heckert|Heckert]], og de vant flertallet med 77 mot 42 stemmer (denne avstemningen gjaldt organisasjonens vedtekter som inneholdt partinavnet. Mye av uenigheten skyldtes delegater som foretrakk et annet navn, uten å motsatte seg partiet som sådan). Dersom konferansens tilhengere hadde kunnet fortsette uten spartakistenes deltagelse, hadde resultatet blitt annerledes.|}}

SPD på sin side skiftet navn til ''[[Mehrheitssozialdemokratische Partei Deutschlands]]'' (MSPD), for å skille seg fra USPD.<ref name="SPD">[https://www.dhm.de/lemo/kapitel/kaiserreich/innenpolitik/sozialdemokratische-partei-deutschlands-spd.html Die Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD)], Lebendiges Museum Online, 24. februar 2019</ref>

===Seiersfred eller gjensidig fred?===
{{utdypende|Interfraktioneller Ausschuss|Wilsons 14 punkter}}
Etter USAs inntreden i krigen ble situasjonen på [[Vestfronten (første verdenskrig)|vestfronten]] stadig vanskeligere for riket. Derfor dannet [[Mehrheitssozialdemokratische Partei Deutschlands|MSPD]], det katolske ''[[Deutsche Zentrumspartei|Zentrumspartei]]'' og det liberale ''[[Fortschrittliche Volkspartei]]'' den såkalte ''[[Interfraktioneller Ausschuss]]'', for å ta vinden ut av seilene til USPD.<ref name="Matthias1959"/> Frem til januar 1918 deltok også medlemmer av ''[[Nationalliberale Partei]]'' i denne flertallsfraksjonen. Den 19. juli 1917 vedtok de en [[Riksdagens fredsresolusjon|fredsresolusjon]] i Riksdagen, som krevde en gjensidig fred uten [[anneksjon]]er og [[kontribusjon]]er. Konkrete tiltak som ble gjennomført av denne koalisjonen, deriblant reformasjon av den prøyssiske [[treklassestemmeretten]] og fjerning av den militære beleiringen, ble imidlertid ikke programfestet før i september 1918. [[Conrad Haußmann]] fra DDP (som senere deltok i [[Maximilian von Badens regjering]]) ga senere følgende karakteristikk av denne koalisjonen: «Det siste året har ikke blitt utnyttet, men har blitt politisk forkludret»<ref name="Matthias1959_2_533"/>

Den tyske generalstaben ignorerte likevel resolusjonen og satte i gang en forhandling om en «seiersfred» med Russland fra slutten av 1917 til mars 1918.<ref name="Luks2018"/> De avviste også [[Wilsons 14 punkter|14-punkts programmet]] til [[USAs president]] [[Woodrow Wilson]] av 8. januar 1918. Disse punktene proklamerte «[[nasjonal selvråderett]]» og så for seg en fred «uten seierherrer og beseirede». Hindenburg og Ludendorff avviste forslagene, ettersom de trodde seieren over Russland ville føre til en «seiersfred» for Tyskland, med vidtgående anneksjoner fra krigens gjenværende motstandere.<ref name="Luks2018"/>

===Etterdønninger av oktoberrevolusjonen===
{{utdypende|Oktoberrevolusjonen|januarstreikene}}
I løpet av den russiske [[Februarrevolusjonen (Russland)|februarrevolusjonen]], måtte [[Nikolaj II av Russland]] abdisere 15. mars 1917. De nye makthaverne utnevnte en regjering som ble ledet av fyrste [[Georgij Lvov]], men som var sammensatt av [[kadettpartiet]] (konstitusjonelle demokrater) og [[mensjevikene]]. På tross av dette fortsatte de øvrige [[Trippelententen|Ententemaktene]] krigføringen, og den tyske overkommandoen og den tyske riksledelsen så i den nye situasjonen en mulighet for seier i øst. For å styrke antikrigsstemningen i Russland, tillot tyskerne at [[Lenin]], lederen av de russiske [[bolsjevikene]], fikk reise fra sitt [[eksil]] i [[Sveits]] til [[St. Petersburg]] for å få en umiddelbar slutt på kampene. I april reiste han og en gruppe bolsjeviker i en såkalt [[Lenins reise i en plombert jernbanevogn|«plombert» jernbanevogn]] (vognen var egentlig ikke plombert, men reisen var ulovlig) gjennom Tyskland, [[Sverige]] og [[Finland]] til det revolusjonære Russland.<ref name="Hahlweg1957"/>

Under [[oktoberrevolusjonen]] grep det [[marxist-leninistisk]]e [[kaderparti]]et til Lenin makten, med betydelig pengestøtte fra Tyskland.<ref name="Koenen2017_669"/> Regjeringen til de moderate sosialistene og de [[borgerskap|borgerlige]] ble styrtet og det ble opprettet et [[kommunisme|kommunistisk]] styre i Russland. Den nye bolsjevikiske regjeringen ble innsatt den 8. november 1917, og gjennom [[freden i Brest-Litovsk]] trakk Russland seg ut av første verdenskrig.<ref name="Haffner1968"/> Suksessen til Lenin økte frykten blant det tyske borgerskapet for en revolusjon etter russisk forbilde.
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-S10394, Verbrüderung an der Ostfront.jpg|miniatyr|Forbrødringsprosess: Russiske og tyske soldater feirer krigens slutt på østfronten.{{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-S10394 / CC-BY-SA 3.0}}]]
Også ledelsen av SPD ønsket å forhindre en lignende utvikling i Tyskland. Dette bestemte deres videre handlemåte under Novemberrevolusjonen. Styremedlem [[Otto Braun]] tydeliggjorde partiets holdning til dette i januar 1918 i partiorganet ''[[Vorwärts]]'' i lederartikkelen «bolsjevikene og vi» (''Die Bolschewiki und wir''):

{{sitat|Sosialismen kan ikke bli reist på bajonetter og maskingevær. Hvis det skal vare på lang sikt, må den virkeliggjøres ad demokratiske veier. Selvfølgelig er forutsetningen for dette at de økonomiske og sosiale forhold er modne for en sosialisering. Hvis det hadde vært tilfelle i Russland, ville bolsjevikene utvilsomt kunne stole på et flertall av folket. Siden dette ikke er tilfelle, har de etablert et sabelherskap som ikke var så brutal og hensynsløs under tsarens styre [...] Derfor må vi trekke en tykk og synlig linje mellom bolsjevikene og oss.|<ref name="Schulze1994_158"/>}}

I samme måned kom de såkalte [[januarstreik]]ene, som involverte mer enn en million arbeidere over hele riket.<ref name="HistorischenMuseum2019"/> Bare i Berlin deltok 400&nbsp;000 arbeidere i demonstrasjonene.<ref name="HistorischenMuseum2019"/> Denne bevegelse var organisert av [[revolusjonære tillitsvalgte]] under ledelse av [[Richard Müller]] fra USPD,<ref name="HistorischenMuseum2019"/> som i 1916 og 1917 hadde lyktes i å organisere massestreik mot krigen, og som senere skulle spille en viktig rolle.<ref name="Müller1925"/> Streikekomiteen i Berlin kalte seg i januar 1918 for «arbeiderråd» etter forbilde av russiske «sovjeter» og var gudfaren til den senere rådsbevegelsen. For å svekke dennes innflytelse, gikk Friedrich Ebert inn i Berlins streikeledelse og fikk stanset en prematur streik.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/kapitel/erster-weltkrieg/innenpolitik/januarstreik-1918.html|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Erster Weltkrieg|besøksdato=2019-02-21|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref>

I mars 1918 ble den nye sovjetregjeringen til [[Lev Trotskij]] enige om å undertegne den fremforhandlede [[freden i Brest-Litovsk]], som påla Russland sterkere fredsbetingelser enn de som [[Versaillestraktaten]] senere påla det tyske rike.<ref name="Wehler2003_152"/><ref name="Haffner1968"/> Generalstaben ble dermed i stand til å flytte tropper fra øst- til vestfronten.

=== Millitært nederlag og forfatningsreform ===
{{utdypende|Våroffensiven|hundredagersoffensiven|vardaroffensiven}}
{{utdypende|Maximilian von Badens regjering}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1971-037-64, Prinz Max von Baden.jpg|miniatyr|Berlin, den 3. oktober 1918: Den nyutnevnte (frem til 9.&nbsp;november fungerende) rikskansler [[Max von Baden]];(1), Visekansler [[Friedrich von Payer]] (2) og lederen av [[Rikskanselliet]], Friherre [[Wilhelm von Radowitz]] (3) forlater Riksdagsbygningen.{{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1971-037-64 / CC-BY-SA 3.0}}]]
Etter den tyske seieren i øst, ga generalstaben ordre om en [[Våroffensiven|våroffensiv]] i vest, for å tvinge frem et avgjørende vendepunkt i krigen. Det viste seg imidlertid at de nye soldatene på vestfronten ikke klarte å veie opp mot Storbritannia og Frankrike, som mottok en jevn strøm amerikanske tropper. «Operasjon Michael» pågikk fra 21. mars til 10. april, og etterlot seg 254&nbsp;700 døde, sårede og savnede tyske soldater.<ref name="Tucker2005_1041"/> Den ble etterfulgt av «operasjon Georgette» som kostet 109&nbsp;300 tyske soldater livet; på britisk side var det 76&nbsp;300, og på fransk side var det 35&nbsp;000 falne.<ref name="Tucker2005"/> Alt i alt kostet denne «offensiven» om lag rundt 1&nbsp;500&nbsp;000 soldater livet på begge sider.<ref name="Tucker2005"/>

Da de siste tyske reserver var brukt opp i juli, var Tysklands militære nederlag beseglet. Den 8. august 1918 brøt britiske [[Mark I (stridsvogn)|Mark I stridsvogner]] seg gjennom vestfronten under begynnelsen på [[hundredagersoffensiven]];<ref name="Bean1942_497"/> i midten av september brøt de seg også gjennom fronten på [[Balkanhalvøya]] gjennom [[vardaroffensiven]]. Den 27. september kapitulerte [[Bulgaria]], som var knyttet til [[sentralmaktene]]. Også [[Østerrike-Ungarn]] stod foran sammenbruddet.

29. september informerte generalstaben keiseren og rikskansler [[Georg von Hertling]] i den belgiske byen [[Spa (Belgia)|Spa]] om den håpløse militære situasjonen. Ludendorff la til slutt frem et forslag om [[våpenhvile]] overfor Ententemaktene, da han ikke lenger kunne garantere for å holde fronten mer enn 24 timer. Han anbefalte også å imøtekomme et krav fra president [[Woodrow Wilson]] og innsette en Riksregjering på parlamentarisk grunnlag, for å begunstige fredsbetingelsene. Dermed førte han ansvaret for den forestående [[kapitulasjon]]en og dens følger over på de demokratiske partiene.<ref name="Haffner2002_32f" /> 

Overfor offiserer i sin egen stab uttalte han 1. oktober: «Ich habe Seine Majestät gebeten, jetzt auch diejenigen Kreise an die Regierung zu bringen, denen wir es in der Hauptsache zu verdanken haben, dass wir so weit gekommen sind. Wir werden also diese Herren jetzt in die Ministerien einziehen sehen. Die sollen nun den Frieden schließen, der jetzt geschlossen werden muss. Sie sollen die Suppe jetzt essen, die sie uns eingebrockt haben.»<ref name=":2" /> (Meningsoversettelse: Jeg har bedt Hans Majestet også å ta med i regjeringen de kretser som vi i hovedsak kan takke for at vi er kommet så langt. Vi kommer til å se disse herrer i regjeringen. De skal nå inngå den fredsavtale som må inngås. De skal nå spise den suppen de selv har laget. (Uttrykket på tysk «die Suppe auslöffeln, die man sich eingebrockt haben» er parallelt til på norsk «Som man reder så ligger man»).<ref name="Haffner2002_32f" /><ref>{{Kilde bok|tittel=Tysk. blå ordbok|etternavn=|fornavn=|utgiver=Kunnskapsforlaget|år=2005|isbn=8257313343|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=163|kapittel=|sitat=einbrocken}}</ref> Dette var kimen til den senere [[dolkestøtlegenden]].<ref name=":2">{{Kilde avis|tittel=Kriegsende 1918: Wie Wilhelm II. das Kaisertum verspielte|url=https://www.welt.de/geschichte/article180452268/Kriegsende-1918-Wie-Wilhelm-II-das-Kaisertum-verspielte.html|dato=2018-08-03|besøksdato=2019-02-23|fornavn=Sven Felix|etternavn=Kellerhoff}}</ref>
[[Fil:SMS Helgoland illustration.jpg|miniatyr|[[SMS «Thüringen»]] var et av de første slagskipene som matrosene begikk mytteri på.{{byline|(1992)  German Warships of World War I: The Royal Navy's Official Guide to the Capital Ships, Cruisers, Destroyers, Submarines and Small Craft, 1914–1918}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1976-067-10A, Matrosen-Aufstand.jpg|miniatyr|Demonstrerende matroser i [[Wilhelmshaven]] etter matrosopprøret i 1918{{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1976-067-10A}}]]
Til tross for sjokket over Ludendorffs tilstandsrapport, var flertallspartiene, fremfor alt SPD, forberedt på å overta regjeringsansvaret. Ettersom monarkisten Hertling avviste parlamentariseringen, utnevnte keiser Wilhelm II den liberale prins [[Max von Baden]] til ny rikskansler 3. oktober 1918. I [[Maximilian von Badens regjering|Badens regjering]] deltok også sosialdemokratene, deriblant [[Philipp Scheidemann]] som statssekretær (departementssjef) uten portefølje. Etter påtrykk fra [[Oberste Heeresleitung|OHL]] rettet Baden 4. oktober en anmodning til de allierte om våpenstillstand. Anmodningen var basert på 14 punkter som USAs president hadde utformet.<ref name=":0">{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/jahreschronik/chronik-1918.html|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Das lebendige Museum Online|besøksdato=2019-02-21|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref> 

Den tyske offentlighet fikk ikke vite om dette før 5. oktober. Under det generelle sjokket over det nå kunngjorte krigsnederlaget, fant forfatningsendringen sted nesten ubemerket. Dette ble avgjort formelt av riksdagen den 28. oktober. Inntil da var kansleren og riksministeren bundet av riksdagens flertall. Den øverste kommandoen over stridskreftene ble overført fra keiseren til riksregjeringen. Dermed hadde det tyske riket endret sin konstitusjon til et [[monarki|parlamentarisk monarki]]. Sett fra SPDs ståsted oppfylte [[oktoberreformene]] alle partiets sentrale forfatningsmessige målsetninger. Friedrich Ebert betraktet 5. oktober som «fødselsdagen for det tyske demokratiet», og anså en revolusjon som overflødig etter at keiseren frivillig hadde gitt avkall på sin makt.<ref name="Machtan2008"/>

=== Følgene av forsøkene på våpenhvile ===
Den tyske anmodningen om våpenhvile av 4. oktober ble besvart av USAs president Woodrow Wilson i de tre påfølgende uker med tre [[Diplomatisk note|diplomatiske noter]]. Som forutsetning for forhandlinger krevde han Tysklands tilbaketrekning fra alle besatte territorier, innstilling av den [[Uinnskrenket ubåtkrig|uinnskrenkede ubåtkrigen]] og &ndash; når det var mulig i henhold til klausuler og forbehold &ndash; keiserens avgang, som ledd i å gjøre Tyskland til et demokrati.<ref name=":0" />

Etter den tredje diplomatiske note av 23. oktober, erklærte Ludendorff de alliertes betingelser som uholdbare. Han krevde å gå av. Ludendorf ble 26. oktober erstattet med 1. [[generalkvartermester]] [[Wilhelm Groener]] til general, og Ludendorff fløy med falsk [[pass]] til det nøytrale [[Sverige]].<ref name=":3" /> Kravet i Woodrow Wilsons tredje diplomatiske note om at keiseren måtte abdisere for å oppnå fred, hadde støtte blant mange soldater, men også i størstedelen av sivilbefolkningen og hos lederne av flertallspartiene i riksdagen. 28. oktober krevde Philipp Scheidemann i et brev til rikskansler  Max von Baden at Wilhelm II måtte frasi seg tronen. Keiseren forlot etter dette Berlin og bega seg på en reise fra sitt [[det store hovedkvarter|store hovedkvarter]] til den belgiske byen [[Spa (Belgia)|Spa]]. President Wilson informerte den tyske riksregjering 5. november 1918 at den franske [[Ferdinand Foch|general Foch]] ville ta imot deres forhandlingsdelegasjon.<ref name=":3" />