Redigerer Novembergrunnloven (avsnitt)

== Bakgrunnen for Novembergrunnloven ==
{{Utdypende|Kielfreden}}
Norge hadde sommeren 1814 mobilisert sitt forsvar til kamp mot en makt som ifølge [[Kieltraktaten]] hadde fått landet overdratt under sin konge. Kieltraktaten hadde riktignok etablert Norge som selvstendig stat, men bestemt at den skulle forenes med den svenske under felles konge. Den svenske tronarvingen [[Karl III Johan|Karl Johan]] hadde under fredsforhandlingene i desember [[1813]] opprinnelig ønsket at Norge skulle bli «innlemmet» («införlivat») i Sverige, men trolig mottok han fra Norge utover vinteren rapporter om selvstendighetsbestrebelsene. Det ble derfor nedfelt i Kieltraktaten at Norge skulle forbli et kongerike og at de nasjonale institusjoner som var etablert per 14. januar 1814 skulle videreføres. Dette innbefattet domstolene, Universitet og en ''de-facto'' sentralbank, men ikke egen nasjonalforsamling eller regjering.

Norges avvisning av Kieltraktaten hadde minimal støtte utenfor landets grenser. De mest radikale juristene i [[Riksforsamlingen]] og på Stortinget fastslo allerede i [[1814]] - med henvisning til naturretten etter [[Hugo Grotius]] og [[Jean-Jacques Rousseau]] - at Kieltraktaten ikke var bindende for Norge, fordi kontrakten mellom nordmennene og kong Frederik VI ble brutt da Danmark frasa seg herredømmet over Norge. Naturrettslæren anså i et slikt tilfelle at Kongen hadde sagt opp samfunnskontrakten med folket, og at suvereniteten dermed var falt tilbake til folket og at en ny, suveren stat dermed var etablert.<ref>L. M. B. Aubert, Norges folkeretslige Stilling, side 92 ff.</ref> 

Etter en kort krig med svensk fremgang i [[Østfold]] ble det innledet fredsforhandlinger på [[Moss]] 8.-9. august. Gjennom sine forhandlere tilbød Karl Johan Norge å beholde sin Grunnlov, etter at den var endret for å bli tilpasset norsk union med Sverige. Vilkåret var at [[Christian Frederik]] måtte abdisere og overlate statsstyret til regjeringen (statsrådet).<ref>Monica Mørch, «Eidsvoll og Norge 1814 - adskillelsen fra Danmark», i: ''1814 - Spillet om Danmark og Norge'', Norsk Folkemuseum og Den Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, 2014, side 90.</ref> Med [[Mossekonvensjonen]] 14. august avtalte partene våpenstillstand fram til 14 dager etter at Stortinget var innkalt og Grunnloven revidert. Sverige satte en så kort frist for å legge press på Stortinget. I tillegg til å endre Grunnloven skulle Stortinget også forhandle med svenskene om unionsvilkårene og velge Carl XIII til norsk konge.<ref>Monica Mørch, «Eidsvoll og Norge 1814 - adskillelsen fra Danmark», i: ''1814 - Spillet om Danmark og Norge'', Norsk Folkemuseum og Den Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, 2014, side 90.</ref> 

Sverige anerkjente ikke Christian Frederik som norsk konge og som legitim forhandlingsmotpart i Moss, og derfor forhandlet de formelt med den norske regjering, selv om Christian Frederik hele tiden befant seg i kulissene og rådslo med sine statsråder. Svenskene gikk med dette altså lenger enn Kieltraktaten og anerkjente regjeringen som lovlig representant for Norge, og dermed indirekte også Grunnloven. Denne svenske anerkjennelsen var i tråd med visse muntlige tilsagn som Karl Johan hadde gitt i løpet av Napoleonskrigene. Det var likevel utvilsomt selve krigføringen som ga Norge forhandlingsposisjon, hvor statsinstitusjoner opparbeidet før sommeren 1814 også kom til å bli videreført - inklusive en egen norsk regjering. [[Mossekonvensjonen]] var da dramatisk annerledes enn avtalen som ble inngått uten norsk deltakelse i Kiel. Norge skulle nå være en likeverdig part i en forhandlet personalunion med Sverige, ikke et lydrike. Både prinsippet og innholdet i 17. mai-grunnloven ble godtatt gjennom Mossekonvensjonen. 

Noen vesentlige norske krav ble godtatt fra svensk side. Kiel-traktaten er overhodet ikke nevnt i Mossekonvensjonen, siden Norge ikke anerkjente den. For ytterligere å bekrefte at Kiel-traktaten ikke var det statsrettslige grunnlaget, ble Karl XIII bare titulert som Sveriges konge, ikke som «Sveriges og Norges konge», slik han hadde kalt seg etter 14. januar.