Redigerer Nortraships Sjømannsfond (avsnitt)

==Fondets opprinnelse==

Da Norge 9. april 1940 ble dratt inn i den andre verdenskrig ved [[Angrepet på Norge i 1940|Tysklands invasjon]], hadde norske sjøfolk betraktelig høyere hyrer enn andre [[De allierte (andre verdenskrig)|allierte]] sjøfolk. Sjømannsorganisasjonene hadde fremforhandlet betydelige krigsrisikotillegg ved krigsutbruddet i september 1939, da Norge var et nøytralt land. De ekstra kostnadene ble belastet befrakterne, stort sett [[Storbritannia]]s skipsfartsdepartement (British Ministry of Shipping, BMS). Da Norge ble alliert med britene, ble den britiske regjeringen og britiske sjømmansorganisasjoner redd for at de høye norske hyrene kunne få negative konsekvenser. De presset for en norsk hyrereduksjon.<ref>Olstad, 2006, s. 352</ref> Grunnet situasjonen sommeren 1940 (Norge og Frankrike i ferd med å bli okkupert, Storbritannia alene mot Tyskland) var det ikke snakk om vanlige tarifforhandlinger. I London var Norsk Sjømannsforbund (NSF) kun representert ved Thor Sønsteby, og han hadde ikke god kunnskap om bakgrunnen for krigsrisikotilleggene. De tre norske offisersforbundene var representert gjennom sine britiske søsterorganisasjoner, på tross av at de britiske offisersforeningene var enig med de britiske myndighetene om at de norske hyrene måtte reduseres.<ref>Olstad, 2006, s. 359</ref>

[[Fil:Allied tanker torpedoed.jpg|mini|Ukjent [[De allierte (andre verdenskrig)|alliert]] [[tankskip]] torpedert og i ferd med å synke i [[Atlanterhavet]] {{Byline|U.S. Navy (foto 80-G-43376)}}]]
Den 5. juni 1940 ble det undertegnet en avtale der Nortraships hyrer ble redusert og mellomlegget ble plassert i et fond som skulle brukes for norske sjøfolk etter krigen.<ref name=":0" /> Avtalen trådte i kraft fra den 1. juli og var på grunn av forholdet til britene ment å holdes [[Hemmelighold|hemmelig]], derav den uoffisielle betegnelsen «Nortraships hemmelige fond». Den var imidlertid ikke mer hemmelig enn at det ble vist til fondet blant annet i argumentasjonen i forbindelse med hyrenedsettelsen.<ref name=":2" />

De krigsrisikotillegg sjømennene hadde fra høsten 1939 var basert på faresoner: seilas på farligere seilingsområde ga høyere hyre. Seilas på Storbritannia, Irland, Frankrike, Nederland og Belgia ga 300%,<ref>Hjeltnes, 1997, s. 493</ref> maksimum kr 50 og minimum kr 24 per døgn. I den nye avtallen ble det innført en generell lavere sats på kr 100/50 per måned uansett farvann (stillinger i lønnsklasse over 75 kr per måned fikk høyeste sats), omtrent tilsvarende hva sjøfolk på britiske skip fikk.<ref>St. prp. nr. 17, s. 6, 2 (bildenummer 10)</ref> En matros som seilte på Storbritannia kunne etter den gamle avtalen komme opp i et krigsrisikotillegg på kr 700, mens han etter 1. juli 1940 fikk kr 100. For en rundreise fra Storbritannia&ndash;USA&ndash;Storbritannia ble krigsrisiko redusert fra kr 1100 til kr 250. De som seilte utenfor farlige områder kom derimot noe bedre ut. Beløpene må sees i sammenheng med datidens hyrer: da Norge kom med i krigen var en matroshyre på kr 190 i måneden.<ref name=":4">Vetlesen, 1981, s. 21-22</ref>

Samtidig som hyrene for en stor gruppe av norske sjøfolk ble drastisk redusert, økte risikoen; avtalen ble likevel stort sett akseptert. Krigsinnsatsen var det viktigste, og i Storbritannia og britisk-kontrollert område var det grunnet krigen mulig for den norske eksilregjeringen å innføre arbeidsplikt.<ref name=":3">Hjeltnes, 1997, s. 160–161</ref> Unntaket var norske sjøfolk i USA, hvor det ble liggende en rekke skip uten mannskap.<ref name=":4" /><ref>Thowsen, 1992, s. 198–199</ref> Grunnlaget for motstanden blant norske sjøfolk i USA var dels at avtalen ble sett på som urimelig, og dels at man hadde mulighet for å seile på nøytrale skip med lite risiko, eller ta seg arbeid i land.<ref name=":3" /> Agitasjon fra den kommunistdominerte sjømannsorganisasjonen Scandinavian Seamans Club of America (1935–1941) bidro også til motstanden.<ref>Olstad, 2006, s. 263</ref> I september 1940 lå det 19 norske båter fast i New York og [[Trygve Lie]] måtte reise over fra London for å «ordne opp».<ref name=":4" /> Det førte til at det allerede to måneder etter avtalen ble innrømmet et risikotillegg, kr 300 for en rundreise US&ndash;UK&ndash;US, som ble dekket av bruttoinnbetalingene til fondet.<ref name=":1" />

For å forenkle beregningen for britene ble det betalt en [[Britisk shilling|shilling]] per [[dødvekttonn]] per måned. Partene ble enige om at tillegget skulle «benevnes som ekstra betaling pr mann pr måned», dette etter uttrykkelig ønske fra [[Cyril Hurcomb|Sir Cyril Hurcomb]]. Grunnen var sannsynligvis at britene ikke ønsket at det skulle se ut som et frakttillegg.<ref name=":1">St. prp. nr. 17, s. 2</ref> I tillegg ble partene enig om at det ikke var nødvendig å nevne «tilleggskrigsbonusen» i [[certeparti]]et.<ref>Askelund, 1968, s. 194</ref> Ved utgangen av september 1940 ble 2,4 million tonn dødvekt av totalt 6 millioner tonn dødvekt omfattet av avtalen. I løpet av krigsårene 1940–1945 innbetalte BMS nesten 140 millioner til fondet. Om lag 90 millioner av dette ble brukt i løpet av krigsårene. Pengene gikk til risikotillegg og en del andre formål knyttet til sjøfolk; bruken av fondet var hjemlet i kongelige resolusjoner. 1. januar 1946 var fondet på om lag 43,7 millioner norske kroner (tilsvarende 113 millioner i 1970 og 600 millioner i 1996), og Handels- og Finansdepartementet bestemte at midlene ikke lenger skulle være rentebærende. De ulike utbetalingene fra fondet under andre verdenskrig ble av krigsseilerne oppfattet som at det dreide seg om tilbakeholdte krigsrisikotillegg.<ref>Hjeltnes, 1997, s. 494</ref>