Redigerer Northumbria (avsnitt)

== Historie ==

Kongedømmet Northumbria ble grunnlagt i [[604]], da de angelsaksiske kongedømmene [[Deira]] og [[Bernicia]] ble slått sammen. De to gamle rikene fortsatte å være en form for underkongedømmer, og i perioder i det [[7. århundre]] var de selvstendige.

Riket var blant de første i England som tok imot [[kristendom]]men. Kongene [[Edwin av Northumbria|Edwin]] og [[Oswald av Northumbria|Oswald]] betydde spesielt mye i denne sammenheng; begge spredde kristendommen i eget og andre riker, og begge endte sine dager som [[martyr]]er. Blant viktige kristne sentra i riket er York ([[erkebispedømme]]), [[Lindisfarne]] ([[kloster]]) og [[Whitby]] (kloster, og vertskapssted for [[synoden i Whitby]] der den keltiske og den romerske kristne tradisjon ble forent).

=== Nedgangstid ===
Northumbria tapte kontrollen av Mercia på slutten av 650-tallet etter et vellykket opprør under [[Penda av Mercia|Pandas]] sønn [[Wulfhere av Mercia|Wulfhere]],<ref>Kirby, D.P. (1992): ''The Earliest English Kings''. London: Routledge. ISBN 0-415-09086-5. s. 96–97</ref> men beholdt sin dominerende posisjon fram til det gikk på et katastrofalt nederlag for pikterne i [[slaget ved Dunnichen]] i 685;<ref>[http://www.pictavia.org.uk/visitor/battle.htm «Battle Of Dunnichen»] {{Wayback|url=http://www.pictavia.org.uk/visitor/battle.htm |date=20050307033854 }}, ''Pictavia.org.uk''</ref> Northumbrias konge [[Ecgfrith av Northumbria|Ecgfrith]] ble drept og landets makt i nord var alvorlig svekket. Det fredfylte styre til [[Aldfrith av Northumbria|Aldfrith]], Ecgfriths halvbror og etterfølger, gjorde noe for å begrense skaden, men det er fra dette tidspunktet at Northumbrias makt begynte å svekker, skjønt kulturelt var det en blomstringstid,<ref>Higham, N. J. (1993): ''The Kingdom of Northumbria AD 350–1100''. Stroud: Sutton, ISBN 0-86299-730-5. s. 155–166</ref> Politisk ble kronisk ustabilitet etter Aldfriths død i 704. [[Beda den ærverdige|Beda]], som virket på denne tiden, uttalte at han «dyktig gjenopprettet den knuste skjebnen til kongeriket, skjønt med mindre grenser.»<ref>Bede: ''Ecclesiastical History'', Bok IV, kapittel 26.</ref>

[[Fil:Coin of Eric Bloodaxe Norse king of York 952 954.jpg|thumb|Mynt preget av Eirik Blodøks hvor teksten leses ''ERIC REX'', «Kong Eirik», [[British Museum]].]]
I [[867]] ble Northumbria det nordlige kongeriket i [[Danelagen]] etter at det ble erobret av brødrene [[Halvdan Ragnarsson]] og [[Ivar Beinlause]] som satte inn en angelsakser, [[Ecgberht I of Northumbria|Ecgberht]] som [[Klientkongedømme|klientkonge]]. Til tross for plyndring av området, førte nordboernes besittelse av riket til en lukrativ handel, særlig for hovedstaden [[York]]. I løpet av [[900-tallet]] begynte de forskjellige angelsaksiske kongedømmene å knyttes stadig mer sammen, mens det samme skjedde med de skotske. Dette førte til dannelsen av de to nasjonalstatene [[England]] og [[Skottland]]. Kontrollen av Northumbria gikk mellom angelsaksere, norrøne, og [[Norrøn-gælere|norrøn-gæliske]] konger eller krigsherrer inntil det til sist ble absorbert av [[Edred av England]] etter at [[Eirik Blodøks]], den siste uavhengige herskeren i Northumbria døde.

Etter at de engelske gjenvant området til det tidligere kongeriket, førte skotske invasjoner til Northumbria ble redusert til jarldømme som strakte seg fra Humber til Tweed, og der jarlen hadde en viss uavhengighet. Det var allikevel perioder med åpen strid mellom konge og jarl. Grensen var uklar i lang tid, og Northumbria hørte i perioder til England og i andre perioder til Skottland. Northumbria ble et fast stridsemne mellom de to kongerikene Skottland og England. Landet nord for Tweed ble til sist gitt til Skottland i [[1018]] som et resultat av [[slaget ved Carham]].<ref>[http://www.carham1018.org.uk/ «The Battle of Carham 1018»] {{Wayback|url=http://www.carham1018.org.uk/ |date=20160109195717 }}, ''The Carham 1018 Society''</ref> [[Yorkshire]] og [[Northumberland]] ble første gang nevnt som adskilte enheter i ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' i 1065.<ref>Ekwall, E. (1960): ''The Concise Oxford Dictionary of English Place-Names'': 4. utg., OUP, ISBN 0-19-869103-3</ref>

=== Normannerne ===

I [[1066]] ble [[normannerne|normanneren]] [[Vilhelm Erobreren]] konge av England. Han så raskt at det var viktig å kontrollere Northumbria, som hadde en strategisk plassering overfor både Skottland og [[Wales]]. Han ga privilegier og makt til både [[biskop]]en av [[bispedømmet Durham|Durham]] og jarlen av Northumbria, og lot dem beholde et visst selvstyre; slik søkte han å sikre seg deres lojalitet. Det brøt allikevel ut anti-normanniske opprør. Vilhelm prøvde å innsette en av sine egne menn, [[Robert Comine]], som ny jarl. Men før han kunne ta over møtte Comine, med en styrke på 700 mann, en overlegen styrke i Durham. Comine og hele hans styrke ble massakrert. Vilhelm kunne ikke la dette gå ustraffet hen, og ledet sin hær på et blodig tokt inn i Northumbria. Biskop [[Aethelwine av Durham]] prøvde å flykte med northumbriske skatter, men ble tatt til fange og døde i fangenskap. Bispesetet Durham ble stående ubesatt. Under [[Vilhelm Rufus av England|Vilhelm Rufus]] ble Northumbria delt. En ny biskop av Durham ble utnevnt, og han fikk jarleautoritet for regionen sør for elvene [[Tyne (England)|Tyne]] og [[Derwent (Nordøst-England)|Derwent]], som fikk navnet [[County Durham|Palatinatet Durham]]. Nord for elvene ble jarledømmet [[Northumberland]] opprettet.

Normannerne grunnla også byen [[Newcastle upon Tyne|Newcastle]] i [[1080]], for å kontrollere regionen ved å holde det strategisk viktige krysningsstedet over elven Tyne.

=== Reformasjonen ===

Under [[Reformasjonen i England|reformasjonen]] var regionen igjen et sentrum for opprør mot kongemakten. Både [[Nådens pilegrimstog]] og opprøret kjent som ''Rising of the North'' oppsto der i [[Tudortiden]]. En årsak til dette var at [[den katolske kirke|katolisismen]] fortsatte å stå sterkt i Northumbria etter bruddet med [[Den hellige stol|Pavestolen]].

Senere førte dette også til sterke [[jakobitter|jakobittiske]] strømninger etter gjeninnføringen av kongedømmet i [[1660]]. Regionen ble et utemt land, hvor mange fredløse og smuglere gjemte seg for kongens menn; dette var enklere enn i andre deler av England både fordi det var antikongelige strømninger i folket og fordi regionen var tynt befolket. Etter at Skottland og England inngikk [[personalunion]] under [[Jakob I av England|Jakob I av England og VI av Skottland]] endret dette seg, og Northumbria ble et fredelig område.

=== Den industrielle revolusjon ===

Northumbria spilte en sentral rolle i den [[industrielle revolusjon]]. Kullgruvene i området ga drivstoff til industrien som vokste opp i andre deler av landet, og behovet for å transportere kullet førte til utbygging av [[jernbane]]n inn i Northumbria. I tillegg ble skipsbygning og våpenindustri viktige inntektskilder.