Redigerer Norsk språkhistorie (20. århundre) (avsnitt)

==Bakgrunn==
Norsk språkhistorie på [[1900-tallet]] har hatt nøye sammenheng med århundrets politiske forhold. Ved begynnelsen av århundret hadde Norge nettopp brutt ut av unionen med [[Sverige]]. [[Dansk]] var fortsatt det rådende skriftspråket.{{tvilsomt}} [[1800-tallet]] hadde vært preget av nasjonalisme, og flere hadde tatt til orde for å skape et eget norsk skriftspråk for å distansere landet fra [[Danmark]]. Historikeren [[P.A. Munch]] hadde argumentert for å ta den «reneste» norske dialekten (altså den med mest til felles med norrønt) og basere et skriftspråk på denne. Læreren [[Ivar Aasen]] hadde samlet inn dialekter fra Bygde-Norge og konstruert et skriftspråk av dem, og [[Knud Knudsen]] hadde arbeidet med fornorsking av dansken i skoleverket, noe dikteren [[Henrik Wergeland]] tidligere hadde tatt til orde for. [[Nynorsken]] hadde vært en av [[Venstre]]s kampsaker, partiet som kom til makten da [[parlamentarismen]] ble innført i [[1884]]. Venstre hadde mye støtte på landsbygda. Det foregikk på denne tiden en maktkamp mellom de høyt utdannede embetsmennene som lenge hadde styrt landet, og de som ønsket liberale reformer.