Redigerer Norsk språkhistorie (1400–1800) (avsnitt)

==Mellomnorsk tid==
I senmiddelalderen skjer det store endringer i det norske språket. Talespråket går inn i en periode med store strukturelle forandringer. Det norrøne skriftspråket endres og går etter hvert helt ut av bruk. Vi får en massiv import av fremmede ord – ofte til erstatning for de norrøne. Årsakene kan henledes dels til indre forhold i språket sjøl, dels til ytre påvirkning. Mellomnorsken varte fra 1350-1525, og hadde store endringer rundt slutten av 1525 og ble da til moderne norsk.

===Talemålet===
Som i mange andre språk har det også i norsk skjedd forandringer i [[lydverk]], [[bøyning (språk)|bøyninger]] og [[grammatikk]]. I enkelte perioder i et språks utvikling kan endringene være store i løpet av få generasjoner.  Tida mellom 1300 og 1500 har vært en slik periode i norsk. Årsakene til den raske endringstakten kan ikke fullt ut forklares ut fra ytre forhold, men et par faktorer kan nevnes: [[Svartedauden]] tok livet av en tredel av landets befolkning, og mange bygder ble lagt nesten øde. Et samfunn som rammes av en slik katastrofe, rakner også sosialt. I et samfunn der familier oppløses på grunn av dødsfall, og bånd mellom generasjoner løses, kan alle tradisjoner &ndash; også språklige &ndash; komme på glid. I tillegg fikk en del av befolkninga langvarig kontakt med en innvandrerbefolkning som talte et beslekta språk &ndash; [[Hansaen|hanseatene]]. Det er sannsynlig at det i denne kontakten oppsto et slags [[pidginspråk]], som i sin tur påvirka det norske språket. Det er ikke tilfeldig at [[Bergensdialekt|talemålet i Bergen]] er den norske dialekten som har bevega seg lengst bort fra det norrøne utgangspunktet.

Hvis en sammenlikner det språket som ble talt i Norge omkring 1500 med norsk i høgmiddelalderen, kan endringene oppsummeres slik:

====Lydendringer====
=====Stavingslengde=====
Norrønt hadde både korte, normallange og overlange [[staving]]er:
*Kort staving: ''skin'' – (sol)skinn
*Normallang staving: ''skinn'' – (kalve)skinn
*Overlang staving: ''skínn'' – (sola) skinner
Norsk får nå bare normallange stavinger: 
*kort vokal + lang konsonant: Finn
*lang vokal + kort konsonant: fin
(men trykklette stavinger er korte: mann-en)
=====Vokalendringer=====
Den karakteristiske ''u'' med lepperunding oppstod ved at norrøn ''u'' (uttalt som i [[tysk]]) beveget seg framover. Norrøn ''o'' (uttalt som i tysk) tok den ledige plassen som oppstod. Lang norrøn ''á'' ble en ''å''-lyd.
 
I [[norsk språk|moderne norsk]] henger rettskrivinga delvis igjen i det norrøne, derfor har vi slike inkonsekvenser i rettskrivinga som: ''bukt, ung, dum, kokt'' og (feie)''kost'' og ''kost''(hold), ''stokk, love, grått, få'' og ''låve''.

Norrønt hadde både ''a'', ''i'' og ''u'' i trykklett staving: ''hestar, bygðir, vísur''. Store deler av landet (særlig [[østnorsk]]) fikk etter hvert stort sett bare en slapp e: hester, bygder, viser.

=====Konsonantendringer=====
''Þ'' går over til ''t'' eller ''d'': þak → tak, þú → du. ''ð'' forsvinner i uttalen, men blir ofte til ''d'' i skrift: tíð → tid, sauðr → sau

I østnorsk oppstår nye lyder:
*[[tykk l]]: kál → kål, b&#491;rð → bord
*[[retrofleks]]er: gult, surt, garn
*[[sj-lyden]] og [[kj-lyden]]

====Endringer i bøyingsmønstre====
[[Kasus]]bøying forsvant ved at [[nominativ]], [[akkusativ]] og [[dativ]] falt sammen. I [[pronomen|personlige pronomen]] falt akkusativ og dativ sammen til [[objekt (språk)|objektsform]]. [[Totallsform]]er av de personlige pronomena forsvant mange steder: (''okkr'' = vi to, ''ykkr'' = dere to), men kan finnes blant annet på sørvestlandet.

Norrønt brukte ofte ubestemt form der vi bruker bestemt (slik bruk av ubestemt form finnes ennå blant annet på Sunnmøre, f.eks; far min, mor mi): ''Sá var einn draumr hennar, at hon þóttisk vera st&#491;dd í grasgarði sínum, ok taka þorn einn ór serk sér'' (Slik var én drøm hennes, at hun tyktes stå i hage sin, og ta en torn ut av serk sin). [[Artikkel (ordklasse)|Ubestemt artikkel]] – som var ukjent i norrønt – kom nå inn. 

I norrønt ble ikke verbet bare [[bøyd i tid]], men også etter om subjektet var i første, andre eller tredje person, entall eller flertall. Hver tid av verbet kunne altså ha opptil seks ulike former – mot i dag én. I 1800-tallets skriftlige dansk, svensk og landsmål, var verb også bøyd i entall og flertall, for eksempel ''eg er'' mot ''dei ero'' i landsmål. I talespråket fins flertallsbøying ennå i noen få dialekter, blant annet i Setesdal. Et eksempel er ''eg heve'' mot ''dei have'' i Valle.

====Syntaktiske endringer====
I norrønt kunne subjektet komme før eller etter [[verbal]]et: ''Kom hann þá'' eller ''Þá kom hann'' (Han kom da).  Objektet kunne godt komme før [[verb|hovedverbet]]: ''Hefir þú nokkura menn hitt í borginni?'' (Har du noen menn møtt i byen?) I norrønt var rekkefølgen mellom [[direkte objekt|direkte]] og [[indirekte objekt]] fri: ''Ek gaf konungi hring / ek gav hring konungi'' (Jeg ga kongen ringen)

[[Preposisjon]]er har for en stor del erstatta [[kasus]]systemet:
*''Hann leitar hennar'' = Han leter etter henne.
*''Hann syrgir hana'' = Han sørger over henne.
*''Hann greip sverðit báðum h&#491;ndum'' = Han grep sverdet med begge hender.

Det [[formelt subjekt|formelle subjektet]] «det» tas i bruk:
*''Maðr kom inn'' = Det kom en mann inn.
*''Lj&#491;s brann í herberginu'' = Det brant lys i lokalet.
*''Rignir'' = Det regner.

Den såkalte [[garp]]egenitiven kom inn, særlig i [[vestnorsk]]: ''faðir Guðrunar ''  → Gudrun sin fader.

====Ordtilfanget====
Kontakten med [[Hansaen|hanseatene]] brakte ikke bare en mengde nye begreper og ord inn i språket (''rente, snekker, spiker, kjøkken, skap, trapp, støvel, farge''), men fortrengte helt eller delvis norrøne ord:
''brók'' → bukser,
''siðr'' → skikk,
''verzla'' → handle,
''telja'' → betale,
''farm'' → varer,
''sútarr'' → skomaker,
''lýsa'' → beskrive,
''vinna'' → arbeide,
''varsam'' → forsiktig,
''nytta'' → bruke, anvende,
''þó'' → nemlig.

Den [[nedertysk]]e påvirkninga tilførte norsk nye [[prefiks]]er og [[suffiks]]er (an-, be-, ge-, -het), som senere ble produktive i det norske språket.

===Skriftspråket===
Utover i [[senmiddelalderen]] minka bruken av det norrøne skriftspråket sterkt. Interessen for [[saga]]diktning og gamle [[kvad]] avtok ved [[hoff]]et og i kretser som på 1200-tallet hadde dyrka og støtta diktning på morsmålet. Adelen ble mer og mer fellesskandinavisk, og norske stormenn orienterte seg mot Danmark og Sverige. Etter hvert som det norske riksstyret gikk samme veg, avtok også bruken av norrønt som [[kansellispråk]]. Svartedauden regnes gjerne som et avgjørende vendepunkt både for norsk selvstendighet og for norsk skriftspråk. Antall skrive- og lesekyndige var få i utgangspunktet, og pesten tynnet sterkt ut i rekkene.

I [[diplom]]er og andre skrifter fra perioden merker en en tiltakende vakling i skrivemåten av det norrøne språket. Det skyldtes ikke bare manglende opplæring og erfaring hos [[skriver]]ne, men også at endringene i talespråket ga et økende sprik mellom tale og skrift.

I hundreåra før og etter [[reformasjonen]] gikk norrønt ut av bruk på det ene samfunnsområdet etter det andre. Som kansellispråk forsvant det helt med opprettelsen av [[Kalmarunionen]]. Innafor kirka betydde reformasjonen at [[Bibelen]] kom på [[dansk]], og at [[liturgi]] og [[preken]] ble holdt på dansk. Lengst holdt norrønt seg i rettsvesenet. Med innføringa av [[Kristian IVs lov]] av 1604 forsvant de siste rester av norrønt også her. Norsk språk holdt også lenge stand i diplomer fra lensmenn og andre lokale myndighetspersoner og fra private. Disse såkalte [[bondebrev]]a er den viktigste kilden til norsk språk i den mellomnorske perioden.

Overgangen fra [[handskrift]] til trykte skrifter satte ytterligere fart i overgangen til dansk. København fikk sitt første [[boktrykkeri]] i 1480-åra. Christianias første trykkeri var i drift en kort periode i 1643, men en mer permanent trykkeridrift kom ikke i gang før etter 1814.

{{Norsk språkhistorie}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norsk språkhistorie|1400-1800]]