Redigerer Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig (avsnitt)

== Aktiviteter ==
Den første kimen til en norsk [[motstandsbevegelse]] kom allerede sommeren og høsten [[1940]], da var [[Arendalsgruppen]] aktiv. Utover i 1941 ble den militære motstanden organisert i [[Milorg]], mens [[sivilmotstand|sivil motstand]] i alle fall var tenkt organisert i [[Sivorg]]. Sommeren 1941 godkjente [[Johan Nygaardsvolds regjering|regjeringen Nygaardsvold]] i [[London]] Milorg som en del av det norske forsvaret. [[Kommunist]]ene hadde sine egne motstandsgrupper, i tillegg til flere løst organiserte grupper. Disse fikk ikke støtte fra regjeringen i London, og ble kraftig motarbeidet fordi regjeringen ikke ønsket aktiv voldelig motstand i Norge – av frykt for [[represalier]] mot sivilbefolkningen.

Etter hvert ble motstandsbevegelsen bedre organisert, og fikk forsyninger fra [[Storbritannia]]. Tanken var at tyske styrker skulle bindes i [[Norge]], slik at de ikke ble satt inn på andre frontavsnitt. Britiske raid mot kysten av Norge ga inntrykk av en forestående invasjon. På det meste var det 380&nbsp;000 tyske soldater i Norge. De aller fleste av de sterkeste kampavdelingene ble mot slutten av krigen trukket ut av Norge, uten at motstandsbevegelsen klarte å gjøre noe mer enn å såvidt forsinke uttrekkelsen. Isteden ble det overført tyske avdelinger til Norge som bestod av soldater som var eldre eller som ikke var tyske.

Svære beløp fra eksilregjeringen krysset svenskegrensen for å støtte motstandsbevegelsene rundt om i Norge. Det meste av pengene havnet i [[Oslo]], enda [[Bergen]] var senter for en av landets største motstandsorganisasjoner.<ref>[[Ingar Sletten Kolloen]]: ''Under krigen'' (s. 228), forlaget Gyldendal, Oslo 2021, ISBN 978-82-05-51381-5</ref>

Grupperingene under motstandsbevegelsen ble hovedsakelig brukt for å rapportere om tyskernes bevegelser i Norge. Særlig gjaldt dette bevegelser til tyske slagskip som [[«Bismarck» (1939)|«Bismarck»]] og [[«Tirpitz» (1939)|«Tirpitz»]]. 

En viktig funksjon var å organisere fluktruter ut av landet, i tillegg til å hjelpe agenter inn i landet. Kommunikasjonen foregikk hovedsakelig med radio og kurerer. En av disse var [[ADRIAN/ADAM]] som kommuniserte med Stockholm. Logistikken gjorde at mye av forsyningene måtte [[orging|orges]] både til personer med falske identiteter og i dekning før eller etter [[illegal]]e operasjoner.

Tyskerne prøvde å kvele motstanden ved å utrope motstandsbevegelsen som «[[terrorist]]er». En del motstandsfolk ble fengslet, og noen få torturert eller henrettet som straff eller gjengjeldelse. [[Vest-Tyskland]] vedgikk indirekte at denne behandlingen av norske motstandsfolk var brudd på [[folkeretten]], da Vest-Tyskland i 1959 utbetalte erstatninger til tidligere overlevende fanger eller etterlatte av motstandsfolk.