Redigerer Norsk litteratur (avsnitt)

== Den norrøne litteraturen – 600–1350 ==
[[Fil:Sagaornament01.jpg|right|180 px|Sagaornament.]]
{{Utdypende artikkel|Norrøn litteratur|Sagalitteratur}} 
Den eldste litteraturen i Norge er skriftkulturen og diktningen som går tilbake til urnordisk tid. Runeinnskrifter forteller ettertiden at det eksisterte både bokstavrim og fast rytme. Selv om mye av dette har forsvunnet, forteller det som har overlevd om liv, kultur og hvilke forestillinger de tidligste beboerne hadde før de tenkte på seg selv som nordmenn. Diktningen i form av helleristninger og runer hadde en magisk verdi i urnordisk tid. På innskriften på Opedalsteinen fra [[Ullensvang]] står følgende personlige tekst av det som kan tydes:

{|
|
:'''swestar minu liubu'''
|
:''min kjære søster''
|
|}
Den som risset runer og behersket diktning ble tillagt en åndelig makt. På [[Eggjasteinen]] som ble funnet på gården Eggja i [[Sogndal]] i [[Sogn]] og som er datert til rundt [[600]] e.Kr., benyttes et [[norrønt språk]]. Selv om ikke alt er like lett å tyde er første strofe:

{|
|
:'''Ni's sólu sótt ok ni saxe stæin skorinn.'''
:'''Ni (læggi) mannR nækðan, is niþ rinnR,'''
:'''Ni viltiR mænnR læggi ax.'''
|
:''Ikke er det (steinen) søkt av sol og ikke er steinen skåret med kniv.''
:''Ikke skal noen mann blottlegge den mens månen rinner.''
:''Ikke skal forvillede menn legge den bort.''
|
|}
Av det norrøne språket skulle det vokse fram en egen litteratur. Det meste av den ble skrevet ned på [[Island]] fra omkring [[1200-tallet]] av folk som hadde flyttet dit fra [[Norge]]. Tilknytningen mellom Norge og Island var tett, noe som resulterer i at det ofte er vanskelig å skille mellom norsk og islandsk diktning.

[[Fil:Sunset fjord.jpg|thumb|Solnedgang i en fjord på Nordmøre.]]
Eddadiktene ble skrevet rundt omkring [[800-tallet]]. Noen av dem peker tilbake på runesteinene, og videreforteller [[myte]]ne og [[sagn]] om gamle helter i den muntlige tradisjonen. Visdomsord ble fremmet i belæringsdiktningen som for eksempel [[Håvamål]]. Det store diktverket ''[[Voluspå]]'' (''Volvens spådom'') står fremst i eddadiktningen, og har gitt det mest allsidige innsynet i [[norrøn mytologi]] og tankegods. 

[[Skaldekvad]]ene var kompliserte hyllingsdikt til levende eller nylig døde personer. Strofene er diktet kunstferdig, og bildene krever en omfattende særkunnskap. Til tross for den relative isolasjon i Norge, bygde diktningen på den felles germanske fortellertradisjonen. Kong [[Harald Hårfagre]] knyttet til seg hirdskalder ved hoffet. Navnene på rundt 260 skalder er kjent. Blant de eldste hvis navn og kvad er kjent var [[Brage den gamle]], som levde på 800-tallet, og [[Tjodolv den kvinværske]], som æret vestlandshøvdinger i sitt ''[[Ynglingatal]]''. En av de kanskje største norske skaldene var [[Øyvind Skaldespiller]] fra [[Hålogaland]] som diktet det store ''[[Håkonarmål]]'' til den falne kongen [[Håkon den gode]]. Diktet veksler mellom to versemål. Mot slutten av livet knyttet Øyvind Skaldespiller seg også til [[Håkon jarl]] og diktet ''[[Håleygjatal]]'' til ham etter mønster av ''Ynglingatal''.

Etter år [[1000]] ble også [[kristendom]]men innført i Norge, noe som bidro til å gi skaldekunsten endrede vekstvilkår, ettersom den hadde grunnlag i norrøn mytologi og norrøne tradisjoner. Fra samme periode synes det som om skaldekunsten ble best hevdet på Island, og flere norske fyrster hyret islandske hirdskalder i en grad at disse ble enerådende.