Redigerer Norsk hofflitteratur (avsnitt)

== Det føydale Norge ==
Spesielt på [[1200-tallet]], i årene etter [[Tidlig middelalder i Norge|den opprivende borgerkrigen]], fikk Norge et kulturelt og litterært løft. Riksstyret ble utbygd i takt med at byene og handelen med utlandet vokste. Norge ble omformet etter [[Føydalisme|føydalt mønster]]. 

Det var hoffet og kirken som formidlet kontakten med Europa, og det var kong [[Håkon Håkonsson]] ([[1217]]&ndash;[[1263]]) som markerte vendepunktet og var selv en pådriver for oversettelser. Håkon var en lærd konge som beundret den europeiske ridderdiktning og fikk skrevet «sagaer» i [[prosa]] på grunnlag av ridderpoesien. 

Sannsynligvis på norsk initiativ begynner også [[Island]] med å oversette og omtolke kontinentale romantiske [[eventyr]]. Stilen er overflatisk sett den samme som de klassiske sagaene, men innholdet var desto mer fantastisk og uvirkelig. Kjærligheten blir et motiv i seg selv i fortellingen, ikke en motivasjon som i [[islendingesaga]]ene.<ref>Hallberg, Peter, ''De islandske sagaer'', København 1979, side 130.</ref>

Fortsatt ble det skrevet kongesagaer. I [[1264]]&ndash;[[1265]] skrev [[Sturla Tordsson]] ''[[Håkon Håkonssons saga]]'' (''Hákonar saga Hákonarsonar'') på oppfordring av kong [[Magnus Lagabøte]]. Sturla skrev også ''Magnus Lagabøtes saga'' (''Magnús saga lagabætis''), men nesten hele denne er tapt. I motsetningen til [[Snorre Sturlason]]s kongesagaer var Sturlas sagaer mer som samtidssagaer å regne og han måtte ta mange hensyn til slektningenes ømme tær. Også Sturla siterer [[kvad]], men mer som pynt enn som kilder.