Redigerer Norsk Kvinnesaksforening (avsnitt)

== Historie ==
<!-- {{Hoved|Den borgerlige kvinnesaksbevegelsens historie}} -->
[[File:Kalle Løchen - Portrait of Cecilie Thoresen Krog - NG.M.01511 - National Museum of Art, Architecture and Design.jpg|thumb|Norges første kvinnelige student [[Cecilie Thoresen]] var første ''præsidentinde'' i [[Diskusjonsforeningen Skuld]]. Hennes kamp for å få ta [[examen artium]] ledet til etableringen av Skuld og siden NKF, der hun ble nestleder. Hun var aktiv i [[Venstre]] og hennes liberale grunnsyn preget også hennes engasjement i kvinnesaksbevegelsen.{{byline|maler=[[Erik Werenskiold]]}}]]

===Kampen for utdanning og Diskusjonsforeningen Skuld===
{{Hoved|Diskusjonsforeningen Skuld}}
[[Fil:Nissens Pikeskole - Nissen's Girls' School.jpg|thumb|left|[[Nissens Pikeskole]] spilte en avgjørende rolle i etableringen av kvinnesaksbevegelsen, og miljøet rundt skolen stod sentralt i etableringen av [[Diskusjonsforeningen Skuld]] og NKF.]]

I 1883 etablerte seks unge kvinner (i alderen 17–25) [[Diskusjonsforeningen Skuld]]. Stifterne var de første kvinnene som tok høyere utdannelse, og foreningens første ''præsidentinde'' ble [[Cecilie Thoresen]], Norges første kvinnelige student. De andre stifterne var Thoresens venninne [[Anna Bugge]], [[Marie Holst]], [[Minda Ramm]], [[Laura Rømcke]] og [[Betzy Kjelsberg|Betzy Børresen]]. Foreningen tok navnet fra [[norne]]n [[Skuld]], som symboliserte fremtiden i [[norrøn mytologi]].<ref name=Moksnes1984s21>Moksnes (1984) s. 21ff</ref>
[[File:Marie Holst m fl etter examen artium.png|thumb|Tre av de seks stifterne av Skuld, [[Anna Bugge]], [[Marie Holst]] og [[Minda Ramm]], sammen med sine matematikklærere løytnant [[Michael Hall]] og [[Kandidat (gradsbetegnelse)|kandidat]] Thrane (1886)]]

Foreningen Skuld sprang ut av kampen for å åpne høyere skoler og universiteter for jenter og kvinner i 1870- og 1880-årene. [[Nissens Pikeskole|Nissens Pigeskole]] spilte en avgjørende rolle i denne kampen, og miljøet rundt skolen kom senere til å spille en viktig rolle i etableringen av Skuld og NKF. Skolen var i andre halvdel av 1800-tallet landets fremste utdanningsinstitusjon for jenter og kvinner, og også den første institusjonen som begynte med høyere utdannelse for kvinner. I 1877 henvendte bestyrerne og eierne av Nissens Pigeskole – [[Bernhard Cathrinus Pauss|B.C. Pauss]] (gift med [[Gina Krog]]s ungdomsvenninne [[Henriette Pauss]]), [[Johan Carl Keyser|J.C. Keyser]] og [[Einar Lyche]] – seg til [[Kirke- og undervisningsdepartementet]] og la frem et forslag til lov om [[middelskole]]eksamen for jenter,<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1924 | tittel = Nissens pikeskole | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010053106025 | side = 61 }}</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1878 | tittel = Ot.prp. 23 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digistorting_1878_part3_vol-a?page=837 | side = }}</ref> som ble startskuddet for en omfattende åpning av adgangen til formell høyere utdannelse for kvinner. Stortinget støttet forslaget og året etter fikk Nissens Pigeskole som første skole rett til å holde middelskoleeksamen for jenter.

Blant elevene på det første middelskolekurset ved Nissens Pigeskole var Cecilie Thoresen og Anna Bugge. I ''Kvindelige studenters jubilæumsskrift 1882–1907'' fortalte Thoresen at «jeg var allerede blit 20 aar, men bestemte mig til at ta middelskoleexamen for saa senere at bli no».<ref name=jubilæumsskrift>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1907 | tittel = Kvindelige studenters jubilæumsskrift | utgivelsessted = Kristiania | forlag = Brydes bogtrykkeri | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015111807550 | side = }}</ref> Etter å ha fullført middelskoleeksamen ved Nissens Pigeskole i 1879 ønsket Thoresen å ta [[examen artium]], som fortsatt bare var åpen for menn. Hun tok kontakt med venstrepolitikeren [[Hagbart Berner]], som fremmet et privat lovforslag overfor Stortinget. Dette ble vedtatt 30. mars 1882 og samme år tok hun artium med laud og ble immatrikulert ved [[Universitetet i Oslo|Det Kongelige Frederiks Universitet]] som første kvinne.<ref name="urn.nb.no">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015072308179|tittel=Norske kvinder: en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundredeaaret 1814-1914|redaktør=Fredrikke Mørck og Marie Høgh|utgiver=Berg & Høgh|år=1914|utgivelsessted=Kristiania|sider=62-63|kapittel=}}</ref>

I 1883 startet løytnant [[Michael Hall]] et lite privat artiumskurs for kvinner, og noen av elevene på dette kurset dannet foreningen Skuld sammen med Cecilie Thoresen, den eneste kvinnen som hadde artium. Den første utenfor kretsen av stiftere som ble tatt opp som medlem var kvinnesaksforkjemperen [[Gina Krog]]. Krog hadde i 1880 gitt opp lærergjerningen og gått inn i det hun senere kalte «min kamptid». Hennes synspunkter ble formet av kontakten med ledere i den britiske og amerikanske liberale stemmerettsbevegelsen ([[suffragist]]ene), og under et opphold i Storbritannia i 1880 ble hun kjent med [[Millicent Fawcett]], som ble et stort forbilde for henne. Etterhvert som Skuld utvidet virksomheten og begynte å leie et lokale for sine stadig større møter ble Krog den dominerende skikkelsen i foreningen. Senere NKF-leder og «Statsministerinde» [[Randi Blehr]] ble også medlem kort etter stiftelsen.<ref name=Moksnes1984s21 />

Gjennom kontakten med andre [[progressivisme|progressive]] – på 1800-tallet kalt «[[Radikalisme (historisk)|radikale]]» – miljøer hovedsakelig knyttet til det nye partiet [[Venstre]] var Skuld i 1884 sentral i etableringen av Norsk Kvinnesaksforening, som en bredere koalisjon av kvinnelige og mannlige kvinnesaksforkjempere med betydelig politisk gjennomslagskraft. Tredve år senere skrev Gina Krog at «Skuld» dermed hadde «opfyldt sin mission».<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2020042848007|tittel=Kvinnekamp: Foreningen Skuld – Norges første bøllekurs|etternavn=Breen|fornavn=Marta|forlag=Nasjonalbiblioteket|serie=Glimt fra arkivet|isbn=9788279653523|utgivelsesår=2018}}</ref>

===Stiftelsen av NKF===
[[File:Gina Krog by Asta Nørregaard (cropped).jpeg|thumb|[[Venstre]]politikeren [[Gina Krog]] tok sammen med stortingsrepresentant [[Hagbart Berner]] initiativ til å stifte NKF. [[Asta Nørregaard]]s maleri av Krog eies av NKF.]]

Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet 28. juni 1884 for å «virke for at skaffe Kvinden den hende tilkommende Ret og Plads i Samfundet».

[[File:Portrett av Hagbard Berner, ca 1880 (8055961371) (cropped).jpg|thumb|left|NKFs første leder [[Hagbart Berner]] var jurist, stortingsrepresentant for [[Venstre]] og den første redaktøren i ''[[Dagbladet]]'']]
Initiativtagerne til etableringen av NKF var [[Gina Krog]], resten av kretsen rundt Skuld og stortingsrepresentant for Venstre [[Hagbart Berner]]. Berner var også den første redaktøren for ''[[Dagbladet]]'', og han var kjent for å tale kvinnenes sak i Stortinget og stod tidligere bak lovforslaget som gav kvinner rett til å ta artium og studere ved universitetet. Ved siden av Krog og Berner var [[Cecilie Thoresen]] blant de mest sentrale i etableringen.

NKF var fra begynnelsen åpen for både kvinner og menn og søkte å favne bredt blant progressive kvinner og menn. Gina Krogs viktigste forbilde var den amerikanske [[National American Woman Suffrage Association|National Woman Suffrage Association]], som ble ledet av de liberale kvinnesaksforkjemperne [[Susan B. Anthony]] og [[Elizabeth Cady Stanton]] og som var forløperen til [[League of Women Voters]]; Krog tok til orde for å bruke «den amerikanske plattform» for å arbeide for like rettigheter i Norge.<ref name=Moksnes1984s52>Moksnes (1984) s. 52</ref>

Grunnleggerne av NKF hadde en tydelig tilknytning til den politiske eliten i Norges da klart største parti [[Venstre]] og toneangivende venstremedier;<ref name="Moksnes33">Moksnes (1984) s. 33</ref> Venstre ble etablert samme år som NKF og fikk i valget året etter 63,4 % av stemmene, og favnet dermed opprinnelig hele den parlamentariske venstresiden. I tillegg til [[Diskusjonsforeningen Skuld]] hadde NKF røtter i miljøene rundt landets ledende utdanningsinstitusjon for jenter og kvinner, [[Nissens Pikeskole|Nissens Pigeskole]] (grunnlagt 1849), ''[[Dagbladet]]'' (grunnlagt 1869), ''[[Nyt Tidsskrift]]'' (grunnlagt 1882), [[Kristiania Lærerindeforening]] (grunnlagt 1866) og [[Kristiania Læseforening for Kvinder]].<ref name="Moksnes33" /> Leseforeningen hadde blitt grunnlagt av [[Hedvig Maribo]] med [[Camilla Collett]] som inspirator i 1874; Maribo hadde sammen med [[Henriette Wegner]] allerede i 1850 grunnlagt Norges eldste kvinneorganisasjon, [[Foreningen til fattige Barselkoners Understøttelse]].<ref>{{ Kilde avis | dato = 1851-02-14 | tittel = Christiania-Posten | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_christianiaposten_null_null_18510214_1_868_1 |sitat=I Generalforsamlingen blev derpaa valgt til Direktricer: Foreningens Stifterinder Fruerne Wegner, Blich, Staib, Maribo, Stenersen, og Lindboe}}</ref>

Initiativtagerne klarte å mobilisere store deler av det politiske Norge som stiftere: Blant de 171 stifterne var det 87 menn og 84 kvinner, herunder en lang rekke stortingsrepresentanter, med ett unntak alle partiformennene og statsministrene fra Venstre frem til 1908/09, senere Høyre-statsminister [[Francis Hagerup]] (som markerte seg som Høyres fremste stemmerettsforkjemper), redaktørene for de store Venstreavisene og andre kjente personer fra det politiske og offentlige liv. Også Gina Krogs bror og Cecilie Thoresens senere ektefelle [[Fredrik Arentz Krog]] var blant stifterne.<ref>«[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_bergenstidende_null_null_18841118_17_269_1#1 Indbydelse til at indtræde i Norsk Kvindesags-Forening stiftet den 28de Juni 1884]», ''[[Bergens Tidende]]'', 18. november 1884</ref><ref name="Moksnes35" />

Norsk Kvinnesaksforening var formelt partipolitisk nøytral, men i stor grad dominert av Venstrefolk, i en slik grad at den på 1800-tallet ble oppfattet som «den liberale kvinneorganisasjonen» og som et «underbruk» av Venstre.<ref name="Moksnes35">Moksnes (1984) s. 35</ref> Kvinnesaksforeningen «ble de progressive feministenes organisasjon. Kvinnesaksforeningen vokste fram i nær kontakt med og som en del av hele den borgerlignasjonale og borgerlig-demokratiske venstrebevegelsen. Det er mer enn tilfeldige sammentreff når vår første kvinnesakskvinne, Camilla Collett, også var Eidsvolls datter og søster til Henrik Wergeland, og når Kvinnesaksforeningen ble til i årene 1880–84, samtidig med at kampen for parlamentarismen var på sitt høydepunkt. [...] Foreningen hadde fra starten en nær forbindelse med partiet Venstre, og har hatt det hele tiden».<ref>{{cite journal |title=Gjør bruk av Kvinnebevegelsens historiske erfaringer |journal=[[Gnist (tidsskrift)|Røde Fane]] |date=1974 |issue=2 |url=https://marxisme.no/gjor-bruk-av-kvinnebevegelsens-historiske-erfaringer/ |quote=I Norge var det Norsk Kvinnesaksforening som ble de progressive feministenes organisasjon. Kvinnesaksforeningen vokste fram i nær kontakt med og som en del av hele den borgerlignasjonale og borgerlig-demokratiske [[venstre]]bevegelsen. Det er mer enn tilfeldige sammentreff når vår første kvinnesakskvinne, Camilla Collett, også var Eidsvolls datter og søster til Henrik Wergeland, og når Kvinnesaksforeningen ble til i årene 1880–84, samtidig med at kampen for parlamentarismen var på sitt høydepunkt. Kvinnesaksforeningen ble stiftet i 1884, og foreningen hadde fra starten en nær forbindelse med partiet Venstre, og har hatt det hele tiden. | archiveurl= https://web.archive.org/web/20220316204401/https://marxisme.no/gjor-bruk-av-kvinnebevegelsens-historiske-erfaringer/| archivedate=2022-03-16}}</ref> Tre av organisasjonens første ledere var også gift med statsministre fra Venstre, og mange andre kvinner som var aktive i organisasjonen var gift med fremtredende Venstre-politikere. Venstre satt i regjering det meste av tiden gjennom de første tiårene av NKFs eksistens, og tilknytningen til det dominerende regjeringspartiet gav NKF betydelig gehør hos myndighetene.<ref name="Moksnes35" />

[[File:Francis Hagerup (OB.SZ02297) (cropped).jpg|thumb|Statsminister, [[Høyre]]-leder og jussprofessor [[Francis Hagerup]] var medstifter, medlem av det første styret og æresmedlem i NKF]]
Det første hovedstyret i NKF bestod av leder [[Hagbart Berner]] og styremedlemmene [[Gina Krog]], [[Cecilie Thoresen]], [[Anna Stang]], [[Francis Hagerup]], [[Mathilde Schjøtt]], Emil Nicolaysen og [[Olaf Skavlan]]. Berner foreslo Krog som leder, men hun takket nei. Krog var likevel foreningens dominerende skikkelse i dens første år, og hennes politiske linje vant tidlig frem. [[Camilla Collett]] ble utnevnt til æresmedlem på stiftelsesmøtet.<ref>[http://kvinnesak.no/aeresmedlemmer/camilla-collett/ Camilla Collett], NKF</ref> Etter et år overtok «Statsministerinde» [[Anna Stang]] som foreningens leder. De opprinnelige vedtektene tilstrebet en omtrentlig kjønnsbalanse i styret, men fra 1885 ble fem av åtte styreplasser forbeholdt kvinner.<ref>{{ Kilde avis | dato = 1885-06-25 | tittel = Dagsposten | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagspostentrondheim_null_null_18850625_9_144_1 }}</ref> Bestemte krav til medlemmenes kjønn ble fjernet etter noen år og frem til begynnelsen 1900-tallet hadde NKF som regel et eller to mannlige styremedlemmer, gjerne jurister som bistod foreningen med sin kompetanse. De første årene var disse særlig [[Francis Hagerup]] og senere regjeringsadvokat [[Annæus Johannes Schjødt|Annæus Schjødt]].

I 1887, da den første utgaven av ''[[Nylænde]]'' kom ut, hadde NKF 564 medlemmer i hovedforeningen i Christiania, 183 medlemmer i Bergensavdelingen og 71 medlemmer i Trondheimsavdelingen.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2018091981002_001|tittel=Aarsberetning|verk=Nylænde|utgivelsessted=Christiania|bind=1|sider=197–198|utgivelsesår=1887}}</ref> Medlemmene bestod overveiende av kvinner fra borgerskapet og liberale menn som tilhørte den reformvillige venstresiden i norsk politikk.<ref>{{Kilde bok
 | forfatter=Vilde Johnsen 
 | utgivelsesår=2019
 | tittel=Lerkefugler og kvinnesakskvinner 
 | utgivelsessted=Oslo
 | forlag=Universitetet i Oslo
 | side=3
 | url=https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/73100/Masteroppgave-Vilde-Johnsen---pdf.pdf?sequence=1&isAllowed=y
 }}</ref> Selv om NKF opprinnelig særlig hentet støtte fra den «[[Radikalisme (historisk)|radikale]]» (det vil si progressive) fløyen i Venstre fikk foreningen etterhvert en bredere støtte innen Venstre, samtidig som foreningen også fikk støtte av progressive høyrefolk. NKF hadde samtidig en borgerlig forankring, og derfor lenge liten kontakt med arbeiderkvinnebevegelsen som også vokste frem rundt århundreskiftet. Først i etterkrigstiden skulle Arbeiderpartiet nærme seg den likestillingspolitikken kvinnesaksbevegelsen og i første rekke Venstre stod for.

=== Kampen for stemmerett ===
[[File:Fredrikke Marie Qvam (cropped).jpg|thumb|left|«Statsministerinde» [[Fredrikke Marie Qvam]], NKF-leder 1899–1903, var en av Norges mest innflytelsesrike politiske lobbyister og ble omtalt som «Korridorenes Dronning». I perioden som NKF-leder var hun også leder i [[Norske Kvinners Sanitetsforening]] og [[Landskvindestemmeretsforeningen]], som hun begge grunnla.]]
I de første tre årtiene i NKFs historie stod kampen for [[kvinnelig stemmerett|kvinners stemmerett]] sentralt i kvinnesaken. Majoriteten i NKF med Gina Krog i spissen gikk inn for full likestilling med menn og vant raskt frem i foreningen med sitt syn, men valgte likevel å stifte to avleggere for å jobbe direkte med stemmerettssaken: [[Kvindestemmeretsforeningen]] (1885) og [[Landskvindestemmeretsforeningen]] (1898). Dette representerte ikke noe brudd med NKF, og medlemmene i begge disse organisasjonene var fortsatt med i NKF. NKF samarbeidet etterhvert nært med disse, og Landskvindestemmeretsforeningen var i hele sin eksistens i realiteten en datterorganisasjon av NKF med overlappende ledelse og politikk.

Internasjonalt var NKF og de norske stemmerettsforeningene med utspring i NKF knyttet til den etablerte, moderate kvinnestemmerettsbevegelsen – kalt [[suffragist]]ene i engelskspråklige land – som vektla konstruktive reformer og arbeid gjennom parlamentariske kanaler og samarbeid med myndighetene, og som pleiet tett kontakt spesielt med ledende liberale politikere. NKFs britiske søsterorganisasjon ledet av den moderate (liberale) suffragistlederen [[Millicent Fawcett]] omtalte seg som «''Law-Abiding Suffragists''» for å markere distanse til de radikale [[suffragette]]ne. Fawcett var selv et viktig forbilde for Gina Krog, også i valg av arbeidsform. I 1890-årene tok NKF og stemmerettsforeningene med utspring i foreningen etter initiativ fra Gina Krog [[Norsk Kvinnesaksforening#Symboler|solsikken]] og fargene gull og hvitt som symboler etter forbilde av den amerikanske liberale kvinnestemmerettsbevegelsen.[[File:Anna Rogstad, maleri av Eyolf Soot, 1914 (cropped).jpg|thumb|Maleri av [[Anna Rogstad]] av [[Eyolf Soot]] på [[Stortinget]]. Rogstad var medstifter, styremedlem og æresmedlem i NKF og ble den første kvinnen som møtte på Stortinget]]

Ved siden av kampen for stemmerett engasjerte NKF seg fra 1880-årene mot prostitusjon og særlig for å få slutt på ordningen med [[offentlig prostitusjon]], som skildret i romanen ''[[Albertine (roman)|Albertine]]''. NKFs fjerde leder [[Anna Bugge]] var særlig opptatt av kvinners økonomiske uavhengighet, og NKF engasjerte seg også for å bedre kvinners utdannelse og økonomi. NKF arbeidet også mot [[vold mot kvinner]], og kjempet for politisk innflytelse for kvinner.<ref name="om" />

I 1895 ble «Statsministerinde» [[Randi Blehr]] leder for NKF; hun var gift med NKFs medstifter og æresmedlem, statsminister [[Otto Blehr]], og var også en markant forkjemper for norsk selvstendighet fra Sverige og for humanitære saker. Hun ble i 1899 etterfulgt av «Statsministerinde» [[Fredrikke Marie Qvam]]. Qvam var gift med NKFs medstifter statsminister [[Ole Anton Qvam]] og ble regnet som en av Norges mest innflytelsesrike politiske lobbyister, og derfor omtalt som «Korridorenes Dronning». I 1903 ble Randi Blehr leder for andre gang, og da hun gikk av i 1922 hadde hun ledet foreningen i 23 år til sammen, herunder gjennom seieren i stemmerettskampen. I 1896 ble den humanitære organisasjonen [[Norske Kvinners Sanitetsforening]] etablert etter initiativ fra NKF av Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Randi Blehr, og Qvam ledet sanitetsforeningen i 37 år. Sanitetsforeningen var opprinnelig tenkt som en kvinneorganisasjon for [[Norges Røde Kors]], og ble en bred massebevegelse med 250&nbsp;000 medlemmer på det meste. I styret de første årene av NKFs eksistens satt også blant andre [[Hildur Schirmer]], [[Laura Rømcke]] og hennes mann, regjeringsadvokat [[Annæus Johannes Schjødt|Annæus Schjødt]], Henrik Ibsens lege [[Edvard Bull (1845–1925)|Edvard Bull]] og høyesterettsadvokat og Coop-grunnlegger [[Ole Dehli]].

[[File:Nordisk kvinnekongress, Oslo 1902 - no-nb digifoto 20160318 00005 blds 05845 (cropped).jpg|thumb|Det nordiske kvinnesaksmøtet i Christiania i 1902, i [[Gamle Festsal]]. NKF-leder [[Fredrikke Marie Qvam]] leder møtet.]]
[[File:Statue av Camilla Collett av Gustav Vigeland, laget på oppdrag fra Norsk Kvinnesaksforening, avdukes i Slottsparken i 1911, med taler av Gina Krog og Hildur Schirmer.jpg|thumb|[[Gustav Vigeland]]s [[«I storm»|statue av Camilla Collett]], laget på oppdrag fra NKF, avdukes i Slottsparken i 1911, med taler av NKFs [[Gina Krog]] og [[Hildur Schirmer]]. Schirmer er kledd i hvitt, som var den liberale kvinnesaks- og stemmerettsbevegelsens viktigste farge sammen med gull.]]
NKF og datterorganisasjonen [[Landskvindestemmeretsforeningen]] stod bak underskriftsaksjonen i 1905, som samlet inn nærmere 300&nbsp;000 underskrifter til støtte for [[unionsoppløsningen]] fra kvinner som ikke fikk stemme. Da Stortinget i 1913 enstemmig vedtok stemmerett for kvinner var vedtaket i tråd med Landskvindestemmeretsforeningens lovforslag: «Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der».

[[Anna Rogstad]], den første kvinnen som møtte på Stortinget, var medstifter, styremedlem og æresmedlem i NKF. Den første kvinnen som fikk fast plass på Stortinget, [[Karen Platou]], var også NKF-medlem, og foreningens daværende leder [[Aadel Lampe]] var innvalgt som vararepresentant på den samme listen og valgkretsen som Platou.

I 1902 utlyste Norsk Kvinnesaksforening en konkurranse om et monument til hundreårsjubileet for [[Camilla Collett]]s fødsel. Oppdraget gikk etter en lang prosess til [[Gustav Vigeland]], og statuen [[«I storm»]] i [[Slottsparken]] ble reist i 1911. Bak initiativet stod styremedlem i NKF [[Hildur Schirmer]].

===''Nylænde''===
{{Hoved|Nylænde}}
NKF utgav fra 1887 tidsskriftet ''[[Nylænde]]'', redigert av [[Gina Krog]] og fra 1916 av [[Fredrikke Mørck]]. Krog var også tidsskriftets ansvarlige utgiver og eier fra 1893, men NKF tok over ansvaret igjen da Krog døde i 1916. Tidsskriftet ble nedlagt i 1927. Det ble det viktigste kvinnesakstidsskriftet i Norge og et av landets mest innflytelsesrike politiske og kulturelle tidsskrifter i det hele tatt. ''Nylænde'' var det ledende organet for kampen for kvinners stemmerett, som Gina Krog mente var den viktigste kvinnesaken. Tidsskriftet var også et ledende organ for litteraturkritikk; [[Marius Wulfsberg]] ved Nasjonalbiblioteket uttalte at «det var Gina Krog og hennes anmeldere [i ''Nylænde''] som gjorde [[Henrik Ibsen|Ibsen]] til en stor forfatter».<ref>[https://www.nb.no/historier-fra-samlingen/gina-krog-og-nylaende/ Gina Krog og Nylænde], Nasjonalbiblioteket</ref>

===Politisk representasjon og likestilt utdanning og arbeidsliv===
[[File:Portrett av Randi Marie Blehr, 1899 (cropped) (cropped).jpg|thumb|left|«Statsministerinde» [[Randi Blehr]], NKF-leder 1895–1899 og 1903–1922]]
Etter at stemmerett ble oppnådd i 1913 arbeidet NKF for representasjon av kvinner i politikken og for kvinners likestilling i skole, utdanning og arbeidsliv. NKF fikk også et nært samarbeid med [[Norges Venstrekvinnelag|Venstrekvinnelaget]], som ble etablert i 1911 i Kristiania. Et av foreningens mest offentlig aktive styremedlemmer i årene fra 1913 var [[Marie Kjølseth]], en av Norges første kvinnelige leger. Foreningen samarbeidet fra 1916 med sine nordiske søsterorganisasjoner – [[Dansk Kvindesamfund]], [[Kvenréttindafélag Íslands]] og [[Fredrika Bremer-förbundet]] – gjennom Nordiske kvinnesaksforeningers samorganisasjon. I 1919 deltok NKF-medlemmene [[Betzy Kjelsberg]] og [[George Wegner Paus]] ved etableringen av [[Den internasjonale arbeidsorganisasjonen]] i Washington D.C., og NKF engasjerte seg sterkt i sammensetningen av den norske delegasjonen og for at den skulle ha en kvinnelig representant.<ref name=Nylænde>''[[Nylænde]]'', årgang 33, nr. 19, s. 296</ref>
[[Fil:Norwegian delegation to the 1919 International Labour Conference (Washington Conference).jpg|thumb|De to NKF-medlemmene [[Betzy Kjelsberg]] og [[George Wegner Paus]] deltok i etableringen av [[Den internasjonale arbeidsorganisasjonen]]. NKF engasjerte seg sterkt i sammensetningen av den norske delegasjonen.]]

Årene rundt 1930 var preget av redusert aktivitet i NKF, og foreningen fikk mer preg av en lukket klubb bestående av personer med lang fartstid i kvinnesaksbevegelsen. I 1936 overtok en gruppe hovedsakelig yngre kvinner med [[Margarete Bonnevie]] i spissen ledelsen i organisasjonen og innledet en ny og mer offensiv fase. Året etter ble Norges andre kvinnelige professor [[Ellen Gleditsch]] ny nestleder i NKF; Norges første kvinnelige professor [[Kristine Bonnevie]] var også NKF-medlem og svigerinne til den nye NKF-lederen. Blant andre sentrale var lege og stortingsrepresentant for Høyre [[Signe Swensson]], som også ledet [[Norges yrkeskvinners landsforbund]] og som senere var NKF-leder en kort periode. I 1936 publiserte en rekke av foreningens prominente medlemmer, både gamle og nye, et opprop om å tegne medlemskap i foreningen; blant underskriverne var mange av tidens kjente kvinner, som [[Åse Gruda Skard]], og en rekke menn, slik som [[Francis Bull]] og [[Annæus Schjødt d.e.]] (begge deres fedre var medstiftere og tidligere styremedlemmer), [[Knut Getz Wold]] og [[Jens Chr. Hauge]].<ref>{{cite news |date=1936-05-05|title=Upprop|url=https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digavis_norsktidend_null_null_19360505_2_103_1 |work=Norsk Tidend|access-date= }}</ref> Etter forslag fra Bonnevie fikk NKF i 1936 ny formålsparagraf om å «virke for kvinners fulle likestilling med menn i stat og samfund»; NKFs arbeidsform ble definert i § 2 som «innflytelse på lovgivningen, og samarbeid med myndighetene» samt opplysningsarbeid.<ref>Lønnå (1996) s. 147</ref> [[Andreas H. Hvidsten]] skriver at «Bonnevies liberale standpunkt kan oppsummeres som likestilling i rettigheter, friheter og muligheter – og en sterk tiltro til at en slik likestilling også vil føre til en større kulturendring hvor ‘meget som er skakt og vrangt [vil] bli rettet på, og at [...] mann og kvinne styrer samfund og hjem ''sammen''.’ Dette ble også i stor grad NKFs standpunkt.»<ref name=Hvidsten>{{ Kilde bok |forfatter= [[Andreas H. Hvidsten]] | utgivelsesår = 2022 | tittel = Politiske ideer: norsk og vestlig tenkning fra enevelde til i dag | isbn = 9788245022919 | forlag = Fagbokforlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_pliktmonografi_000006486 | side = 376 }}</ref>

I 1930-årene ble kvinner igjen presset ut av arbeidslivet, blant annet gjennom en bestemmelse om at kvinner som giftet seg kunne sies opp, og NKF arbeidet for å få slutt på diskriminering av kvinner i arbeidslivet gjennom offentlige reguleringer og lover, og gjennom diskriminering fra arbeidsgivernes side. NKF tok i 1950-årene initiativ til fjerningen av [[Samskatt|samskatten]], som gjorde at det ofte ikke lønnet seg for gifte kvinner å ha arbeid. I 1960-årene engasjerte NKF seg for å få slutt på at gutter hadde flere teoretiske fag i skolen enn jentene.<ref name="om" />

[[Fil:43577 Aaslaug Aasland (cropped).jpg|thumb|[[Aaslaug Aasland]] var et aktivt medlem av NKF siden hun var jusstudent tidlig i 1920-årene; hun ble i 1945 en av de første kvinnelige statsrådene etter forslag fra NKF, og var den første kvinnen som fungerte som [[Norges statsminister]]]]
Før 1936 var det liten kontakt mellom NKF og Arbeiderpartiet. Margarete Bonnevie mente at kvinnesaksforkjempere med tilhørighet i Arbeiderpartiet også burde være med i NKF, og fra 1936 sluttet enkelte arbeiderpartimedlemmer, kvinner og menn, seg til NKF. Blant kjente arbeiderpartipolitikere som tidlig ble med i NKF var [[Aaslaug Aasland]] og [[Jens Chr. Hauge]]. I 1950- og begynnelsen av 1960-årene stod likevel husmorideologien sterkt i Arbeiderpartiet og det var først og fremst Venstre og NKF som stod for likestillingsideen i norsk politikk. Da Arbeiderpartiet fra 1964 begynte å nærme seg NKFs likestillingspolitikk og hjertesaker – ikke minst lik rett til arbeid og felles ansvar for familielivet – startet en tilnærming mellom NKF og Arbeiderpartiet, og Arbeiderpartimedlemmer ble et mer betydelig innslag i NKFs medlemsmasse, særlig fra 1970- og 1980-årene.<ref name=Lønnå-passim>Lønnå (1996), passim</ref>

Den senere arbeiderpartipolitikeren [[Aaslaug Aasland]] meldte seg inn i NKF allerede som jusstudent i begynnelsen av 1920-årene og var et aktivt medlem av foreningen i mange tiår. I begynnelsen av juni 1945 rettet NKF en henstilling til [[Stortinget]] om at kvinner måtte få plass i den nye regjeringen, som ble publisert i en rekke av landets aviser. Foreningen foreslo Aaslaug Aasland som sosialminister, [[Ellen Gleditsch]] som kirke- og undervisningsminister og [[Sigrid Stray]] som justisminister.<ref>{{ Kilde bok | dato = 1945-06-12 |kapittel=Kvinner i den nye regjering? Krav fra Norsk Kvinnesaksforening | tittel = Sandefjords Blad | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19450612_55_130_1 | side = }}</ref> [[Einar Gerhardsen]] tok i november samme år Aasland inn i regjeringen som konsultativ statsråd, og hun ble senere sosialminister (1948) og fungerende statsminister (1953). Aasland var den første kvinnen som ledet et norsk departement og den første kvinnen som fungerte som [[Norges statsminister]].<ref>Lønnå (1996) s. 137</ref>

Etter en reform av organisasjonsstrukturen i 1946 rendyrket Norsk Kvinnesaksforening rollen som landsforbund; foreningen «tok mål av seg å trekke opp de store linjene for likestillingskampen, og la stor vekt på kontakt med myndighetene for å få gjennom nødvendige reformer».<ref>Lønnå (1996) s. 144</ref> NKF skal «være kapteinen som holder stø kurs» i likestillingskampen og «trekke opp hovedlinjene som skal følges og søke å få regjering, storting og kommunestyrer til å gjennomføre de reformer som er påkrevd», erklærte Margarete Bonnevie i 1946.<ref name=morgenbladet1946 /><ref name=dagbladet1946 /> Hennes etterfølgere fulgte opp denne ambisjonen; den nye NKF-formannen [[Dakky Kiær]] beklaget i 1946 at Bonnevie «gikk fra borde nettopp nå når skipet skulle settes ut på storferd», men lovet at foreningen skulle arbeide videre på grunnlag av Bonnevies verk og kjempe for at kvinnene så verdien av økonomisk selvstendighet og ble gode samfunnsborgere.<ref>{{ Kilde avis | dato = 1946-03-29 | tittel = Norges Kvinder| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_norgeskvinner_null_null_19460329_26_13_1 | side = 2 }}</ref>

=== Statlig institusjonalisering av likestillingsfeltet i etterkrigstiden ===
[[File:Eva Kolstad ved Venstres hus.jpg|thumb|Minneplakett for NKF-leder, Venstre-leder, statsråd og likestillingsombud [[Eva Kolstad]] utenfor [[Venstres Hus]]; både NKF, Venstre og Likestillingsombudet har holdt til i bygningen.]]
[[Fil:Hanna Rydh.jpg|thumb|[[International Alliance of Women|IAW]]-president [[Hanna Rydh]] fra Sverige var en viktig inspirator for [[Eva Kolstad]] og for NKF i foreningens internasjonale orientering i etterkrigstiden]]
[[Eva Kolstad]] kom inn i foreningen som 28-åring i 1946 og ble dens mest markante lederskikkelse i etterkrigstiden, samtidig som hun var aktiv venstrepolitiker. Hun ble valgt til leder i 1956 og satt i 12 år. I Kolstads ledertid arbeidet NKF for en lovmessig forankring av likestillingsarbeidet, som senere resulterte i [[likestillingsloven]] og etableringen av et statlig apparat for å fremme likestilling, herunder [[Likestillingsrådet]] og [[Likestillingsombudet]]. NKF har fra etterkrigsårene lagt stor vekt på ''likestilling som [[menneskerettighet]]'' og på arbeidet med internasjonale konvensjoner på feltet.<ref>{{ Kilde bok |forfatter=[[Clara Ottesen]]| dato = 1972 | tittel = Samtiden |kapittel=Likestilling – en menneskerettighet |url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2014071481067_001?page=233 | side =223–225 }}</ref> Norges første kvinnelige høyesterettsdommer [[Lilly Bølviken]] var 1. nestleder i NKF 1960–1966.

NKF ble sammen med moderorganisasjonen [[International Alliance of Women]] (IAW) i Kolstads ledertid sterkt engasjert i internasjonalt samarbeid, særlig gjennom [[FN]]-systemet. NKF og IAW har siden arbeidet mye for å få kvinneperspektivet inn i internasjonale organisasjoner, utenrikspolitikk og internasjonal utvikling. I IAWs tidsskrift ''International Women’s News'' het det i 1946 at «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program». IAW står i en liberal internasjonalistisk tradisjon, og slutten på andre verdenskrig markerte begynnelsen på en periode med et sterkt internasjonalt engasjement, spesielt i utviklingsland. Den daværende IAW-presidenten [[Hanna Rydh]] fra Sverige var sterkt internasjonalt orientert, og arbeidet systematisk for å bygge opp samarbeid i utviklingsland. Dette var delvis motivert av et ønske om å demme opp for kommunismen: «Det var oss eller kommunistene som ville organisere [kvinnene i] Midtøsten» skrev IAWs andre president [[Margery Corbett Ashby]].<ref name=Gerdov>{{cite journal |last1=Gerdov |first1=Christian |title=The ‘World-Embracing’ Hanna Rydh: An International Feminist (c. 1945–1964) |journal=[[NORA: Nordic Journal of Feminist and Gender Research]] |date=2022 |volume=30 |issue=1 |pages=7–19 |doi=10.1080/08038740.2021.1987981}}</ref> Rydh ble en viktig inspirator for NKF og Eva Kolstad, ikke minst i den internasjonale orienteringen i etterkrigstiden. IAW er – som NKF – historisk preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming», der eliten ses som de viktigste endringsagentene, samtidig som den hevdet å snakke for alle kvinner. IAW så det dermed som oppgaven til kvinner med høyere utdanning å gå foran for å fremme et mer likestilt samfunn, og arbeidet for dette gjennom tett kontakt med regjeringer og internasjonale organisasjoner.<ref name=Gerdov/>

Kolstad etterfulgte [[Margarete Bonnevie]] som norsk styremedlem i International Alliance of Women i 1949. Hun var svært aktiv i IAW helt frem til 1976, og ble gjennom IAW godt kjent med [[FN]]-systemet. Året etter at hun gikk av som NKF-leder ble hun valgt inn i [[FNs kvinnekommisjon]] som kandidat for regjeringene i alle de nordiske landene. Hun ble senere forbruker- og administrasjonsminister og leder i [[Venstre]]. Kolstad stod for «kvinnesak på et liberalt, humanistisk grunnlag, hvor like rettigheter uansett kjønn var det sentrale» i tradisjonen etter Margarete Bonnevie.<ref name="Lønnå-1996-2">[[Elisabeth Lønnå]]: «[http://nbl.snl.no/Eva_Kolstad Eva Kolstad]», ''[[Norsk biografisk leksikon]]''</ref> I 1972 ble [[Likestillingsrådet]] etablert etter forslag fra NKF, og Eva Kolstad ble leder for rådet i 1975. Likestillingsrådet uttalte i 1984 at «Norsk Kvinnesaksforening la grunnlaget for Likestillingsrådets arbeide».<ref name=ap1984 /> I 1978 fikk NKF gjennomslag for to av sine hjertesaker, [[likestillingsloven]] og etableringen av [[Likestillingsombudet]], og Kolstad ble utnevnt til det første ombudet.

NKF ble i etterkrigstiden preget av at kvinnesak i økende grad ble sett i sammenheng med menneskerettsparadigmet og de fremvoksende internasjonale menneskerettssystemene. I programerklæringen i den første utgaven av ''[[Kvinnesaksnytt]]'' (1950) vektla NKF-leder [[Dakky Kiær]] menneskerettighetene og viktigheten av internasjonalt samarbeid, og fremhevet FN-systemet som menneskerettighetenes viktigste forsvarer.<ref name=Kiær1950/> Mange NKF-medlemmer var også engasjert i menneskerettsarbeid utenfor NKF, bl.a. som tidlige medlemmer av [[Amnesty International]]. NKF-medlemmer var også godt representert i [[Human-Etisk Forbund]] fra etableringen, og både [[Margarete Bonnevie]] og [[Eva Kolstad]] hadde sentrale verv i HEF.

NKF tok på landsmøtet i 1966 initiativ til å etablere en norsk avdeling i [[International Planned Parenthood Federation]], nå kjent som [[Sex og Politikk]]. Legen [[Gertrud Günther]], som i flere år var leder i Drammen Kvinnesaksforening, stod bak initiativet. NKF samarbeidet med [[Den norske lægeforening]] om etableringen.

NKF tok før valget i 1967 initiativ til den tverrpolitiske ''Aksjonen kvinner i kommunestyrene'', som hadde som mål å øke kvinners politiske representasjon, og fikk med seg [[Einar Gerhardsen]] og [[Per Borten]] på aksjonen. Det ble gjennomført tilsvarende aksjoner i 1971 og 1979, i samarbeid med foreningens medlem og senere leder [[Torild Skard]] (de såkalte «kvinnekuppene»). I 1972 laget NKF i samarbeid med ''[[Dagbladet]]'' det første forslaget til en «kvinneregjering» i Norge.<ref>{{ Kilde bok | dato = 1972-11-14 | tittel = Dagbladet | kapittel = Her er Norges første rene kvinne-regjering | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_19721114_104_265_1?page=5 | side = 7 }}</ref>

[[File:KM Bruzelius (cropped).jpg|thumb|left|[[Karin M. Bruzelius]], NKFs leder 1978–1984 og 2018–2020 og norsk styremedlem i [[International Alliance of Women]] (IAW) 1979–1985. Bruzelius ble i 1989 Norges første kvinnelige [[departementsråd]] og i 1997 [[høyesterettsdommer]]]]
Kolstads politiske linje ble videreført av etterfølgerne, herunder [[Karin M. Bruzelius]], som var NKFs leder 1978–1984 og norsk styremedlem i [[International Alliance of Women]] (IAW) 1979–1985, og som ble Norges første kvinnelige [[departementsråd]] i 1989 og senere høyesterettsdommer. NKF hadde fra starten svært nære bånd til Likestillingsombudet, ikke minst som følge av Kolstads arbeid som likestillingsombud og gjennom at institusjonen hadde kommet i stand etter forslag fra NKF.

I 1970 gikk NKF inn for selvbestemt abort, noe som bidro til et brudd med [[Norske Kvinners Nasjonalråd]]. På det tidspunktet var selvbestemt abort fortsatt omstridt i store deler av den borgerlige kvinnebevegelsen som NKF tilhørte, og standpunktet var for sin tid forholdsvis progressivt. NKF, en organisasjon med tradisjon for å være hierarkisk og sentralstyrt, og som så på seg som en «elitetropp»<ref name=Lønn127/> i likestillingskampen, hadde lenge også vært misfornøyd med de lokale kvinnerådenes innflytelse i nasjonalrådet. Abortsaken skapte likevel fortsatt uenighet gjennom deler av 1970-årene, og foreningens sekretær og høyrepolitiker [[Baby Johannessen]], en representant for foreningens konservative fløy, gikk av i protest i 1973.<ref>{{cite journal|date=1973 |title= Sekretæren går av|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2022090680029_002
 |journal=[[Kvinnesaksnytt]] |volume=24 |issue=2 |page=}}</ref>

Flere yngre NKF-medlemmer var med å starte den andre feminismebølgen i Norge 1970 og landsstyremedlem i NKF Siri Nylander Mæland introduserte selve [[Liberal feminisme#Terminologi|begrepet feminisme]] i norsk sammenheng. I kontrast til 1970-årenes nye og venstreradikale kvinneorganisasjoner holdt NKF likevel fast på sin egenart og sitt liberale samfunnssyn, og NKF er grunnleggende uenig med de venstreradikale organisasjonene både i analysen av samfunnet og målet for samfunnet, som for NKF er et likestilt samfunn forankret i det liberale demokratiet og menneskerettighetene. For NKF er kvinnesak heller ingen kamp mot menn, og NKF er opptatt av å kjempe sammen med menn for et likestilt samfunn.<ref name=Kolstad1959/> NKF oppfattet dessuten seg selv som en forening som var i en helt annen liga enn noen av de nye kvinneorganisasjonene, som en forening som søkte å være bredt representativ for kvinner og menn som arbeidet for et likestilt samfunn, og som var rundt hundre år eldre. Lønnå skriver at «som eneste kvinnesaksorganisasjon sto NKF hele tiden først og fremst for [[likestilling]] [...] Kvinnesaksforeningens viktigste virkemåte var kontakt med myndighetene i et jevnt og faglig solid arbeid. Den trakk til seg kvinner som var opptatt av en ryddig arbeidsstil på et faglig solid grunnlag, som ønsket en tverrpolitisk organisasjon som kunne samarbeide med staten, men som også hadde vilje til [[Radikalisme (historisk)|radikale]] [i betydningen progressive] standpunkter, for eksempel i abortsaken [...] foreningen var ikke så synlig i mediebildet som de nystartede organisasjonene, men på sitt eget område oppnådde den mye. Flere av de sakene som må regnes som NKFs spesialiteter, ble ført fram til seier i løpet av 70-tallet: kontroll av lærebøker med hensyn til kjønnsroller, forskrifter om likestilling som mål for skolen, oppretting av Likestillingsrådet, Likestillingsombudet og forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame».<ref name="Lønnå229">Lønnå (1996) s. 229</ref> NKFs likestillingslinje «gikk av med seieren i den store ideologidebatten på 70-tallet» ved at «staten overtok foreningens grunnsyn».<ref name="Lønnå273">Lønnå (1996) s. 273</ref> Blant de venstreradikale kvinneorganisasjonene ble NKF oppfattet som en klart borgerlig organisasjon; en studiebok utgitt av AKPs kvinneutvalg omtalte NKF som del av den borgerlige (og mer spesifikt borgerlig-liberale og borgerlig-progressive) feminismen og uttalte at «kvinnesaksbevegelsen har hele tida gått hånd i hånd med den borgerlig-liberale bevegelsen forøvrig og den har gjennomgått akkurat den samme utviklinga fra progressiv kamp til reaksjon».<ref name=reiskampen>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1975 | tittel = Reis kampen blant arbeiderkvinnene | isbn = 8270941115 | utgivelsessted = | forlag = Oktober/AKP(m-l)s kvinneutvalg | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052308041 | side = 78–79 }}</ref> I 1977 foreslo [[Trondhjems Kvinnesaksforening]] at NKF skulle skifte navn for å tydeliggjøre at foreningen først og fremst står for [[likestilling]]. En del av bakgrunnen for forslaget var at begrepet [[kvinnesak]] ofte misforstås av personer utenfor kvinnesaksbevegelsen, som ikke er kjent med kvinnesaksbevegelsens liberale tradisjon og forståelse av kvinnesak som det samme som likestilling. Forslaget om navneendring fikk imidlertid ikke tilslutning,<ref name=Kvinnesaksnytt1978>{{cite journal|date=1978 |title= Landsmøtet|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2023021680078_002 |journal=[[Kvinnesaksnytt]] |volume=29 |issue=1–2 |page=7}}</ref> og flertallet la vekt på at navnet er svært tradisjonsrikt og at det ikke er noen motsetning mellom kvinnesak og likestilling; for NKF ''betyr'' kvinnesak kampen for et likestilt samfunn.<ref name=Lønnå1996s250 />

Blant viktige ledere i foreningen i 1980-årene var særlig [[Karin Bruzelius]] og [[Anne Kari Lande Hasle]]. Andre sentrale personer i foreningen var [[Bjørg Schonhowd Leite]], [[Else Michelet]] og [[Annelise Høegh]] (stortingsrepresentant for Høyre). Leite hadde også etterfulgt Eva Kolstad som leder for det statlige [[Likestillingsrådet]] i 1979, var styremedlem i [[UNIFEM]] og hadde sentrale roller knyttet til likestillingsarbeidet i bistandsforvaltningen. Hasle ble i 1990 utnevnt til departementsråd i [[Barne- og familiedepartementet]], og ble dermed den andre kvinnen etter Bruzelius som ble departementsråd i Norge.<ref>{{Kilde www|url=https://kvinnesak.no/nkf-nestledere/anne-kari-lande-hasle/|tittel=Anne Kari Lande Hasle|besøksdato=2021-11-17|språk=nb-NO|verk=Norsk Kvinnesaksforening|sitat=Anne Kari Lande Hasle var 1. nestleder i Norsk Kvinnesaksforening fra 1978 til 1982. Hun var også leder for NKFs største lokallag, Oslo Kvinnesaksforening. Hasle ble i 1982 regjeringens spesialrådgiver for narkotikaspørsmål og ble i 1990 departementsråd for Barne- og familiedepartementet. Hun var den andre kvinnen som ble departementsråd i Norge, etter Karin Bruzelius som også var Hasles forgjenger som NKF-nestleder og som var leder i NKF mens Hasle var nestleder. Hasle var den første direktøren for forskningsinstituttet NOVA fra 1996 og var departementsråd for Helse- og omsorgsdepartementet 1999–2013.}}</ref> Styremedlemmet og juristen [[Rakel Surlien]], som var miljøvernminister i Willoch-regjeringen og siden departementsråd i Justisdepartementet, var også Norges første medlem av [[FNs kvinnekonvensjon|FNs kvinnediskrimineringskomité]] i den perioden hun hadde verv i NKF.

I begynnelsen av 1980-årene stod Norsk Kvinnesaksforening bak opplysningskampanjen «Kvinner og valget» som ble finansiert av regjeringen. NKFs største lokallag, Oslo Kvinnesaksforening, hadde fra 1970-årene en meget aktiv gruppe for kvinnerettet bistandspolitikk, u-landsgruppen, som gjorde en pionérinnsats på feltet.<ref>Lønnå (1996) s. 248</ref> Dette markerte en økt vekt i NKF på det internasjonale likestillingsarbeidet og kvinners menneskerettigheter i utviklingsland. I 1989 var NKF sentral i [[TV-aksjonen]] «Kvinner i den tredje verden» og NKF var medstifter av TV-aksjonens etterfølger [[Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål]] i 1995.<ref name="om" />

Kvinnesaksbevegelsen som [[progressiv]] og likestillingsorientert bevegelse har lang tradisjon for å engasjere seg for [[Inkluderende språk|likestilt/inkluderende språk]], og bidro i etterkrigstiden til en kulturendring der kjønnede ord og titler (som endelsen -inne, som i «lærerinne») gikk ut av bruk i Norge. I 1955 henvendte NKF seg til regjeringen og ba om at tiltaleformen «[[frøken]]» ble sløyfet.<ref>{{ Kilde avis | dato = 1990-06-05 | tittel = Drammens Tidende og Buskeruds | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_drammenstidendeogbuskerudblad_null_null_19900605_0_125_1 | side = 32 }}</ref> For kvinnesaksbevegelsen har det alltid vært viktig at kvinner i samfunnet først og fremst skal ses på som mennesker – på lik linje med menn.<ref name=Nielsen1891/> Kvinnesaksbevegelsen har også engasjert seg for kjønnslikestilt språk i lovtekster, og fikk i etterkrigstiden gradvis gjennomslag for sitt syn. I 1979 innførte Justis- og politidepartementet retningslinjer for kjønnslikestilt språk i arbeidet med lovtekster. For kvinnesaksbevegelsen, også internasjonalt, ble det også tidlig naturlig å støtte opp om en inkluderende språkutvikling mer allment.

=== Bredt menneskerettsfokus – NKF fra årtusenskiftet ===
[[Fil:NKF Presidents Torild Skard and Margunn Bjørnholt, Palais des Nations, Geneva, 2014.jpg|thumb|NKF-lederne [[Torild Skard]] og [[Margunn Bjørnholt]] foran maleriet «Drømmen om freden» i [[Palais des Nations]], Genève, 2014]]

I dag har NKF et bredt fokus på likestilling og alle jenters og kvinners [[menneskerettigheter]] i Norge og internasjonalt, og arbeider for gjennomføringen av [[FNs kvinnekonvensjon]], for likestilling i arbeidslivet, for representasjon av kvinner i politikk, mot [[vold mot kvinner]] og for å få kvinneperspektivet inn i [[internasjonale organisasjoner]], [[utenrikspolitikk]] og internasjonal utvikling. NKF fungerer som diskusjonsforum og høringsinstans for spørsmål som berører jenter og kvinner og er særlig aktiv i arbeidet overfor ulike [[FN]]-organer. Særlig perioden i årene frem til 2016 var en svært aktiv periode for NKF – den mest aktive på over tredve år – som også var preget av styrking av foreningens helhetlige menneskerettsperspektiv og det internasjonale arbeidet. NKF har på 2000-tallet lagt vekt på NKF som premissleverandør for den offisielle [[likestilling]]spolitikken i tradisjonen etter [[Margarete Bonnevie]] og [[Eva Kolstad]], og på NKF som bindeledd mellom myndighetene og fagmiljøer.<ref name="om" /> [[Aslaug Moksnes]] understreket i 2007 at «det er vår kamp for menneskerettigheter (...) som har framtida for seg».<ref name=Kvinnesaksnytt2007/>

NKF ble igjen mer aktiv i internasjonalt arbeid rettet mot FN-systemet etter at daværende seniorforsker ved [[NUPI]] [[Torild Skard]], tidligere lagtingspresident ([[SV]]), assisterende [[utenriksråd]], FN-direktør og styreleder i [[UNICEF]], ble valgt til leder i 2006, og dette engasjementet ble videreført og utvidet under Skards etterfølger, professor [[Margunn Bjørnholt]], som også satt i styret i NKFs internasjonale moderorganisasjon [[International Alliance of Women]] (IAW) og som var den mest aktive personen i IAWs ledelse sammen med den daværende presidenten [[Joanna Manganara]]. I Skards og Bjørnholts ledertid tok NKF en aktiv rolle i arbeidet med skyggerapporteringen om Norges gjennomføring av [[FNs kvinnekonvensjon]] til FNs kvinnediskrimineringskomité (CEDAW-komiteen), deltok med egne arrangementer under møtene i [[FNs kvinnekommisjon]] i New York og bygget ut NKFs internasjonale samarbeid, særlig innen IAW-familien og i FN-relaterte prosesser. NKF samarbeidet i denne perioden også nært med foreningens nærmeste søsterorganisasjoner i kvinnesaksbevegelsen, [[Dansk Kvindesamfund]] og [[Kvenréttindafélag Íslands]]. I Bjørnholts ledertid tok NKF i 2013 initiativ til etableringen av en bred og inkluderende paraplyorganisasjon, [[Norges kvinnelobby]], som har som formål å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene for alle jenter og kvinner, særlig gjennom overvåkning av gjennomføringen av [[FNs kvinnekonvensjon|kvinnekonvensjonen]] i Norge, et av de viktigste menneskerettsinstrumentene som er relevante for kvinner samt minoritetskjønn, og som knyttet til seg en rekke eksperter med tilknytning til NKF, som [[Karin Bruzelius]], [[Cathrine Holst]], [[Anne Hellum]] og [[Hege Skjeie]]. NKL har et mer norsk fokus enn et av NKFs tidligere initiativer, [[Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål]], og NKF vektla at FOKUS og Norges kvinnelobby vil utfylle hverandre. NKF la i tråd med sin egen forankring i menneskerettighetene vekt på at en organisasjon NKF har grunnlagt må arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, for alle jenter og kvinner uansett bakgrunn og identitet – herunder kjønnsidentitet og seksuell orientering – og dette ble nedfelt i vedtektene. NKF vurderte menneskerettighetene som et samlende grunnlag. NKF stod for planleggingen og i all hovedsak for oppbyggingen av prosjektet. NKF tok også en mer aktiv rolle i myndighetsdialogen i Norge, og som NKF-leder deltok Bjørnholt i den offisielle delegasjonen til [[FNs kvinnekommisjon]]. NKF engasjerte seg fra samme tid i økende grad i spørsmål om [[vold mot kvinner]] og [[Istanbul-konvensjonen]] som trådte i kraft i 2014. I tillegg stod særlig spørsmål om økonomisk likestilling og finansieringen av likestillingsarbeidet på agendaen for NKF.

Kvinnesaksbevegelsen som NKF tilhører har fra slutten av 1900-tallet i økende grad vektlagt et moderne [[interseksjonalitet|interseksjonelt]] perspektiv, i tråd med sin menneskerettsorienterte og progressive politiske tradisjon og utviklingen i forståelsen av kvinners menneskerettigheter<ref name=Sørlie/> og likestillingspolitikk.<ref name=Tong/> Kvinnesaksbevegelsens inkluderende og menneskerettsorienterte feminisme er forankret i den internasjonale kvinnesaksforeningens, IAWs, prinsipper, som slår fast at kvinnesaksbevegelsens arbeid bygger på menneskerettighetene og at «menneskerettighetene er universelle, udelelige og gjensidig avhengige».<ref name=iawprinciples/> Dette ståstedet deler den sterkt FN-orienterte kvinnesaksbevegelsen med f.eks. [[UN Women]], som i 2024 minnet om at «feminismens mål om interseksjonell rettferdighet og likestilling kan bare oppnås hvis alle kvinner og alle LHBTIQ+-personer blir inkludert som del av en bred, interseksjonell feministisk bevegelse forankret i menneskerettighetenes universalitet og udelelighet».<ref name=unwomen2024/>

[[Rosemarie Tong]] skriver at den liberale kvinnesaksbevegelsen aksepterer kritikken for at de tidligere, på 1800-tallet og mye av 1900-tallet, var for lite oppmerksomme på andre kvinner enn den borgerlige, hvite middelklassen, og diskuterer bl.a. hvordan NKFs amerikanske pendant [[National Organization for Women]] etterhvert har fokusert mer på minoritetskvinner og hvordan minoritetskvinner har blitt mer aktive i den liberale kvinnesaksbevegelsen.<ref name=Tong4243>Tong (2018) s. 42–43</ref> NOW kaller seg idag «en interseksjonell (...) organisasjon med en holistisk tilnærming til kvinnesak»<ref name=now3>{{Kilde www |url =https://now.org/about/who-we-are/ |tittel =Who We Are |besøksdato = 2024-08-13 |utgiver =[[National Organization for Women]] |dato = }}</ref> og uttaler at «som interseksjonelle feminister vet vi at mangfold er vår styrke».<ref name=now4>{{Kilde www |url =https://now.org/what-it-means-to-be-a-feminist/|tittel =What It Means To Be A Feminist|besøksdato = 2024-08-13 |utgiver =[[National Organization for Women]] |dato = }}</ref> Kvinnesaksbevegelsens interseksjonelle vending skjedde gradvis i løpet av de siste årene av 1900-tallet og hadde allerede i 1990-årene bidratt til at bevegelsen hadde blitt mer opptatt av mangfoldet blant jenter og kvinner, og den har fortsatt etter årtusenskiftet. Hele kvinnesaksbevegelsen, [[International Alliance of Women#Kjønns- og seksualitetsmangfold|herunder IAW-familien]], er mot alle former for [[rasisme]], [[transfobi]] og [[homofobi]], som en del av kvinnesaksbevegelsens grunnverdier som menneskerettsorientert bevegelse i et moderne og demokratisk samfunn. I 2018 støttet NKF utvidelsen av det strafferettslige diskrimineringsvernet til å omfatte blant annet [[kjønnsidentitet]] og kjønnsuttrykk ved siden av blant annet [[seksuell orientering]].<ref name=Bruzelius2018>{{cite web |author=[[Karin M. Bruzelius]]|title=Høring – utredning om det strafferettslig diskrimineringsvernet|url=https://kvinnesak.no/2018/11/horing-utredning-om-det-strafferettslig-diskrimineringsvernet/ |publisher=Norsk Kvinnesaksforening |access-date=12. november 2021|archiveurl=https://web.archive.org/web/20200811014134/http://kvinnesak.no/2018/11/horing-utredning-om-det-strafferettslig-diskrimineringsvernet/ |archivedate=11. august 2020}}</ref>

Christopher R. Fardan ved [[Senter for ekstremismeforskning]] (C-REX) skriver at Norge i 2020-årene har vært preget av en raskt voksende [[anti-gender-bevegelsen|antigenderbevegelse]], og at «transpersoner fortjener særlig oppmerksomhet og solidaritet».<ref name=crex2/> Celestine S. Kunkeler og Iris B. Segers ved C-REX skriver at antigenderbevegelser har dype røtter i antifeminisme.<ref name=crex2024/> I flere land har også kvinnesaksbevegelsen i 2020-årene blitt utsatt for presskampanjer fra antigenderaktører.<ref name=HumanRightsReport>«[https://www.ilga-europe.org/files/uploads/2024/02/2024_norway.pdf Norway]». I ''Annual Review of the Human Rights Situation of Lesbian, Gay, Bisexual, Trans and Intersex People covering the period of January to December 2023''. ILGA Europe. 2024.</ref><ref name=kvenrett2>{{cite web |title=Transfeminism and the Women's Movement |date=2021-03-15|url=https://kvenrettindafelag.is/en/transfeminism-and-the-womens-movement/ |publisher=[[Kvenréttindafélag Íslands]] |access-date=2022-10-04|archive-url=https://web.archive.org/web/20221003232758/https://kvenrettindafelag.is/en/transfeminism-and-the-womens-movement/|archive-date=2022-10-04}}</ref> IAW-president [[Marion Böker]] uttalte i 2023 i ILGA-Europes podcast «Trans Inclusion in the Women's Movement» at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare [[demokrati]]ske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse, og advarte mot antidemokratiske krefter og krefter på ytre høyre som prøver å sette kvinners rettigheter opp mot minoriteters menneskerettigheter. Böker poengterte at det for kvinnesaksbevegelsen er avgjørende å distansere seg fra miljøer som sprer hat mot transpersoner og sa at transfiendtlige aktører som opptrer i feminismens navn ved nærmere ettersyn viste seg å være «[[Høyreekstremisme|høyrevridde]] og [[Rasisme|rasister]]».<ref name=boeker/>

Oslo Kvinnesaksforening har uttalt at «anti-gender-bevegelsen jobber nå systematisk i en rekke land og i flere internasjonale fora for å reversere og underminere både kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter» og at foreningen «står solidarisk med internasjonale kvinne- og LHBT+-organisasjoner i kampen mot disse tilbakeslagene».<ref name=okfutt/> NKFs nærmeste søsterorganisasjon siden 1884 og store inspirator og samarbeidspartner i alle år, [[Dansk Kvindesamfund]], har uttalt at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ».<ref name=danskkvindesamfund /> Under kvinnekommisjonsmøtet i FN (CSW) i 2021 arrangerte moderorganisasjonen IAW sammen med den nære søsterorganisasjonen [[Kvenréttindafélag Íslands]] (KRFÍ) et forum der [[Marion Böker]] fra IAW-styret diskuterte hvordan kvinnesaksbevegelsen kan «styrke feministisk og skeiv solidaritet» i et klima der «transfiendtlige stemmer truer feministisk solidaritet»,<ref name=kvenrett2 /> og KRFÍ uttalte at kvinnesaksbevegelsen arbeider «for ''alle'' kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme (...) vi har en stor jobb foran oss for å skape en inkluderende, levende og mangfoldig feministisk bevegelse i Europa».<ref name=iwraall/>

Fra 2010-årene har Venstre og [[Norges Venstrekvinnelag|Venstrekvinnelaget]] arrangert [[Kolstadseminaret]] om [[liberal feminisme]] og likestillingspolitikk, for å hedre minnet etter [[Eva Kolstad]], NKFs viktigste leder i etterkrigstiden og Venstres første kvinnelige leder. På Kolstadseminaret i 2019 om de viktigste likestillingsutfordringene pekte likestillingsminister og NKF-medlem [[Trine Skei Grande]] på mangfold, stigmatisering og stereotypier som rammer ulike kjønn og grupper som en av de sentrale utfordringene for likestilling i moderne tid.<ref name=kolstadseminaret2019>{{Kilde www |url =https://www.venstrekvinnelaget.no/2019/05/14/kolstadseminaret-2019/ |tittel = Kolstadseminaret: Likestilling 2019 – hva er de viktigste utfordringene?|besøksdato = 2024-03-07 |utgiver =[[Norges Venstrekvinnelag]] |dato = }}</ref> I 2017 arrangerte [[MiRA-Senteret]] et dialogmøte om norsk feminisme, interseksjonalitet og økende [[populisme]],<ref name=mira/> der MiRA-Senterets leder og NKF-medlem [[Fakhra Salimi]] understreket at kvinners rettigheter ikke kan adskilles fra rettighetene til alle undertrykte grupper i vårt samfunn, og sa at det er avgjørende at alle står sammen i kampen.<ref name=dialogmøte/> Leder [[Naomi Ichihara Røkkum]] i Venstrekvinnelaget, en organisasjon med nære historiske bånd til NKF, uttalte på det samme møtet at «vi i kvinnebevegelsen må ta et tydelig oppgjør med ekskluderende krefter internt. Transkvinner skal selvfølgelig føle seg velkommen i feministbevegelsen».<ref name=dialogmøte/>

I 2016 ble [[Stortingets presidentskap|Stortingets 1. visepresident]] [[Marit Nybakk]] ([[Arbeiderpartiet|Ap]]) valgt som NKFs leder<ref>{{Kilde www|url=https://kvinnesak.no/2016/05/marit-nybakk-ny-leder-i-norsk-kvinnesaksforening/|tittel=Marit Nybakk ny leder i Norsk Kvinnesaksforening|besøksdato=2021-11-17|dato=2016-05-21|språk=nb-NO|verk=Norsk Kvinnesaksforening}}</ref> og tidligere statsminister [[Gro Harlem Brundtland]] utnevnt til æresmedlem.<ref>{{Kilde www|url=https://kvinnesak.no/2016/05/gro-harlem-brundtland-utnevnt-til-aeresmedlem-av-norsk-kvinnesaksforening/|tittel=Gro Harlem Brundtland æresmedlem i NKF|besøksdato=2021-11-17|dato=2016-05-21|språk=nb-NO|verk=Norsk Kvinnesaksforening}}</ref> I 2018 ble høyesterettsdommer [[Karin Bruzelius]] valgt til leder av NKF for andre gang etter å ha vært nestleder i Bjørnholts lederperiode. Diplomat, Ap-politiker og statsviter [[Helga Hernes]] ble utnevnt til æresmedlem.<ref>{{Kilde www|url=https://www.abcnyheter.no/nyheter/norge/2018/06/17/195407168/hoyesterettsdommer-ny-leder-i-norsk-kvinnesaksforening|tittel=Høyesterettsdommer ny leder i Norsk Kvinnesaksforening|besøksdato=2021-11-17|dato=2018-06-17|etternavn=NTB|språk=no|verk=www.abcnyheter.no}}</ref> NKF har videreført sitt tradisjonelle fokus på FN-systemet og arbeidet med internasjonale konvensjoner knyttet til kvinners menneskerettigheter og likestilling, og foreningens rolle som bindeledd mellom myndighetene og fagmiljøer på bl.a. kvinneretts- og menneskerettsfeltet.<ref>{{Kilde www|url=https://litteraturhuset.no/arkiv/gullstandarden-og-motkreftene/|tittel=Gullstandarden og motkreftene : Beijing-plattformen er 25 år|besøksdato=2021-11-17|dato=2020|språk=nb-NO|forlag=Litteraturhuset|sitat=På FNs kvinnekonferanse for 25 år siden ble grunnmuren for moderne likestilling støpt. I Norge har utenriksdepartementet engasjert seg sterkt for kvinners rettigheter internasjonalt. Statssekretær Marianne Hagen fra Utenriksdepartementet kommer for å fortelle hvordan Norge bidrar til dette arbeidet|arkiv-dato=2021-10-26|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20211026083851/https://litteraturhuset.no/arkiv/gullstandarden-og-motkreftene/|url-status=yes}}</ref> Som følge av lavere aktivitet i kvinnesaksbevegelsen og NKF fra 2016 ble ''[[Kvinnesaksnytt]]'' nedlagt etter 66 år, sammen med NKFs nygrunnlagte tidsskrift ''Feministen'' og flere andre prosjekter.