Redigerer Norsk Hydro (avsnitt)

==Historie==
[[Fil:Admini Notodden.jpg|thumb|Notodden-Admini, ''Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab''s første administrasjonsbygg fra 1906.]]
[[Fil:Yara Bygdoy alle Oslo.jpg|thumb|Norsk Hydros hovedkvarter i Oslo fra 1963, kjent som [[Hydrobygget]] - [[Yara International]] fra 2004.]]
[[Fil:Hydro Porsgrunn.jpg|thumb|Norsk Hydros fabrikkanlegg på [[Herøya]] i [[Porsgrunn]]. [[Gunnekleivfjorden]] i forgrunnen.]]
[[Fil:Deuterium oxide Norsk.jpg|thumb|Prøve med [[tungtvann]] fra Hydro.]]
[[Fil:Silos Karmøy.jpg|thumb|Hydros aluminiumverk på [[Karmøy]].]] 
Selskapet ble grunnlagt [[2. desember]] [[1905]] av [[Sam Eyde]] og [[Kristian Birkeland]] under navnet ''Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab''. Den svenske [[Wallenberg]]-familien var med på å finansiere det nye selskapet sammen med [[Frankrike|franske]] banker. Sommeren 1905 hadde avtalen med ''[[BNP Paribas|Banque de Paris et des Payes-Bas]]'' blitt underskrevet i bankens hovedkontor i Hôtel de Mondragon i [[Paris]]. Selskapet var basert på [[Birkeland-Eyde-prosessen|Birkeland–Eyde-prosessen]], et patent av Birkeland, hvor man ønsket å benytte en elektrisk [[lysbue]] for å fremstille [[nitrogen]]basert [[nitrat|kalksalpeter]] som ble brukt til [[gjødsel]]. Produktet fikk handelsnavnet [[Norgessalpeter]]. Til produksjonen trengte man elektrisk energi, som man skaffet ved å bygge ut [[Svelgfoss kraftverk|Svelgfossen]] ved [[Notodden]]. Senere bygget man også ut [[Rjukanfossen]] og etablerte tettstedet [[Rjukan]] med fabrikk og bebyggelse.

===Prosessomlegging===
Birkeland–Eyde-prosessen var svært energikrevende og betinget tilgang til billig elektrisk kraft. Lysbueprosessen fikk derfor aldri noen kommersiell suksess utenfor Norge, selv om noen [[lisens]]rettigheter også ble solgt utenlands etter at ovnsteknologien var ferdigutviklet ved utbyggingen av «Rjukan II» i 1912. I 1913, året etter at Birkeland–Eyde-ovnen var ferdig utviklet, åpnet den langt mer effektive ammoniakkfabrikken ved Oppau i [[Ludwigshafen]], (Tyskland), som produserte gjødsel etter [[Haber-Bosch-metoden|Haber–Bosch-metoden]], patentert i 1910. Hydro hadde gjennom sitt samarbeid med [[BASF]] opsjon på Haber–Bosch-metoden. I 1913 besluttet styret å ikke akseptere tilbudet om overdragelse av ammoniakkmetoden fra BASF. Som en del av oppgjøret etter [[første verdenskrig]] sikret den franske stat seg Haber–Bosch-prosessen, og ønsket et samarbeid med Norsk Hydro. I 1920 takket Hydro igjen nei til Haber-prosessen, da de selv - sammen med svenskene Helge Bäckström og Ivar Cederberg - forsøkte å utvikle en ny ammoniakkprosess med lavere trykk. Dette mislyktes, og forsøksprosjektet ble lagt ned i 1924. I 1927 måtte Norsk Hydro også gå over til Haber–Bosch-prosessen og inngå et samarbeid med kjemigiganten ''[[IG Farben]]''. Produksjonen på fabrikkene på Rjukan og Notodden ble lagt om, og flytende ammoniakk ble transportert til Hydros [[Fullgjødselproduksjon på Herøya|nye anlegg på Herøya]], hvor produksjonen av [[Norgessalpeter]] startet i 1929.

===Fullgjødsel===
Odda-prosessen var utviklet av sjefskjemiker [[Erling Johnson]] ved [[Odda smelteverk]] i årene 1927–28 og la grunnlag for industriell produksjon av [[fullgjødsel]], tresidig [[kunstgjødsel]] med delkomponentene [[nitrogen]], [[fosfor]] og [[kalium]]. I 1930 fikk Hydro anledning til å studere [[Oddaprosessen|Odda–prosessen]], inkludert Johnsons forsøksprotokoller. Det ble innledet forhandlinger om å lisensiere prosessen, men Hydro krevde å få overdratt lisensrettigheten overfor utlandet, noe ledelsen i Odda ikke kunne godta. Samtidig som forhandlinger pågikk, ble det satt i gang forsøk på Hydros laboratorium på [[Rjukan]], hvor en systematisk arbeidet for å omgå Johnsons patenter. I november 1931 søkte Olaf Jensen og Hydro om å få patent på en lignende NPK-prosess som innbefattet tilsetting av [[ammoniumnitrat]] som dannet et dobbeltsalt. Odda-patentene hadde også anbefalt tilsetting av ammoniumnitrat i prosessen, men ikke beskrevet selve dannelsen av dobbeltsaltet. I 1934 ble Hydros patentsøknad først innvilget, men etter klage fra Odda smelteverk ble vedtaket opphevet i 1935, og Hydro nektet patent. På tross av dette startet Hydro produksjonen av fullgjødsel uten lisens ved en forsøksfabrikk på [[Herøya]] i 1936 og ved fullgjødselfabrikken som startet i 1938. Høsten 1945 ble Hydro stevnet for retten for patentinngrep av Odda smelteverk og Erling Johnson. Saken ble [[forlik]]t i 1947 ved at Hydro betalte Odda smelteverk 175&nbsp;000 kr, samt inngikk en 10-årig samarbeidsavtale der en åpnet for å kunne benytte hverandres patenter og erfaringer med fullgjødsel. I 1951 gikk også Hydros fullgjødselfabrikk over til å bruke den umodifiserte Odda-prosessen. I 1955 fikk Erling Johnson Norsk Hydros ærespris for arbeidet med Odda-prosessen.

===Tungtvann===
I første del av [[andre verdenskrig]] hadde Hydro et tett samarbeid med [[Tyskland]]. I tillegg til eierselskapet ''IG Farben'' samarbeidet Hydro med selskapet [[Nordag]] (''[[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]]'') om bygging av aluminium- og [[magnesium]]fabrikker, samt at det leverte [[tungtvann]] til det tyske atomvåpenprogrammet. Norsk Hydros fabrikk på Rjukan (Vemork) ble åsted for flere aksjoner ([[Vemork-aksjonen]]) fra den norske [[motstandsbevegelse]]n for å hindre produksjon og transport av tungtvann. Samarbeidet med Tyskland ble tonet ned etter hvert som den tyske krigslykken snudde tidlig i 1943.

[[Etterkrigstiden|Etter krigen]] var Norsk Hydro Norges største bedrift og ble halvt statlig etter oppkjøp av tyske aksjer.<ref>[[Rolf Danielsen]], [[Knut Helle]], [[Ståle Dyrvik]], Edgar Hovland og [[Tore Grønlie]]: ''Grunntrekk i norsk historie'' (s. 319), [[Universitetsforlaget]], 4. opplag 2000, ISBN 82-00-21273-4</ref> Norsk Hydro produserte tungtvann for [[eksport]] fra 1950-årene. Tungtvannet ble solgt til land over hele verden. I 1960 kjøpte [[Israel]] 20 tonn tungtvann. Betingelsen var at det måtte brukes til sivile formål, men mest sannsynlig ble det brukt til å lage [[atomvåpen]].<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Finn Erhard Johannessen]], [http://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/artikler/1863-norsk-eksport-av-tungtvann.html «Norsk eksport av tungtvann», ''norgeshistorie.no'']. Hentet 6. jul. 2017.</ref> 

===Nye produkter===
I 1951 begynte selskapet å produsere [[magnesium]]. Det ble vedtatt å bygge et aluminiumverk på [[Karmøy]] i [[1963]]. Etter den første konsesjonsutdelingen på norsk kontinentalsokkel i [[1965]] har Hydro også produsert [[petroleum|olje]] og [[gass]], blant annet fra [[Ekofisk]]feltet. Oljefunnene førte til Hydros satsing på petrokjemi. Dette området ekspanderte betydelig da Hydro overtok [[Saga Petroleum]] i [[1999]]. Satsingen på aluminium ble forsterket i [[1986]] da lettmetalldivisjonen ble fusjonert med [[Årdal og Sunndal Verk]], og i [[2002]] da man gjorde et oppkjøp av tyske ''[[Vereinigte Aluminium Werke]]'' («forente aluminiumsverk»). I 2004 ble landbruksseksjonen skilt ut som eget selskap og børsnotert under navnet [[Yara International]]. I 1969 kjøpte Hydro 50&nbsp;% av oppdrettsselskapet MOWI, senere 100&nbsp;% i 1985, i 1990 endret de navnet til Hydro ''Seafood''. Denne virksomheten ble solgt til [[nederland]]ske Nutreco i [[2000]] og fikk da navnet ''[[Marine Harvest]].<ref>{{Kilde www|url=http://marineharvest.com/about/history/|tittel=History|besøksdato=2018-11-05|språk=en|verk=marineharvest.com}}</ref> 

=== Konsernsjefer ===
* [[1905]]&ndash;[[1917]] [[Sam Eyde]]
* [[1918]]&ndash;[[1926]] [[Harald Bjerke]]
* [[1926]]&ndash;[[1941]] [[Axel Aubert (generaldirektør)|Axel Aubert]]
* [[1941]]&ndash;[[1956]] [[Bjarne Eriksen]]
* [[1956]]&ndash;[[1967]] [[Rolf Østbye]]
* [[1967]]&ndash;[[1977]] [[Johan B. Holte]]
* [[1977]]&ndash;[[1984]] [[Odd Narud]]
* [[1984]]&ndash;[[1991]] [[Torvild Aakvaag]]
* [[1991]]&ndash;[[2001]] [[Egil Myklebust]]
* [[2001]]&ndash;[[2009]] [[Eivind Reiten]] 
* [[2009]]&ndash;2019 [[Svein Richard Brandtzæg]]
* 2019–2024 [[Hilde Merete Aasheim]]<ref name=Haugstad/><ref name=":1" />
* 2024–: [[Eivind Kallevik]]<ref name=":1" />

Inntil mai [[2006]] ble konsernsjefen titulert «generaldirektør».