Redigerer Norrøn litteratur (avsnitt)

== Runene  ==
[[Fil:Ring45.jpg|thumb|Sigurd Fåvnesbane drikker [[Fåvne]]s blod. Illustrasjon av Arthur Rackham.]]
En tidlig norrøn myte forteller om at [[Odin]] hengte seg selv i verdenstreet [[Yggdrasil]], ofret seg selv for å skaffe seg kunnskap. Den magiske kunnskapen som var evnen til å skrive dikt tilhørte de hengte og med Odin selv, ''hanga heimþinguar'', «den som besøker de hengte». I ''[[Håvamål]]'' står det følgende:

:''Jeg vet at jeg hang''
:''i det vindkalde tre''
:''ni hele netter''
:''med odd såret,''
:''til Odin gitt''
:''sjøl gitt til meg sjøl''.<ref>''Håvamål'', vers 138</ref>

[[Runer]], skriftspråket, tilhørte de magiske evnene, knyttet til den store magikeren Odin, og selv så sent som på begynnelsen av [[1200-tallet]] refererer noen linjer hos orknøybiskopen [[Bjarne Kolbeinsson]] følgende forbindelse tilbake til den gamle [[magi]] om diktningens mørke vesen:

:''Jeg hentet aldri visdom under fossen, aldri galdret jeg''
:''Aldri lærte jeg skaldekunnskap under hengte menn''.<ref>Etter Turbille-Petre, G. (1964): ''Myth and Religion of the North'', London, side 46.</ref>

For et folk som aldri tidligere hadde opplevd et skriftsystem, kunne runene ha blitt oppfattet som en gave fra oven, slår [[Lars Magnar Enoksen]] fast i sin lærebok ''Runor''<ref>Enoksen, Lars Magnar (1998, 2003): ''Runor. Historia, tydning, tolkning'', Historiska Media, s. 15</ref> Ettersom svært få hadde kunnskapen framsto den som magisk for de mange som ikke kunne den, og magien var knyttet til det guddommelige i henhold til [[norrøn mytologi]]. Allerede fra skriftspråkets begynnelse i Norden ble den behandlet med respekt, og lærdomsdiktet ''[[Håvamål]]'' har mange referanser til runenes betydning og kraft. Dødsguden Odin benyttet seg av runer, skriftspråket, for å få de døde i tale. Litteraturen var på mange måter et middel til å beholde fortiden i nåtiden, knytte forbindelsene bakover i tid til fordums hendelser og store menn og kvinner. Skaldenes oppgave var ved hjelp av diktningen å synge nåtidens bedrifter og storhet, hylle høvdingen, og knytte hendelsene tilbake i tid til ættens pris.

[[Fil:Sigurd Fåvnesbane.jpg|thumb|right|Sigurd Fåvnesbane fra venstre planke av ''Hylestad I -portalen'' {{byline|John Erling Blad|2009}}]]
Interessant nok har ordet [[bokstav]] samme språklige rot og betydning som ordet rune. Begge ordene betyr skrivetegn. Både i runeinnskriftene og i ''[[Edda]]'' benyttes ordet «stav» eller «staver» for å betegne en eller flere runer. Runenes kantete former vitner om at de var konstruert for å bli risset inn i tre eller stein. Ordet bokstav betyr egentlig «(rune)stav som risses inn i (bøk)tre». Selve ordet ''bok'' er avledet fra ''bøk'' da man risser runer på barken eller tavler av bøk.<ref>Bakke, Sverre (2001): ''Da boken kom til Norge''. Norsk idéhistorie bind I, Aschehoug, ISBN 82-03-22481-4. ss. 14</ref> Ordet bokstav forteller noe om runenes form og dets materiale det ble risset inn på. Ordet rune har foruten betydningen skrivetegn også betydningen «kunnskap», «ferdighet», «hemmelighet», «fortrolig samtale», «trolldom», og «gåte».<ref>Enoksen, Lars Magnar (1998, 2003): ''Runor. Historia, tydning, tolkning'', Historiska Media, s. 16</ref>

Det første skriftlige nedtegnelsen på norrønt mål i Norge finnes på [[Eggjasteinen]] i [[Sogndal]] i [[Sogn]].<ref>Beyer, Harald og Edvard (1978): ''Norsk litteraturhistorie'', 4. utg. Oslo. ISBN 82-03-09105-9. Side 13</ref> Her lyder en av setningene slik:

:'''huwaR ob kam harie a hit lat'''

:''Hverr of kom her á hitt land?'' («Hvem førte hæren over til hint land?»)

Runene kom sørfra til Norden og Norge. De ble først brukt av germanske folk en gang på 100-tallet e.Kr., kanskje tidligere, på det europeiske fastlandet. Fra 200-tallet finnes de også i Norden. Runene egnet seg ikke til lengre tekster, men passet til trylleformularer, beskjeder, og korte tekster. Det eneste kjente unntaket var på 1200-tallet; Skåneloven, lovverket innenfor en del av datidens Danmark, ble skrevet med runer.<ref>Janson, Tore (2009): ''Språk og historie – en oppdagelsesreise''. Pax Oslo. ISBN 978-82-530-3166-8. ss. 110</ref> En del av de korte tekstene var i sin rytmiske form å betrakte som en form for poesi. Med den samme kulturutvekslingen som førte runene nordover kom antagelig også germanske myter og sagn, som blant annet sagnet om den germanske helt Siegfried som på norrønt språk ble [[Sigurd Fåvnesbane]]. Sigurd klarte å drepe [[drage]]n [[Fåvne]] med sverdet [[Gram (sverd)|Gram]] og sikret seg dermed en stor skatt. Fortellingen om Sigurd var en del av den [[Muntlig litteratur|muntlige diktningen]] som eksisterte i Norden og nordlige Europa, og ble siden skrevet ned i ulike gjendiktninger i heltediktene i ''[[Den eldre Edda]]'', i det tyske ''[[Nibelungenlied]]'' og i ''[[Volsungesaga]]''. Det [[Angelsaksere|angelsaksiske]] diktet ''[[Beowulf]]'' fra 700-tallet har spor av dansk og svensk heltediktning.