Redigerer Norrøn kosmologi (avsnitt)

== Verdens skapelse ==
[[Fil:Audhumla by Abildgaard.jpg|thumb|''[[Yme]] dier [[Audhumbla]]'', kua slikker saltet av steinen og føder Bure, stamfaren til æsene, illustrasjon av [[Nicolai Abraham Abildgaard]] (1790).]]

De mytologiske diktene i den norrøne litteraturen avspeiler en sterk interesse for verdens skapelse, framtidige undergang og en påfølgende gjenskapelse. Kildene forteller at i begynnelsen var det et stort svelg som ble kalt for [[Ginnungagap]], og den var full av potent kraft. [[Snorre Sturlason]] sammenfattet og bearbeidet i sine tekster, ''[[Edda]]'' og ''[[Ynglingesagaen]]'' de opplysninger som han kjente fra tradisjonen og fra eldre diktverker. Fortellingen om hvordan gudene skapte verden av Ymes kropp blir ikke nevnt av det komplekse diktet ''[[Voluspå]]'', men kjennes kun fra Snorre.

[[Fil:AM 738 4to Yggdrasill.png|left|thumb|100px|Yggdrasil avbildet i islandsk manuskript (''AM 739 4to''), 1600-tallet.]]
Ifølge Snorre ble ursvelget Ginnungagap omkranset av varme [[Muspelheim]] på sør for verden og sør for Ginnungagap, før alt liv fikk sin begynnelse. I nord lå tilsvarende kalde [[Nivlheim]]; her lå brønnen [[Hvergjelme]] hvor 11 eller 12 frosne elver fulle av gift strømmet sørover inntil de møtte Muspelheims varme og smeltet. I dette møte mellom nord og sør, kulde og varme, ble det første levende vesen født: jotnen [[Yme]]. Yme var tvekjønnet, både mann og kvinne, og den sovende kropp fødte [[Jotner|jotnenes slekt]]. Yme fikk næring fra kua [[Audhumbla]] som selv slikket rimfrossen saltstein for å få næring. Fra saltsteinen slikket kua fram [[Bure]] og han ble stamfar til [[æser|æsenes slekt]]. Bure fikk en sønn som ble kalt for [[Bor (gud)|Bor]] (norrønt ''Borr'', «bror») eller Bur (norrønt ''Burr'', «sønnen»).<ref>Lind, Idar: ''Norrøn mytologi frå A til Å'', side 38</ref>

Sønnen Bor fikk igjen tre sønner med jotnekvinnen [[Bestla]], «Bors sønner» var [[Odin]] og [[Vilje og Ve]].<ref>Det faste uttrykket «Bors sønn» er også en vanlig [[kjenning]] for Odin i skaldekvadene.</ref> Således var også de første æsene et resultat av en forening mellom ulike slekter eller mytologiske vesener. Sammen drepte brødrene Yme og fra Ymes døde kropp skapte de [[Jorden]]. De bar Yme til midten av Ginnungagap og lagde Jorden av hans kjøtt, fjellene av knoklene, havet av blodet, hodeskallen gjorde de om til himmelens hvelv og av hjerne lagde de skyene. Av ormene i Ymes kjøtt skapte de [[Dverg (mytologi)|dvergene]], og fire av dem, ''Østre, Vestre, Nordre og Søndre'' ble satt til å holde oppe himmelhvelvingen. Fra Muspelheim tok de gnister som ble til stjernene. Rundt om på Jorden lå det dype verdenshav og landet ved den ytterste kysten ga til jotnene.

Det norrøne univers oppsto således i to statiske og tidløse, men likevel evig strømmende og forskjellige enheter. De nordligste og sørlige områdene ble oppfattet som ikke egnet for menneskelig bosetning, kun regionen i midten hadde nok egnet og vennlig [[klima]] til at mennesker kunne bosette seg der. De ytre ubeboelige områdene var i utgangspunktet onde, farlige eller destruktive, og det samme var det materiale som strømmet fra dem og ble samlet i urjotnen Yme. Denne oppsamlingen av materiale markerte begynnelsen på tiden. Det gode ble første manifestert med den «andre skapelse» da gudene ofret stamfaren til fordel for orden, stabilitet og kontroll.<ref>Stjernfeldt (1990) ss. 42-45</ref>

Gudene etablerte deretter verdens orden; solen og månen ble satt i deres faste baner, lovene ble fastlagt, [[Åsgard]]s haller ble oppført og gullskatter ble framstilt i denne opprinnelige og lykkelig urtilstand. Ankomst av tre jotnekvinner symboliserte et brudd med den opprinnelige «gullalder», som Snorre kalte den, og etter ytterligere et møte med den skremmende [[Gullveig]] som i henhold til ''Voluspå'' ble drept og gjenfødt tre ganger brøt det ut krig mellom to gudeslekter, æsene og [[vanene]], som kalles for [[vanekrigen]]. Etter at vanene innledningsvis synes å ha hatt hell med seg ble det inngått våpenhvile, og i den forbindelse ble diktermjøden brygget som inneholdet inspirasjonens kraft.

[[Image:Sölvesborg Ask och Embla2.jpg|thumb|upright|«Ask och Embla», statue av Stig Blomberg  (1948) i [[Sölvesborg]], Sverige.]]
Senere, da tre av gudene gikk langs vannkanten, fant de to trestykker, og av disse skapte de to mennesker; en mann og en kvinne som de kalte for [[Ask og Embla]] og fra disse stammer hele menneskeslekten.

Snorres redigerte versjon av den norrøne skapelsesberetningen er trukket ut som en kommentar til gamle dikt og preget av hans kristne bakgrunn. Hva Snorre har lagt til av egen kraft og hva han har utelatt er uvisst, men det er sannsynlig at hans versjon er kun en skygge av den opprinnelige førkristne oppfatningen. Den utgjør uansett en uvurderlig nøkkel til diktene i Edda.

Den [[Australia|australske]] religionsforskeren [[Margaret Clunies Ross]] har påpekt flere overordnede tanker som opptrer i de norrøne mytene og tekstene som handler om verdens skapelse. En av dem er at skaperfigurene er alle mannlige; hvilket hun tolker som en generell nedvurdering av den kvinnelige, det vil si den seksuelle reproduksjon. Alle vesener født av en kvinne må til sist dø og et sådant vesen er ikke perfekt. Skapergudene skapte verden ved å framstille verden fra allerede eksisterende materiale, hva Clunies Ross karakteriserer som «mannlige pseudo-framavling»<ref>«male pseudo-procreation»</ref> Hun sammenligner dette med den dyktige [[håndverker]]s evner som i norrøn kultur ble oppfattet som guddommelig inspirasjon.<ref>Clunies Ross (1994), ss. 165</ref> Det medfører i tillegg til at i de norrøne myter forekommer en skapelse aldri ''[[creatio ex nihilo|ex nihilo]]'' («ut av intet»), men skjer alltid gjennom en omforming av noe som allerede eksisterer, og det er ingen tekst som er bevart som avslører en interesse i urmaterialets opprinnelse.<ref>Clunies Ross (1994), ss. 185</ref>

Jotnenes fremste skapelsesmetode var det motsatte av gudenes seksuelle reproduksjon og derav feilslått og assosiert med døden. Jotnenes verden var av den «andre verden» som bokstavelig utgjorde en dødelig trussel mot gudenes perfekte verden. Jotnene representerte både [[kvinne]]lighet og [[natur]], mens æsene representerte både [[mann]]lighet og [[kultur]]. I denne sammenheng oppfattes kultur som en kvalitativ forbedring av naturressursene. De norrøne mytene framhever mannlig framstilling («pseudo-framavling») som overlegen i forhold til naturlig avling, den tilhørte det åndelige og kulturelle stadium som lå over naturen. Mytene forteller hvordan gudene streber etter ressurser som finnes jotnene, og ved å demonstrere deres overlegne intellektuelle kraft ved å være mer smart og mer listig greide de alltid å frariste jotnene deres skatter. Disse ble omskapt til brukbare og nyttige gjenstander, eksempelvis Odins røveri av [[Geirrød]]s [[mjød]]. Gudenes tilegnelse av jotnenes skatter var i det mytiske univers en livsnødvendighet for gudene for ellers kunne de ikke opprettholde deres herredømme over hele verden. Omvendt strebet jotnene etter gudenes skatter, og hva gudene verdsatte, eksempelvis den deilige [[Frøya (gudinne)|Frøya]], til tross for at de selv hadde kvinner som var vel verd å begjære, eksempelvis [[Gerd (mytologi)|Gerd]] som [[Frøy]] elsket. Jotnenes motivasjon synes å være å øke deres makt i forhold til gudene, men de mislyktes alltid.<ref>Clunies Ross (1994) (ss. 186)</ref>