Redigerer Norges skoger (avsnitt)

==Barskogene==
[[Fil:Mixed Picea (Spruce) forest from Vestfold county in Norway.jpg|thumb|Gammel [[gran (art)|granskog]] i [[Andebu (kommune)|Andebu]] i [[Vestfold]]. Foto: K. A. Gallis]]
Barskogene domineres av [[gran (art)|grantre]] og [[furu]]tre. Generelt kan en si at furua dominerer på tørr og næringsfattig jord, for eksempel på tørre sand- og grusmoer. Men den har det meste av sitt rotsystem ganske dypt, derfor klarer den seg godt og er heller ikke så utsatt for rotvelt. Grana dominerer på djup jord med god tilgang på fuktighet, men den har et grunt rotsystem og faller ofte i sterk vind. Grana er en nyinnvandra art i norsk flora, og har ennå ikke naturlig nådd over [[Langfjella]] og [[Saltfjellet]] i Nordland. I [[Nord-Norge]] går grana til [[Rana]], med spredte lokaliteter i [[Salten]], Troms og i [[Finnmark]].

===Furuskogene===
Furuskogen kan etter artene i felt- og bunnsjiktet deles i fem typer:<ref name="lars94" >{{Kilde bok
| forfatter=John Y. Larsson, Johan Kielland-Sund og Svein M. Søgnen
| utgivelsesår=1994
| tittel=Barskogens vegetasjonstyper
| forlag=Landbruksforlaget
| url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012091738039
| isbn=82-529-1626-0}}</ref>
* [[Lavfuruskog]]
* [[Bærlyng]]-[[blandingsskog]]
* [[Røsslyng]]-[[skinntryte]]-[[furuskog]]
* [[Furumyrskog]]
* [[Kalkfuruskog]]
I lavfuruskogen er furua eneste treslag. Den fins på tørre moer og rygger, særlig i de indre, nedbørfattige strøka av [[Sør-Norge]]. I feltsjiktet dominerer [[tyttebær]], [[krekling]], [[røsslyng]],  tallrike [[lav]]arter og tørketålende [[moser]].

[[Fil:Furuskog.jpg|thumb|Furuskogen slipper til mye lys og har normalt frodigere skogbunn enn granskogen.]]
Bærlyng-blandingsskogen fins i de noe kjøligere og fuktigere delene av landet, der jordsmonnet er tjukkere og [[humus]]innholdet større. Denne skogen kan ha innslag av gran og [[Bjørkeslekten|bjørk]]. I feltsjiktet dominerer [[blåbær]], [[blokkebær]] og røsslyng, sammen med lavarter og mer fuktighetskrevende moser.

Røsslyng-skinntryte-furuskog forekommer i høgereliggende strøk, og har innslag av [[fjellbjørk]].

Furumyrskogene er glissen furuskog på fuktig mark tett opp til [[myr]]er. Feltsjiktet består av arter som [[blokkebær]], [[torvull]] og [[molte]]. Bunnskiktet har moser som krever konstant fuktighet, som [[torvmose]]r.

Kalkfuruskoger er sjeldne i Norge, og fins bare på spredte lokaliteter som tørre kalksteinsrygger (også kalt [[kalkås]]er eller [[cuesta]]åser) eller andre kalkrike bergarter som [[olivin]] eller [[fyllitt]]. Her er ofte [[liljekonvall]] en vanlig art, og flere sjeldne og oppsiktsvekkende orkideer som [[marisko]], [[flueblom]] og [[rød skogfrue]] kan vokse her.<ref>{{Kilde bok
| forfatter=Jørn Erik Bjørndalen
| utgivelsesår=1995
| tittel=Kalkfuruskog – våre eksotiske orkidéskoger
| forlag=Institutt for biologi og naturforvaltning, Norges landbrukshøgskole
| serie=FAGnytt naturforvaltning
| bind=5
| url=https://static02.nmbu.no/mina/publikasjoner/fagnytt_naturforvaltning/pdf/fn9505.pdf
| isbn=82-90598-14-9}}</ref>

===Granskogene===
Granskogene kan ut fra feltsjiktet deles i fem typer:<ref name="lars94" />
*[[Blåbærgranskog]]
*Småbregne-granskog
*[[Lågurtgranskog]]
*[[Høgstaudegranskog]]
*Gransumpskog

[[Fil:Granskog.jpg|thumb|Granskogen slipper til lite lys og har ofte mer livløs skogbunn enn furuskogen.]]
Blåbær-granskog er den vanligste granskogtypen på Østlandet og i Trøndelag. Den forekommer på steder med middels næringstilgang og middels fuktighet. Jorda har et typisk podsolprofil. Blåbær er den dominerende lyngarten, men tyttebær er også vanlig. Vanlige urter er [[maiblom]], [[skogstjerne]], [[gullris]], [[nikkevintergrønn]] og [[hårfrytle]]. [[Smyle]] er alltid til stede, men vokser spredt og er steril på de mørkeste plassene. Tepper av [[etasjemose]], [[fjærmose]] og [[furumose]] er vanlige.

Småbregne-granskog overtar på fuktigere steder. Her går omdanningen av organisk materiale raskere, men jorda har likevel et typisk podsolprofil. Typiske urter er [[gaukesyre]], [[hvitveis]], [[engkvein]], [[hengeving]], [[fugletelg]] og [[sauetelg]]. Flekker med litt næringskrevende [[torvmoser]] er vanlige.

Lågurtgranskogen finner en på forholdsvis tørr og næringsrik grunn, helst i låglandet i sør. Karakteristiske arter i feltsjiktet er [[skogfiol]], [[markjordbær]], [[legeveronika]], [[fingerstarr]], [[blåveis]] og [[hengeaks]]. På de kjøligste stedene kommer det inn [[vanlig bjørk]] og [[skogstorkenebb]] og på de varmeste [[hassel]] og [[snerprørkvein]]. Lågurtgranskogen har ofte brunjordsprofil.

På svært næringsrike lokaliteter med god fuktighet – særlig der grunnvatn trenger opp i overflata &ndash; utvikles høgstaudegranskog, med [[turt]], [[tyrihjelm]] og større bregner som [[ormetelg]] som karakteristiske arter. Innslaget av bjørk og [[rogn]] kan være betydelig.

Gransumpskogen vokser på fuktig mark tett opp til myrer, gjerne noe mer næringsrik enn i furumyrskogene. Foruten [[torvmoser]] i bunnsjiktet og blåbær i feltsjiktet finner en arter som [[skogsnelle]]. Sumpbarskogene har gjennom [[1900-tallet]] blitt utsatt for grøfting for å øke tilveksten.