Redigerer Norges petroleumshistorie (avsnitt)

== Forspillet ==

===Det geologiske forspillet ===
[[Fil:Storeggaskredet.gif|thumb|Dybdekart for Norskehavet, med Storeggaraset markert i gult]]

Gjennom hundre millioner av år har det blitt avsatt [[sediment]]er i havet utenfor Norge, dannet ved at fjell og stein er blitt brutt ned til fine partikler og transportert ut i havet eller til innlandsbasseng.  
Sammen med sedimentene er det i perioder blitt avsatt organisk materiale, alger, plankton og sporer. Under påvirkning av temperatur og trykk har det organiske materialet gjennom millioner av år blitt omdannet
til olje og gass.  Fra [[kildebergart]]en der petroleum er dannet, har væsken flyttet seg oppover gjennom bergartslagene i en [[migrasjon (geologi)|migrasjonsprosess]], inntil væsken er blitt fanget i [[petroleumsreservoar]] 
slik vi finner de i dag.

Geologien i norsk sektor er svært kompleks, preget av en lang historie med jordskorpebevegelser, vekslende innsynkninger og landehevninger, kalde og varme perioder.  
Sedimentene spenner over mange geologiske perioder.  Viktige kildebergarter er avsatt sent i perioden 
[[jura (geologi)|jura]].<ref name=GEO1B>[[#GEO1|W. Glennie: ''Petroleum Geology of the North Sea'']] s.423</ref>   Også mange reservoar befinner seg i bergarter av jura alder.

I dag er [[Nordsjøen]] et relativt grunt havområde. Nær land i sør utgjør [[Norskerenna]] en dyp dal, dannet under istiden.<ref name=GEO2A>[[#GEO2|I. Ramberg, I. Brynhi, A. Nøttvedt: ''Landet blir til. Norges geologi'']] s.493</ref>
Renna går fra Oslofjorden rundt Sørlandet og oppover langs Vestlandet.  Dybden er størst i sør, med over 700 meter.  [[Norskehavet]] er vesentlig dypere enn Nordsjøen, men kontinentalsokkelen danner et 
grunnere område som strekker seg ut til [[Egga]]kanten. Også [[Barentshavet]] helt i nord er relativt grunt.

[[Storeggaraset]] var ett eller flere gigantiske undersjøiske skred i Norskehavet, utløst for om lag åtte tusen år siden.  På Nordvestlandet raste et område på størrelse med Island ut, med en rasmasse som ville 
kunne dekke hele Norge med et ti meter tjukt leirlag.<ref name=SA050107>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Da tsunamien rammet Vestlandet |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=7. januar 2005 |besøksdato=2020-12-08 }}</ref>
Også Trænadjupraset og Andøyraset er kjente undersjøiske rassteder på grensen av kontinentalsokkelen.<ref name=GEO2B>[[#GEO2|I. Ramberg, I. Brynhi, A. Nøttvedt: ''Landet blir til. Norges geologi'']] s.554</ref>

=== Tidlige observasjoner ===

Det har lenge vært observert at petroleum kan piple opp av jorda og legge seg som en tynn hinne på vann eller forekomme som myrgass, men mengdene er for alt for små til at de kan utnyttes kommersielt.
I sin Norgesbeskrivelse ''Det Første Forsøg paa Norges Naturlige Historie'' fra 1752 skrev [[Erik Pontoppidan]] «Nord-Søens Fedme er næst dens Salthed en mærkværdig Egenskab --- End videre er det venteligt, at i Havet ligesom paa Jorden, udgyde sig her og der nogle 
rindende Olie-Bekke eller Strømme av Petroleo, Naptha, Svovel, Steen-Kul-Fedme og andre bitumineuse og Olieagtige Safter».<ref name=HELLE1>[[#HELLE|E. Helle: ''Norges olje...'']] s.12ff</ref>

I England hadde en alt på 1700-tallet i Shropshire utvinnet tungolje som hadde migrert til landjorda.<ref name=GEO1A>[[#GEO1|W. Glennie: ''Petroleum Geology of the North Sea'']] s.104</ref>
I 1919 ble en oljeforekomst funnet i Hardstoft i Derbyshire og ble den første som ble utnyttet kommersielt i England.  Funnet ble gjort etter boring til et dyp på omkring tusen meter, i bergarter fra [[karbon (geologi)|karbon]].  
Også andre små funn ble gjort i East Midlands-området, det største nær Welton.

=== Geneve-konvensjonen fra 1958 ===
[[Fil:Oscar Christian Gundersen (1908-1991).jpg|thumb|O.C. Gundersen ledet den norske delegasjonen til Genève-konferansen.  Foto fra ca. 1940]]
I september 1945 erklærte president Harry Truman at alle naturressurser på kontinentalsokkelen utenfor USA skulle være amerikansk eiendom, underlagt amerikansk jurisdiksjon og 
kontroll.<ref name=HELLE1/> I årene etter fulgte flere stater det amerikanske eksempelet.  Behovet for et internasjonal rammeverk for
eiendomsforhold til sjøs ledet til Genève-konferansen i 1958, der 87 nasjoner deltok.

Den norske delegasjonen i Genève ble ledet av høyesterettsdommer [[O.C. Gundersen]]. 
Før konferansen hentet delegasjonen inn informasjon om mulige naturressurser utenfor den norske kysten, og
i et brev til Utenriksdepartementet datert februar 1958 skrev [[Norges geologiske undersøkelse]]: «Man kan se bort fra mulighetene for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på 
kontinentalsokkelen langs den norske kyst».<ref name=HELLE1/>  Ekspertene trodde den gang at geologien i havet var omtrent den samme som en fant på land i Norge.
Den norske delegasjonen var derfor primært interessert i å begrense kyststatenes rettigheter, slik at internasjonal skipstrafikk ikke ble hindret.  Skipsfart og fiske var på denne 
tiden de viktige motivasjonsfaktorene for den norske politikken.

Den store vansken på Genève-konferansen var å bli enige om hvor langt ut kontinentalsokkelen strekker seg fra en kyststat:  Skulle en definere grensen ut fra et havdyp eller som en viss avstand i fra land?
Folkerettskommisjonen som forberedte konferansen, hadde foreslått en dybdegrense på 200 meter eller «så langt ut som havdypet tillater utnyttelse av naturforekomstene».  
Med det store dypet i Norskerenna ville en slik definisjon gi en svært liten kontinentalsokkel til Norge.  Definisjonen ble av Norge også oppfattet som for vag, siden den var avhengig av den teknologiske utviklingen.

Den endelige konvensjonen som ble vedtatt av konferansen, slår fast at grensene til havs skal fastsettes gjennom avtaler med de berørte statene, og utgangspunktet for forhandlingene skal være 
[[midtlinjeprinsippet]].  Norge avsto fra å stemme i den endelige voteringen over konvensjonen, offisielt fordi konvensjonen manglet bestemmelser om tvungen rettshåndtering av tvister.  
Uklarhet rundt spørsmålet om utstrekningen av kontinentalsokkelen var antagelig en viktigere uoffisiell grunn.<ref name=HELLE1/>

=== Den første petroleumslovgivningen ===

Funnet av det store gassfeltet [[Groningen (gassfelt)|Groningen]] på nederlandsk sokkel i 1959 gjorde at flere av de store selskapene var interessert i å lete i Nordsjøen. Toppsjefen i det amerikanske oljeselskapet 
[[Phillips Petroleum Company]] ba i 1962 om å få laget en intern vurdering av muligheter for nye funn i Europa.  Den rådende oppfatningen var at de sedimentære bergartene som kunne romme petroleum, 
var avsatt sørfra og ikke strakk seg fra engelsk og nederlandsk sektor opp til norske farvann.<ref name=HELLE2A>[[#HELLE|E. Helle: ''Norges olje...'']] s.24ff</ref>  Geologer i Phillips utarbeidet en alternativ modell, der sedimenter også var avsatt nordfra,
og dette åpnet opp for nye muligheter i nordlig Nordsjø.

[[Fil:Jens Evensen (cropped).jpg|thumb|left|Jens Evensen (1917-2004)]]
Høsten 1962 kom to representanter fra Phillips til Oslo, for å sondere muligheten for å få lete- og utvinningsrettigheter i norsk sektor. [[Trygve Lie]] hadde vært generalsekretær i FN og var dermed
et kjent navn som ble kontaktet.  Han var i 1959 blitt gitt i oppdrag av regjeringen å forsøke å trekke utenlandske investeringer til Norge og arbeidet i Industridepartementet.  Her hadde han vært involvert
i arbeidet med å få etablert de første store oljeraffineriene i Norge, på [[Essoraffineriet på Slagentangen|Slagentangen]] og i [[Shellraffineriet i Sola|Sola]].  Trygve Lie henviste de to representantene
videre til ekspedisjonssjef [[Jens Evensen]] i Utenriksdepartementet. 
 
Phillips ba norske myndigheter om enerett til norsk kontinentalsokkel, mot å bruke én million dollar på å lete etter olje i norsk sektor.  Nå banket imidlertid flere selskaper på dørene til norske myndigheter,
og etter ni måneders betenkningstid sa myndighetene nei til tilbudet fra Phillips.  Den 31. mai 1963 la Utenriksdepartementet fram forslag til ny midlertidig lov om utnyttelse og undersøkelse av undersjøiske
naturressurser.  Loven slo fast at «retten til undersjøiske naturforekomster tilligger staten» og «Kongen kan gi tillatelser til å utforske eller utnytte forekomster».<ref name=HELLE2A/>

Den 8. november 1963 ble et ''Kontinentalsokkelutvalg'' oppnevnt for å støtte Industridepartementet med videre utarbeidelse av lover og regler for petroleumsvirksomheten.  Jens Evensen fikk i oppgave å lede utvalget.
Utvalget arbeidet fram til 9. april 1965, da de første konsesjonsreglene for norsk sokkel ble vedtatt ved kongelig 
resolusjon.<ref name=NPD2>{{kilde www | url=https://www.npd.no/fakta/nyheter/generelle-nyheter/2015/50-ar-siden-forste-konsesjonsrunde/ | tittel=50 år siden første konsesjonsrunde | utgiver=Oljedirektoratet | besøksdato=2020-03-10 | arkiv-dato=2022-03-19 | arkiv-url=https://web.archive.org/web/20220319184442/https://www.npd.no/fakta/nyheter/generelle-nyheter/2015/50-ar-siden-forste-konsesjonsrunde/ | url-status=yes }}</ref>
Kontinentalsokkelen sør for 62 breddegrad ble delt i blokker, der selskapene kunne søke om enerett for virksomheten.  Et visst boreprogram var obligatorisk, og selskapene måtte levere blokkene i retur dersom
programmet ikke ble fulgt.

Kontinentalsokkelutvalget ble i april 1965 erstattet av ''Statens oljeråd'', også dette med Jens Evensen som formann.  Som sekretær for utvalget ble ansatt juristen [[Nils Gulnes]], senere omtalt som 
«arkitekten bak fordelingsmodellen og gjennomføringen av den omfattende første konsesjonsrunden».<ref name=UIO1/>

Det rådgivende organet Statens oljeråd var i virksomhet fram til 
1980.<ref name=NSD>{{kilde www |url=https://nsd.no/polsys/data/forvaltning/utvalg/18406500 |tittel=Statens oljeråd |utgiver=NSD Forvaltningsdatabasen |besøksdato=2020-03-10}}</ref>

=== Bilaterale avtaler ===
Ingen av Nordsjølandene hadde i 1963 ratifisert Genève-konvensjonen fra 1958.<ref name=UIO1>{{kilde www| url=https://www.sv.uio.no/isv/forskning/aktuelt/blogg/ta-politika/2015/oljenasjonen.html |tittel=50 år som oljenasjon – en hyllest til byråkratene som gjorde det mulig |utgiver=Det samfunnsvitenskapelige fakultetet, UiO |besøksdato=2020-03-10}}</ref>
I løpet av årene 1964-65 foregikk bilaterale forhandlinger mellom Norge-Danmark og Norge-England om delingen av mellomliggende havområder.  En avtale basert på midtlinjeprinsippet ble inngått med
Storbritannia 11. mars 1965.<ref name=AP650311>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Norsk-britisk avtale om Nordsjø-sokkel |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=11. mars 1965 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref>
Midtlinjen skulle regnes fra de to samme grunnlinjene som landene brukte til å definere fiskerigrensene og [[territorialfarvann|territorialgrensene]].  En slavisk følging av disse grunnlinjene
ville gi en krokete grense, så avtalen la til grunn en forenklet [[delelinje]], basert på åtte grensepunkt mellom landene.  Avtalen omfattet også delingsprinsipp for eventuell funn som strakk seg inn i 
begge lands områder.

En tilsvarende avtale ble inngått med Danmark 8. desember 1965.<ref name=AP651209>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Norsk/dansk avtale om en undersjøisk grense |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=9. desember 1965 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref>

Sammen sikret disse avtalene Norge den største kontinentalsokkelen i Europa, med et areal som er mange ganger større enn Fastlands-Norge.<ref name=HELLE2A/>

=== Oljeleting på Svalbard ===

Den første kommersielle prøveboring etter olje og gass i Norge ble utført på Svalbard, på land ved [[Grønfjorden (Svalbard)|Grønfjorden]] i 1963.<ref name=ES/> Boringen ble gjennomført av det norske selskapet
[[Norsk Polar Navigasjon]].  Også på Andøya ble det i 1971 gjennomført boringer, med små funn av olje.  Ingen av disse undersøkelsene førte til kommersielt drivverdige funn.

=== Seismiske undersøkelser ===

I første halvdel av 1960-tallet utførte flere selskap seismiske undersøkelser i Nordsjøen, både Phillips og et konsortium bestående av Shell, British Petroleum og 
Esso.<ref name=AP620627>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Britisk oljeundersøkelse i Nordsjøen |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=27. juni 1962 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref> Undersøkelsene bekreftet at sedimentære strukturer var til stede nordover i Nordsjøen og ga mulighet for forekomster av gass og olje.

=== Norsk Hydro går inn i olje ===

[[Norsk Hydro]] ble i 1963 kontaktet av franske selskaper som ønsket å sondere muligheten for et samarbeid i Nordsjøen. I Hydro var det først betydelig skepsis til idéen, og i konsultasjoner med Industridepartementet
hadde også Jens Evensen uttrykt forbehold mot å inngå en avtale.  Forskningsdirektøren i Hydro, [[Johan B. Holte]], arbeidet imidlertid hardt for å få til et samarbeid.  En avtale om å opprette en samarbeidsgruppe 
kalt [[Petronord]] ble undertegnet 20. september 1963.<ref name=HYDRO1/>

De franske selskapene var Bureau de Reserches de Petrol (forløper til [[Elf Aquitaine]]), Compagnie Française des Pétroles (forløperen til [[Total (oljeselskap)|Total]]), Cofranord, Coparex og Eurafrep.

Nyheten om samarbeidet nådde avisene først i januar 1964.<ref name=AP640111>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Hydro satser på Nordsjøen. Med i jakten på olje og naturgass. |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=11. januar 1964 |besøksdato=2020-03-10 }}</ref>  
Avtalen er i ettertiden blitt karakterisert som «den viktigste i Norsk Hydros historie».<ref name=HYDRO1>[[#HYDRO|O. J. Sagafos: ''Hydro 1905-2005'']] s.157</ref>

I september 1969 hadde Hydro et lite oljekontor i toppetasjen i hovedkontoret i Oslo, ledet av advokat [[Torvild Aakvaag]].<ref name=HYDRO3>[[#HYDRO|O. J. Sagafos: ''Hydro 1905-2005'']] s.214</ref>  Staben var bare 4-5 personer.

=== Første konsesjonsrunde ===

Med en liten annonse i Norsk Lysningsblad utlyste det norske Industridepartementet 13. april 1965 til sammen 278 blokker for leting i norsk sektor av Nordsjøen.<ref name=HELLE2B>[[#HELLE|E. Helle: ''Norges olje...'']] s.36ff</ref>
Dette omfattet alle blokkene sør for 62 breddegrad, med unntak av blokkene nærmest dansk og svensk kontinentalsokkel.  Den første konsesjonsrunden er også den største som er gjennomført.<ref name=REG1/>
Søknadsfristen var 15. juni 1965, og innen fristen gikk ut var det kommet inn elleve søknader.