Redigerer Norges navn (avsnitt)

==Historie==
{{se også|Nordmenn|Norges historie}}
[[Fil:Ohthere.jpg|thumb|Innledningen i Ottars beretning til kong Alfred: Ottar fortalte sin herre Alfred konge at han bodde lengst nord av alle nordmenn.... Fra Alfreds ''Orosius'']]
===Geografisk utstrekning===
«Norge» ble i [[Ottar fra Hålogaland|Ottars beretning]] til den engelske kong [[Alfred av England|Alfred]] fra ca. 880 brukt om kysten fra Agder og nordover til [[Hålogaland]]. Ottars beretning  omtaler Norge som ''Norðweg'' og ''norðmanna land'' (nordmennenes land) om hverandre. Ottar identifiserte [[samer]] ved deres [[nomadisk]]e livsform, mens han skilte dansker fra nordmenn politisk eller geografisk. Danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, nordmennene holdt til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren.<ref>Orning, Hans Jacob: En vestlandskonge? ''Klassekampen'', 18. februar 2013.</ref> Da riket ble utvidet ble den gamle betegnelsen [[nordmenn]] og [[Nordenfjells|nordafjells]] brukt videre om kystområdene, mens det på andre siden av fjellet, på [[Østlandet]], bodde «austmenn».<ref name="Krag, Claus 1520">Krag, Claus, 2003: "The early unification of Norway." I Knut Helle (red.): The Cambridge history of Scandinavia 1. Prehistory to 1520. Cambridge: Cambridge University Press. 184-201.</ref><ref name=":2" /> Ottar identifiserte [[samer]] ved deres nomadiske livsform; mens danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, holdt nordmennene til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren.<ref name="Orning, Hans Jacob 2013">Orning, Hans Jacob: «En vestlandskonge?» ''Klassekampen'', 18. februar 2013.</ref> [[Harald Hårfagre]] ble kalt krigerhøvding for «nordmennene» og herre over «austmennene». Nordmennene var de Harald Hårfagre hadde lagt under seg før slaget i Hafrsfjord, mens austmennene var de han beseiret i Hafrsfjord. Tidlig i vikingtiden hadde trolig danske konger herredømme over [[Viken (historisk område)|Viken]] - området rundt Oslofjorden, mens «[[Opplandene]]» kan ha vært et eget rike forbundet østover i Skandinavia.<ref>Jón Viðar Sigurðsson, Det norrøne samfunnet. Pax forlag, Oslo 2008, s. 13. ISBN 978-82-530-3147-7</ref> Dagens Agder kan helt eller delvis ha inngått i vikingtidens Vestfold.<ref>Brandlien, Bjørn i Klassekampen, 5. oktober 2015, s. 11.</ref>

===De eldste formene===
[[Fil:Jelling Runestone-1 KIF 3563.jpg|thumb|Den store [[Jellingesteinen]] med den eldste nordiske skriftlige kilden til navnet.]]
De eldste kjente formene på navnet finnes i utenlandske håndskrifter. I Durham minnebok (omkring 840) finnes formen ''Nortuagia''.<ref name="Norge 1980">[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 9.</ref>  I [[Ottar fra Hålogaland|Ottars]] beretning på gammelengelsk til kong [[Alfred av England|Alfred]] fra ca. 880 brukes formen ''Norðweg'' (sammen med ''norðmanna land'', nordmennenes land). I noen franske og danske tekster på latin fra 900-tallet finnes i skrivemåter som ''Nortwegia'', ''Northwegia'', ved siden av ''Norwegia'' / ''Noruegia'', som etter hvert ble enerådende på latin. Den eldste nordiske formen er ''Nuruiak'' ([[akkusativ]], representerer trolig uttalen ''Norwæg'' med de knappe uttrykksmidlene runerekka på den tiden hadde), på en av de danske [[Jellingsteinene]] fra rundt 980. Den eldste skriftlige kilden på norsk jord er [[Kulisteinen]]s ''inuriki'' ([[dativ]], representerer trolig uttalen ''í Noregi''). Formen ''Norveg(h)r'', med ''v'', er kjent i [[norrøn]]e skaldedikt overført muntlig fra vikingtiden og i enkelte tekster fra høymiddelalderen – da særlig i islandske tekster, men også i norske, siste gang i et brev fra Ås i Follo så seint som i 1357.<ref name="ReferenceA">Hægstad, Marius, 1908: "Nokre ord um namnet paa landet vaart". Norvegia. Tidsskrift for det norske Folks Maal og Minder 2. 1-7.</ref> 
[[Fil:Grensen mellom Norge og Sverige, Karin Beate Nosterud.jpg|thumb|Grensen ved [[Svinesund]] med kongerikenes navn malt på asfalten.]]
I islandske og norske middelalderhåndskrifter finnes formene ''Norveg(h)r'' og ''Noreg(h)r''. Siste ledd i navnet er ordet ''vegr'', som fortsatt finnes i de engelske, tyske og romanske formene av navnet: ''Norway'', ''Norwegen'' og ''Norvege''. Senere i middelalderen forekom mange skriveformer (også med tre stavelser) blant annet Noreges, Noreghis, Noræghis, Norighis, Noreghzs, Norrex og Noric. Formen ''Norig'' har trolig utviklet seg tidlig i norske dialekter. Etter reformasjonen er former som Norige, Norge, Norje og Norye vanlig; Nore og Noris forekommer sjeldnere i skrift. På 1600-tallet blir Norge dominerende, Norrige eller Norige brukes sjeldnere. Ifølge [[Didrik Arup Seip|Didrik A. Seip]] ble «rg» i skrift uttalt «rj». Formen ''Norikis'' kjent fra 1336 kan være en assoiasjon til ''Svíaríki'' (Sverige). Om tolkingen av første ledd har det vært faglig diskusjon.<ref name="Norge 1980"/><ref name=":1">{{Kilde bok | forfatter = Seip, Didrik Arup  | utgivelsesår = 1923 | tittel = Norge: om navnet på vårt land fra de eldste tider av | utgivelsessted = Kristiania | forlag = Steenske forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006121300018 | side = }}</ref>

===Navn på skipsleia===
Det er bred vitenskapelig enighet om at Norge opprinnelig var navnet på [[Skipsleia langs norskekysten|skipsleia langs den norske vestkysten]].<ref name=":2">Helle, Knut: Ei soge om Vestlandet. Kapittel 1, bind 1 av ''Vestlandets historie'' (redigert av [[Knut Helle]]). Bergen: Vigmostad og Bjørke, 2006.</ref><ref>Krag, Claus, 2003: "The early unification of Norway." I Knut Helle (red.): ''The Cambridge history of Scandinavia 1. Prehistory to 1520.'' Cambridge: Cambridge University Press. 184-201.</ref> Trolig kan navnet rekonstrueres *''Norðrvegr'', «veien mot nord», tilsvarende ''vestrvegr'', ''austrvegr'' og ''suðrvegr''. I så fall er navnet gitt av folk lenger sør ([[gøter]] eller [[daner]] med himmelretningene angitt fra sentrum i Skagerak. Det er flere grunner til at første ledd i navnet antas å angi himmelretningen nord: Former som Norðweg er de eldste kjente, en person fra dette landet ble kalt norðmaðr, og nor(ð)rǿnn var adjektivet som var knyttet til landet. Nor(ð)rǿnn er det samme ordet som engelsk northern. Tyskere kunne på norrønt kalles suðrmenn (sørmenn).<ref>Fritzner, Johan, 1883-96: Ordbog over Det gamle norske Sprog, bind 3. Kristiania: Den norske Forlagsforening.</ref>)<ref name=":0">Heide, Eldar, 2017: "[http://ojs.novus.no/index.php/NON/article/view/1333 Noregr tyder nok vegen mot nord, likevel]".''Namn og nemne'', 2016. Vol 33, 13-37.</ref> Dersom denne forklaringen holder, har former som ''Norveg(h)r'' og ''Noreg(h)r'' oppstått med slitasje av *''Norðrvegr''.<ref name=":0" /> [[Didrik Arup Seip|Didrik A. Seip]] er blant dem som har lagt denne forklaringen til grunn.<ref name=":3" />

===Av ''nór''===
[[Klaus Johan Myrvoll]]<ref>[http://www.hf.uio.no/iln/personer/vit/klausjm/myrvoll-halden.pdf Myrvoll, Klaus Johan, 2011: "Skaldedikt som kjelda til etymologi og ljodleg vokster av norske namn." I Tom Schmidt og Ole-Jørgen Johannessen (red.): Etymologiens plass i navneforskningen. Rapport fra NORNAs 39. symposium i Halden 11.-13. mai 2010. Norna-rapporter 87. Uppsala: Norna-förlaget] {{Wayback|url=http://www.hf.uio.no/iln/personer/vit/klausjm/myrvoll-halden.pdf |date=20170222111002 }}.</ref> og [[Michael Schulte]]<ref name="Schulte, Michael 2015">Schulte, Michael, 2015: "Hvor kom "Norge" fra?". Klassekampen 17.12.2015. 22-23.</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Norge og Noreg – etymologi|url=http://snl.no/Norge_og_Noreg_-_etymologi|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-11-15|besøksdato=2021-01-13|språk=nb|fornavn=Michael|etternavn=Schulte}}</ref> trekker i tvil forklaringen om at navnet Norge skriver seg fra ''Norðrvegr''. De slutter seg isteden til en teori framsatt av [[Niels H. Trønnes]] i 1847 og som oppfatter forleddet i navnet som intetkjønnsordet ''nór'' i betydningen «smalt vassdrag, sund». Dette forleddet er kjent  i ''[[Norheimsund]]'' og ''[[Noresund]]'' (ved Norefjell). De mener da at navnet betyr «veien langsmed de trange sundene og de smale, bratte fjordene» <ref name="Schulte, Michael 2015"/> Den svenske språkforskeren [[Adolf Noreen]] støttet Trønnes' forklaring i 1897.<ref name=":3"/> Forklaringen er omstridt og blir avvist i blant annet [[Eldar Heide]]s studie.<ref name=":0" /><ref>Heide, Eldar, 2017: Noreg - ein festbrem. ''Klassekampen'', 13.02.2017, s. 16-17.</ref>

===Yngre former===
Den yngre formen ''Norge'' blir forklart på to måter som ikke utelukker hverandre. Sammentrekking av dativformen ''Norege'' ser ut til å ha spilt en rolle, og det ser ut til at andreleddet i navnet i seinmiddelalderen ble assosiert med ordet ''rike'', danske ''rige''. ''Norrig(h)e'' er den danske forløperen for formen ''Norge'', som vi har fra dansk. (Uttalen med ''g'' er opprinnelig skriftuttale av den danske formen.) I de tradisjonelle dialektene het det ''Nåri'', ''Nøri'', ''Nørje'', ''Nårje'' osv.<ref name="ReferenceA"/><ref>Sandøy, Helge, 1997: "Norvegr eller Noríki?". I Arnold Dalen (red.): Gransking av norsk mål i hundre år etter Ivar Aasen.Rapport frå faghistorisk seminar i Trondheim 3. og 4. oktober 1996. Skrifter. Det kongelige norske viderskabers selskab 3, 1997. Trondheim: Tapir. 91-104.</ref> Jusprofessoer H.I.L.N. Steenbuch skrev i ''Morgenbladet'' i 1834 at folk flest (almuen) sa enten Noreg eller Norri.<ref name=":4" /> Uttalen ''Når(r)i'' var vanlig til omkring andre verdenskrig, senere ble Nårge den dominerende uttalen påvirket av skrift.<ref name=":5" />

[[Didrik Arup Seip]] mente at formen ''Norge'' var resultat av norsk språkutvikling. [[Marius Hægstad]], [[Gustav Indrebø]] og [[Halvdan Koht]] mente at dansk påvirkning var avgjørende for formen ''Norge''. Folkehøgskolestyrer Jakob Naadland ga i 1954 ut avhandlingen ''Noreg er namnet''. Naadland la fram nytt kildemateriale særlig brev og lovhåndskrifter fra middelalderen.<ref name=":4">{{Kilde www|url=http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Eldre/Kvifor_NOREG_paa_nynorsk/|tittel=Kvifor NOREG på nynorsk?|besøksdato=2021-01-30|språk=nb|verk=Språkrådet}}</ref>