Redigerer Norges kulturlandskap (avsnitt)

==Jordbrukslandskapet==
I sju tusen år levde mennesker i det området som nå er [[Norge]] av [[jakt]], fangst, fiske og sanking. Hva grunnen kan være til at folk sør i Norge for ca. 6&nbsp;000 år siden begynte å holde husdyr og dyrke jorda, er omdiskutert. Om [[jordbruk]]srevolusjonen kom med innvandra folkeslag, eller om kunnskapen bredte seg uten folkeforflytting, vet en ikke sikkert. Trolig kom jordbruket som et svar på økende befolkningspress.  

Beinrester etter tamdyr som [[ku]] og [[sau]] og [[pollen]] av [[bygg (korn)|bygg]] og [[hvete]] med datering tilbake til [[4. årtusen f.Kr.|3800 f.Kr.]] er funnet i [[Oslofjorden|Oslofjord-området]]. I løpet av det følgende årtusenet sprer jordbruket seg til hele landet. De fleste pollenanalyser viser at beitedyr kom først, og korndyrking noe senere. Selv om [[landbruk]] har vært Norges viktigste ressurs, er kun 10,4 mill. dekar dyrket mark, eller ca. 3 % av det totale landarealet. 
===Svijordbruk og februk===
Det første jordbruket var en form for [[svijordbruk]] eller [[svedjebruk]] med en syklus på kanskje en mannsalder. Senere forsøk bl.a. fra [[Danmark]] viser at det har vært mulig å drive svedjebruk i [[Skandinavia]] med enkle redskaper som [[flintøks]], [[hakke]] og [[gravestokk]] uten [[trekkdyr]] og uten annen gjødsling enn [[aske]]n. Åkerlappene ble flyttet oftere enn boplassene, men også boplassene måtte flyttes med jevne mellomrom for at ikke åkrene skulle bli liggende for langt unna.

[[Pollenanalyse]]r viser at på [[Vestlandet]] og i [[Nord-Norge]] kan avsviing av skogen ha vært i bruk for å rydde beiter for husdyra i en periode på kanskje tusen år før korndyrking ble vanlig. Svijordbruket har trolig skapt [[lyngheilandskap]]et langs kysten. Saue- og geitehold i området har deretter holdt dette landskapet vedlike fram mot vår tid. Framvekst av stadig større einerkjerr viser at det ikke er tilstrekkelig beitepress fra husdyra.

De første jordbrukerne tok i bruk tørr og lett sandjord på opplendt mark og i skråninger, mens de unngikk [[dal]]bunner, [[myr]]lendte områder og de mer tungdrevne [[leire|leirslettene]]. Svijordbruket førte over tid til markerte endringer i [[økosystem]]ene. [[Edelløvskog]]en gikk tilbake, og en gradvis utpining av jorda førte til overgang fra [[brunjord]] til [[podsoljord]]. Den surere podsoljorda favoriserte arter som bjørk, osp, furu og senere gran.

I perioden 2800-1800 f.Kr. etablerte jordbruket seg som hovednæring i [[Sør-Norge]], og det er funnet spor etter korndyrking og februk så langt nord som til [[Alta]] i sammen periode. På kysten ble kombinasjonen fiske og jordbruk den dominerende, mens jordbruket i innlandet ble drevet i kombinasjon med jakt, fangst og fiske.

Tidligere har begynnelsen på [[bronsealderen]] blitt satt til 1500 f.Kr., men nyere arkeologiske undersøkelser har vist at [[bronse]] ble tatt i bruk så tidlig som [[2. årtusen f.Kr.|1800 f.Kr.]] Folk i bronsealderen har etterlatt seg varige spor i kulturlandskapet i form av [[gravrøys]]er, [[gravhaug]]er og [[helleristning]]er. I sen bronsealder kom nye gravskikker med likbrenning og [[urnegrav]]er, og gravhaugene dukker ikke opp igjen før i de første hundreåra etter vår tidsregning. 

En regner med at svijordbruk ble praktisert ved siden av fast åkerbruk i hele bronsealderen og [[jernalderen]]. I senere tid fikk svijordbruk en renessanse med [[skogfinner|finske innvandrere]] til [[Østlandet]] fra ca. 1630. Finneboplasser med rugbråter finnes over et stort område fra grenseområdene i [[Hedmark]] i nordøst til [[Oslomarka]] i sørvest, jf. alle stedsnavn som inneholder «bråten » som et ledd. Dette bråtebruket fortsatte enkelte steder fram til ca. 1800.

===Åkerbruk===
Fast åkerbruk innebærer en mer intensiv utnyttelse av jorda, og kan opprettholde en tettere bosetning enn skiftende svijordbruk. I skog av norsk type er åkerbruket likevel en energikrevende driftsform som forutsatte husdyr som beita ned den naturlige vegetasjonen, tilførte åkeren gjødsel og som kunne brukes som trekkdyr.

Arkeologiske funn viser at [[ard]]en var i bruk i Norge i bronsealderen. [[Plog]]en kom til Norge i yngre jernalder, mens [[hest]] som trekkdyr først kom i bruk i [[vikingtida]]. Plog med veltefjøl tillot dypere bearbeiding av jorda, og en slapp å kjøre to ganger i kryss som med arden. Mange steder i landet har en funnet bevis for teigpløyde åkrer, der [[plog]]en er blitt kjørt slik at jorda samla seg langs midten av teigene, mens ytterkantene hadde en funksjon i [[drenering]]a. I bratt lende ble det brukt hakke og spade.

Det er usikkert når en tok i bruk [[gjødsel|husdyrgjødsla]] på en systematisk måte. Det er funnet [[møkkagreip]] fra [[yngre jernalder]], og [[fosfat]]prøver fra førhistoriske åkrer støtter teorien om gjødsling i jernalderen. Husdyra måtte holdes borte fra [[åker]] og [[eng]], fra [[bø]]en eller [[innmark]]a. [[Gjerde]]r kom opp rundt innmarka, og det ble det et tydeligere skille i kulturlandskapet mellom [[utmark]] og [[innmark]].

===Gårdsbebyggelse - en del av kulturlandskapet===
Bygningene er en viktig del av kulturlandskapet. Det gjelder først og fremst gårdsbebyggelsen. De eldste kjente arkeologiske spor etter [[gård]]shus er fra [[3. årtusen f.Kr.|2300 f.Kr.]] De eldste gårdsbygningene var toskipa [[Langhus (bygning)|langhus]], dvs. med en enkelt stolperekke til å bære taket; i [[bronsealderen]] kom treskipa hus med to stolperekker. 

For om lag tusen år siden endret den norske byggeskikken karakter, i og med at [[Lafteverk|lafting]] ble innført som ny byggeteknikk. Husene i gårdstunet ble mindre, men det ble flere hus.

===Utmark, beite og forsanking===
[[Fil:Tjøme Ferderfår.JPG|thumb| På Tjøme beiter utgangarsau flere øyer og landskapsvernområder for å hindre tilgroing med trær; denne saueflokken er fotografert på [[Kløvningen]]. {{byline|Karl Ragnar Gjertsen}}]]

Husdyra beitet hovedsakelig i utmarka, og det var også der det meste av vinterforet ble funnet. [[Gjeting]] for å finne husdyra igjen og verne dem mot udyr ble et utbredt [[barnearbeid]].  I jernalderen kom også [[sigd]] og [[ljå]], som muliggjorde en mer effektiv slått, både på eng og utslåtter. [[Styving|Lauing]] var en viktig del av vinterforet, og [[Styving|styve]]de [[løvtrær]] må ha vært vanlig, særlig i den nærmeste del av utmarka omkring gårdene. 

I 2007 er mer enn 2 millioner sauer og lam på [[utmark]]sbeite om sommeren i Norge. Utmarksbeite er beiteområder utenfor inngjerdete områder, som skog og fjell og gressdekte øyer. Sammen med et betydelig mindre antall geit og ku påvirker disse vegetasjonsmønsteret. Det anslås at fôrmengdene som inntas av husdyr på utmarksbeitet har en verdi på 800 millioner kroner, to tredjedeler av dette inntas av sau.<ref>[http://www.beiterett.nsg.no/doc/Prosjekt_beiterett/Verdisetting%20av%20beitebruk/Verdi%20av%20f%C3%B4r%20fr%C3%A5%20utmarksbeite%20og%20sysselsetting%20i%20beitebaserte%20n%C3%A6ringar.pdf Verdi av fôr frå utmarksbeite og sysselsetting i beitebaserte næringar]{{død lenke|dato=august 2017|bot=InternetArchiveBot}}, ISBN 82-7077-657-2</ref> 

Inntil 1950 var beitingen av utmarka langt mer omfattende enn i dag hvor det hovedsakelig er sau som benytter utmarksbeitene. Tidligere har storfe beitet i utmarka i et betydelig omfang, ikke minst i forbindelse med seterdrift.

Slåttelandskap og beitelandskap har store forskjeller når det gjelder vegetasjon. I beitelandskapet er det dyrenes preferanser som teller. De velsmakende plantene blir spist, mens andre blir stående. Vedlikehold av et intensivt utnyttet beitelandskap vil kunne være å fjerne uønskede planter som står igjen etter dyrene. Brenning av lynghei er begrunnet på denne måten. I slåttelandskapet fjernes all vegetasjon med ljå. Tidlige lyskrevende arter blir da prioritert.

===Seterdrift===
[[Seterdrift|Setring]] ble drevet i skogen og på fjellet og bidro til å holde landskapet åpent, først og fremst ved beiting, men også fordi det krevde store volum med brenneved til [[ost]]eproduksjon på setrene.