Redigerer Norges ingeniør- og teknologorganisasjon (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:NITO 1936.jpg|miniatyr|De 28 deltakerne på det konstituerende representantskapsmøtet i Oslo, 1. mars 1936. {{Byline|NITO Archives}}]]
===Stiftelsen===
Norges ingeniør- og teknikerorganisasjon (NITO), ble stiftet i Oslo 1. mars 1936.{{Sfn|Andreassen|2006|s=10}} De 28 menn som deltok på stiftelsesmøtet var representanter fra landets fire mellomtekniske skoler. NITO var i realiteten en fusjon mellom to eksisterende foreninger: Hortensteknikernes Forening og Norsk Teknisk Landsforbund, der skolene i Oslo, Bergen og Trondheim var med. Målet med den nye organisasjonen var både å ivareta profesjons- og utdanningsinteresser og å trygge medlemmenes økonomiske og sosiale forhold. 

[[Fil:Frithjof Svendsen.jpg|miniatyr|upright=0.7|[[Frithjof Svendsen]] var NITOs første president, den gang kalt formann. {{Byline|NITO - Norges ingeniør- og teknologorganisasjon}}]]
Helt fra starten i 1936 var det en kamp med Den norske ingeniørforening (NIF, nå [[Tekna]]) om retten til å kunne kalle seg ingeniør. NIF mente det holdt med diplomet fra [[Norges_tekniske_høgskole|NTH]], mens NITO hevdet at man måtte ha praksis i tillegg før man kunne kalle seg ingeniør. Striden løste seg først etter [[andre verdenskrig]], da de som utdannet seg fra NTH fikk sivilingeniørtittel.{{Sfn|Andreassen|2006|s=10-28}}

===Andre verdenskrig og etterkrigstiden===
Da[[Vidkun Quisling | Quisling]] i 1941 ville nazifisere foreningslivet i Norge, vedtok hovedstyret i NITO å legge ned virksomheten. Det skjedde ved at organisasjonen i all hemmelighet ba medlemmene melde seg ut. Samtidig reiste formann [[Arne Georg Myhrvold|Arne G. Myhrvold]] rundt til de lokale avdelingene og orienterte om utviklingen. Medlemskartoteket hadde jernbanemannen Myrvold gjemt under sporene på [[Østbanestasjonen|Østbanen]] (dagens [[Oslo_sentralstasjon|sentralstasjon]]), og det ble gravd frem igjen til det første hovedstyremøtet 18. mai 1945.{{Sfn|Andreassen|2006|s=26-28}}

Perioden fra 1945 til 1959 var preget av til dels harde kamper for å få forhandlingsrett for medlemmene i [[Norges_politiske_system|staten]], i [[Norges_kommuner|kommunene]] og i [[privat sektor]]. Det var en oppfatning at ingeniører og teknikere hadde for lav lønn, og en forutsetning for å gjøre noe med det var å få forhandlingsrett.  

NITOs statstjenestemannsgruppe var først ute og fikk tilkjent forhandlingsrett ved [[kongelig resolusjon]] 13. juni 1947. Samme år gjorde NITO fremstøt for å få en hovedavtale med [[Norsk Arbeidsgiverforening]] (NAF). Det lyktes i 1951, til protester fra NIF, som fryktet at NITO gjennom avtalen skulle få et godkjenningsstempel som ingeniørorganisasjonen.{{Sfn|Andreassen|2006|s=29-81}}

===NITO og LO===
Kampen om forhandlingsretten var hardest i kommunesektoren. Kommunene fikk etter hvert tekniske etater, som ble bemannet med ingeniører og teknikere, og [[Landsorganisasjonen_i_Norge|LO]] mente at denne gruppen kunne melde seg inn i [[Norsk_Kommuneforbund|Kommuneforbundet]] (LO).  

Forholdet til LO ble ikke bedre da NITO i 1957 gikk til [[streik]] i [[Skoger|Skoger kommune]] i [[Vestfold]] og tok ut driftsbestyreren i det kommunale kraftverket. Han koblet ut «strømmen», som raskt ble tilkoblet igjen av en LO-organisert montør. NITO beskyldte LO for [[streikebryteri]], en sak som vakte sterke reaksjoner hos arbeiderlederen [[Martin Tranmæl]], i LO-ledelsen for øvrig og beskyldninger om at «NITO bare var et bridgelag». I 1959 fikk NITO endelig avtale med By- og Herredsforbundet, og etter hvert også et bedre forhold til LO.{{Sfn|Andreassen|2006|s=60-61}}
[[Fil:Trygve Haneas and Erik Bjore.jpg|miniatyr|Etter 17 år med samme toppledelse tok Trygve Hanæs og Erik Bjore roret i NITO fra 1968. Hanæs ble valgt til organisasjonens første president (tidligere kalt formann) og sørget samtidig for at Bjore ble ny generalsekretær.{{Sfn|Andreassen|2006|s=119}} {{Byline|NITO - Norges ingeniør- og teknologorganisasjon}}]]

===Teknisk utdanning og dens utvikling===
Utviklingen av den tekniske utdanningen har vært en hjertesak for NITO helt siden organisasjonen så dagens lys. Det var utdanningen medlemmene hadde til felles, og de mellomtekniske skolene hadde vært utgangspunktet for dannelsen av NITO. I 1936 forsvant for øvrig det forhatte «mellom» fra de tekniske skolene.

De gamle tekniske skolene, som ble omgjort til mellomtekniske skoler (2-årig, med praksiskrav for opptak) da NTH startet opp i 1910, var en tre- eller fire-årig utdanning. NITO kjempet tidlig for å «få tilbake» en tre-årig teknisk utdanning og deltok aktivt både i den såkalte Eide-komiteen (1952) og Siem-komiteen (1959). En tre-årig utdanning ville være mer teoretisk, og som et resultat av den store skolereformen i 1961 skulle de som tok en treårig teknisk utdanning få ingeniør-tittelen på vitnemålet.

Med det falt også det strenge praksiskravet bort, til stor skuffelse for alle dem som mente at man ikke kunne bli ingeniør uten at man først hadde hatt noen års praksis. Og i 1964 vedtok NITOs representantskap å døpe om organisasjonen til Norges Ingeniørorganisasjon. NITO ble beholdt, fordi det var innarbeidet som navn og som logo.{{Sfn|Andreassen|2006|s=84-104}}

===Debatten om NITOs tilknytning til hovedorganisasjonen===
Allerede tidlig i 1950-årene snakket [[Tillitsvalgt|tillitsvalgte]] i NITO om de skulle forene krefter med andre frittstående fagorganisasjoner, for å få større innflytelse i samfunnet og bli en motvekt mot LO. Det ble likevel ingen realitet før i 1976, da NITO meldte seg inn i Akademikernes Fellesforbund (AF). Samtidig med at NITO diskuterte opptak med AF, var en stor gruppe i NITO, med president [[Lars Harlem]] i spissen, i ferd med å etablere en annen ny hovedorganisasjon, nemlig [[Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund|Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)]]. Det var lenge uklart hvilken hovedsammenslutning NITO ville havne i, og valget måtte tas i et ekstraordinært representantskapsmøte. I 1999 sto NITO igjen på egne bein. To år før ble [[Akademikerne]] etablert, av organisasjonene i AF som hadde medlemmer med [[Mastergrad|masterutdannelse]] eller tilsvarende. Det betød i realiteten slutten på AF, og NITO valgte å bli frittstående og har vært det siden.{{Sfn|Andreassen|2006|s=149-178}}
[[Fil:Gro Harlem Brundtland and Lars Harlem.jpg|miniatyr|NITOs 8. president, [[Lars Harlem]], var med å etablere Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS). Her sammen med sin søster, [[Gro Harlem Brundtland]]. {{Byline|NITO - Norges ingeniør- og teknologorganisasjon}}]]

===Fusjonen med NOBI===
Gjennom årene har flere og flere yrker fått et økende innslag av teknologi, blant annet i helsesektoren. Sentrale krefter i NITO hadde i mange år ønsket å få flere av disse som medlemmer. Den største gruppen av dem var fysiokjemikerne (senere bioingeniører), og i 1997 vedtok NITO og Norsk Bioingeniørforbund (NOBI) å fusjonere, med virkning fra 1. januar 1998. Planen ble vedtatt ved en uravstemning og daværende president for NITO var Svein Vikhals.{{Sfn|Andreassen|2006|s=206}} NOBIs leder var Marit Stykket. Stykket ble valgt til NITOs president i 2003.

Fusjonen med NOBI satte fart i NITOs arbeid med fag- og karriereutvikling, og bioingeniørene fikk sitt eget faglige institutt i NITO. I 2019 har organisasjonen ti faglige nettverk, som omfatter rundt {{formatnum:10000}} av organisasjonens medlemmer, i tillegg til de rundt {{formatnum:6000}} som er med i [[Bioingeniørfaglig institutt]].
[[Fil:Marit Stykket 1996.jpg|miniatyr|Representantskapene i NITO og NOBI vedtok fusjon i 1996. NOBIs leder [[Marit Stykket]] og NITOs president Svein Vikhals kunne feire fusjonen endelig i 1997. Stykket ble valgt til NITOs president i 2003.{{Sfn|Andreassen|2006|s=206}} {{Byline|NITO - Norges ingeniør- og teknologorganisasjon}}]]

===Moderne tid===
Det var de lokale avdelingene som ble grunnmuren i NITO. Antallet organisasjoner vokste jevnt og trutt helt frem til 1992, da NITOs representantskap vedtok å så slå sammen de 82 avdelingene til nye fylkesavdelinger. Det har tatt mange år å gjennomføre fusjonene, og i 2019 er det 20 lokalavdelinger, som nesten alle følger [[Norges_fylker|fylkesgrensene]]. NITOs utvikling har gått fra 700 medlemmer i 1936 til over {{formatnum:100000}} medlemmer ved utgangen av 2020.<ref>{{Kilde www|url=https://snl.no/NITO|tittel=NITO i Store norske leksikon|besøksdato=2019-04-03|forfattere=|dato=|fornavn=Store norske leksikon|etternavn=|språk=no|verk=www.snl.no|forlag=|sitat=}}</ref> Organisasjonen har hatt et særlig fokus på områder innen [[arbeidsrett]]. Dette har vært betydelig i perioder med nedbemanninger i arbeidslivet, ikke minst i årene 2015–2017, da rundt fire prosent av medlemmene var ledigmeldt.  

NITO hadde ved årsskiftet 2018/2019 nærmere {{formatnum:5000}} tillitsvalgte,<ref>{{Kilde www|url=https://www.nito.no/organisasjon/tillitsvalgt/|tittel=Tillitsvalgtes roller og oppgaver|besøksdato=2019-03-07|forfattere=|dato=|fornavn=nito.no|etternavn=|språk=no|verk=www.nito.no|forlag=|sitat=}}</ref> de fleste i bedrifter og virksomheter i hele landet. Organisasjonens [[sekretariat]] hadde 130 årsverk, hvorav 100 var plasser i Oslo og resten på kontorer tilknyttet de lokale avdelingene.