Redigerer Norges handelshøyskole (avsnitt)

==Historie==
Norges handelshøyskole har en lang forhistorie, med bakgrunn dels i næringslivets bestrebelser og dels i organiseringen av det to-årige statsøkonomiske studium som [[Stortinget]] vedtok opprettet ved [[Universitetet i Oslo|Universitetet]]s juridiske fakultet i 1905. Dette skulle være et alternativ til det lange sosialøkonomiske studiet, og skulle ikke gi enerett til spesielle stillinger. Ønsket var å skape en yrkesrettet, praktisk utdanning for næringslivets behov, som ikke krevde artium.

===Utviklingen i Bergen og Kristiania/Oslo===
I 1875 ble [[Oslo handelsgymnasium|Christiania handelsgymnasium]] etablert for å utdanne praktisk rettede ledere for handelsstanden, og et tilsvarende [[Bergen Handelsgymnasium]] kom til i 1904. Mot slutten av [[1800-tallet]] startet modningen i næringslivet av tanken om en norsk handelshøyskole, etter den tyske ''handelshochschule''-modellen som ble realisert med opprettelse av [[Handelshögskolan i Stockholm]] (1909) [[Helsingfors Handelshögskola]] (1911) og [[Handelshøjskolen i København]] (1917). Utvalgsarbeid i næringslivet i Kristiania (dagens Oslo) og Bergen ledet parallelt til konkrete ønsker om handelshøyskoler, og i Bergen var [[Kristofer Lehmkuhl]] en sentral forkjemper. [[Stortinget]] vedtok i prinsippet oppretting av en norsk handelshøyskole i 1917, men krigen og etterkrigskrisen i [[1920-årene]] umuliggjorde en realisering av vedtaket.<ref name="nhh.no"/>

Samtidig underviste [[Ingvar Wedervang]] i mer næringslivsrettet sosialøkonomi ved Christiania handelsgymnasium, og i statsøkonomi ved Det Kongelige Frederiks Universitet (dagens Universitetet i Oslo). Øvrige forelesere var [[Nicolai Rygg]] og [[Gunnar Jahn]]. Blant dem som startet med denne utdanningen som sitt første fag, var [[Ragnar Frisch]] (1919), og statsøkonomien hadde tung, men praktisk rettet undervisning i statistikk og sannsynlighetsregning. Dette siste førte til at studiet fra 1916 kom til å fungere som førsteavdeling for påbygging med det nye [[aktuar]]studiet. Det store flertallet som tok statsøkonomi, havnet i det private næringsliv, selv om antallet som ble rekruttert til offentlig virksomhet steg utover mellomkrigstiden – og da særlig til statsbedriftene og [[Statistisk sentralbyrå]]. En del selvstendige næringsdrivende tok faget, men alt i alt var studentene en lite homogen gruppe.<ref>[[Trond Bergh]] og Tore Jørgen Hanisch, ''Vitenskap og politikk – Linjer i norsk sosialøkonomi gjennom 150 år'', Aschehoug 1984, side 102–105.</ref> Statsøkonomi ble «en handelshøyskole før Handelshøyskolen».<ref>Trond Bergh og Tore Jørgen Hanisch, ''Vitenskap og politikk – Linjer i norsk sosialøkonomi gjennom 150 år'', Aschehoug 1984, side 106.</ref>

Sosialøkonomien og statsøkonomien skilte lag i 1930-årene, i takt med den økende teoretiseringen og spesialiseringen av embetsstudiet i sosialøkonomi som skjedde ved universitetet – etterhvert under innflytelse av Ragnar Frisch.<ref>Trond Bergh og Tore Jørgen Hanisch, ''Vitenskap og politikk – Linjer i norsk sosialøkonomi gjennom 150 år'', Aschehoug 1984, side 145–146, 204.</ref> I 1934 ble den økonomiske embetseksamen i sosialøkonomi opprettet, opprinnelig av Ingvar Wedervang for å styrke undervisningen i bedriftsøkonomi, og historiske, sosiologiske og institusjonelle aspekter av økonomien.<ref>Trond Bergh og Tore Jørgen Hanisch, ''Vitenskap og politikk – Linjer i norsk sosialøkonomi gjennom 150 år'', Aschehoug 1984, side 146.</ref> Han ville tegne et skarpere skille mellom politikk og fag og konsentrere utdanningen om det strengt økonomisk-faglige, og reagerte både mot Frisch' politiske ambisjoner for faget og mot den overdrevne matematiseringen.<ref>Trond Bergh og Tore Jørgen Hanisch, ''Vitenskap og politikk – Linjer i norsk sosialøkonomi gjennom 150 år'', Aschehoug 1984, side 147.</ref> Etterhvert stod den kortvarige statsøkonomi-utdanningen tilbake som det eneste tydelige praktisk rettede alternativet. Wedervang stilte seg i spissen for et opprør mot de teoretisk orienterte «keynesianerne» ''(Osloskolen)'' og den mer tverrfaglige, historisk-juridiske skolen som hadde utgangspunkt i juristutdanningen. Wedervang ble til slutt en forkjemper for å bringe det praktisk rettede økonomistudiet ut av Universitetet i Oslo, og opprette et helt eget lærested med siviløkonomisk utdanning etter utenlandsk modell.

[[Fil:Bergen, Handelshøyskolen - no-nb digifoto 20151008 00108 NB MIT FNR 07956 (cropped).jpg|miniatyr|Handelshøyskolens første lokaler på [[Nygårdshøyden]].{{byline|Nasjonalbiblioteket}}]]

Da Norges handelshøyskole ble opprettet 7. september 1936, ble derfor tradisjonen fra statsøkonomi-faget videreført der med mange av lærekreftene som hadde undervist i den historisk-juridiske tradisjonen i det statsøkonomiske studium. Wedervang ble den nye skolens første rektor. Skolen hadde under ti lærere de første årene, og 60&nbsp;studieplasser i hvert årskull.<ref name=":0">{{Kilde www|url=https://www.nhh.no/contentassets/856b2a9b319e4920918672b8c7d276ed/nhhs-historie.pdf|tittel=NHHs historie (pdf)|besøksdato=2024-07-18|forlag=Norges Handelshøyskole|sitat=Da NHH åpnet var den faglige staben på under ti personer og 60 studenter ble tatt opp hvert år. Etter to års studier mot Handelsdiplomet kunne kandidatene titulere seg som Handelskandidat. I 1938 ble det i tillegg opprettet en ettårig videreutdanning for dem som ønsket å undervise i handelsfag.}}</ref> 

I 1936 ble [[Kristian Schønheyder]] (1874–1953) ansatt som professor i [[sosialøkonomi]]. Schønheyder fungerte også som rektor i en periode under krigen.

Fra starten i 1936 tilbød NHH et toårig studium for 60 studenter, som fikk tittelen ''[[handelskandidat]]''. I 1938 ble undervisningstilbudet utvidet med et ettårig tilleggsstudium.<ref name=":0" />

=== Etterkrigstiden ===
Fra 1946 ble handelskandidatstudiet ved NHH utvidet til tre år. En annen nyvinning var [[Solstrandprogrammet]] for videreutvikling av ledere, som hadde sitt grunnlag i behovet for gjenoppbygging etter krigen og ble etablert i [[1953]]. Samtidig ble innflytelsen fra såkalte «business schools» i [[USA]] stadig sterkere. Handelshøyskolen fikk i 1956 tillatelse til å tildele [[doktorgrad]], og den første ''dr.oecon.'' fra høyskolen ble senere finansminister [[Ole Myrvoll]]. Siste halvdel av 1950-tallet gikk ellers med til å utvikle et eget, større campus nord for Bergen. Mange kandidater tok doktorgraden i USA, og kom tilbake til NHH med nye ideer og faglige perspektiver – ikke minst økt fokus på [[forskning]]. En av dem var [[Finn E. Kydland]], senere norsk nobelprisvinner i økonomi. Kandidattittelen ''Siviløkonom'' ble innført fra 1963, og ti år senere ble [[Høyere Revisorstudium]] etablert. Foreløpig siste akt i modningen av fagutviklingen skjedde da siviløkonomstudiet i 1975 ble økt fra tre til fire år.<ref>[http://www.nhh.no/no/om-nhh/nhhs-historie/vekst-og-utvikling/1963-1980-nytt-høyskoleområde-og-rask-vekst.aspx 1963–1980: Nytt høyskoleområde og rask vekst] {{Wayback|url=http://www.nhh.no/no/om-nhh/nhhs-historie/vekst-og-utvikling/1963-1980-nytt-h%C3%B8yskoleomr%C3%A5de-og-rask-vekst.aspx |date=20160311125910 }} – ''Norhes Handelshøyskole''.</ref>

Utover 1980-årene ble forskningen stadig bredere i flere nye institutter og stiftelser, og handelshøyskolen oppnådde etterhvert høy rangering i studier av høyere økonomiske læresteder. Utvekslingsavtaler med utenlandske høyskoler ble etablert, og NHH ble del av det prestisjefulle [[Community of Management Schools]] (CEMS). Utdanningsprogrammer i samarbeid med andre ble etablert i [[Warszawa]] i 1992 og [[St. Petersburg]] i 1995. På denne tiden ble det også utviklet mer tverrfaglige studieløp sammen med [[Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet]].