Redigerer Norges Høyesterett (avsnitt)

==Historie==
[[Fil:Norges Høyesterett første avdeling.jpg|miniatyr|Rettssalen for avdeling 1 i Norges Høyesterett.]]
[[fil:OB.A11622-hrett.jpg|thumb|Rettssalen i daværende Eidsivating lagmannsrett ca. 1965. Salen er i dag rettssal for avdeling 2 i Høyesterett.{{foto|Henrik Ørsted / [[Oslo Museum]]}}]]

Etter Grunnloven av 17. mai 1814 § 89 skulle det så snart som mulig organiseres en høyesterett i Norge. Den skulle bestå av en justitiarius og seks andre dommere, og den skulle dømme i siste instans, det vil si være landets høyeste domsmyndighet. Høyesterett trådte i funksjon i første halvår 1815, etter [[provisorisk anordning]] fra [[Kongen i statsråd|Kongen]], og avsa sin første kjennelse 30. juni samme år.

I den første tid var det strid om hvorvidt rettsforhandlingene skulle foregå muntlig eller skriftlig. Blant annet på grunn av dette varte det helt til 12. september 1818 før en egen lov om Høyesterett ble sanksjonert. Etter denne loven skulle forhandlingene foregå muntlig, med unntak av i kompliserte regnskapssaker eller i saker hvor kun én av partene møtte.

15. juli 1839 fikk man en ny lov om Høyesterett, som innførte en ordning med skriftlige utdrag i muntlige forhandlinger. Disse skulle være for sakens parter og rettens medlemmer. Denne ordningen varte frem til 4. februar 1905, da en lovendring åpnet for å sløyfe utdragene i relativt enkle saker. For å effektivisere saksbehandlingen i Høyesterett åpnet loven også for at retten kunne deles i to avdelinger når saksmengden gjorde dette ønskelig. [[Høyesteretts kjæremålsutvalg]] ble ikke innført før i 1887. Kjæremålsutvalget er nå erstattet av [[Høyesteretts ankeutvalg]] som i motsetning til kjæremålsutvalget ikke er en egen domstol.

===Annen verdenskrig===
Norges Høyesterett var ute av funksjon under store deler av [[Norge under annen verdenskrig|annen verdenskrig]]. I innledningsfasen – etter at regjering og storting var flyktet – spilte Høyesterett en viktig og svært tvilsom rolle ved å opprette [[Administrasjonsrådet]] 15. april 1940. Så lenge dette rådet fungerte, kunne også Høyesterett fungere normalt fordi rådet holdt seg innenfor de grenser for en okkupasjonsmakts myndighetsområde som fulgte av [[Haag-konvensjonene av 1899 og 1907|Den fjerde Haag-konvensjon av 1907]]. Deretter fulgte Høyesteretts aksept 24. april 1940 for innføringen av den såkalte Førerforordningen. I mai 1940 aksepterte administrasjonsrådet inndragelse av jødenes radioapparater, hvor en hel befolkningsgruppe i Norge mistet sitt rettsvern.<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/0E6jJ/grunnloven-ble-degradert-24-april-1940|tittel=Grunnloven ble degradert 24. april 1940|besøksdato=9. november 2020|forfattere=Tor Bomann-Larsen|dato=28. april 2014|forlag=Aftenposten|sitat=Snarere enn å takke for innsatsen, bør vi i dag konstatere at Høyesterett misbrukte sin autoritet til å legitimere det samarbeidet med okkupantene som utfoldet seg etter at konge og regjering hadde forlatt hovedstaden.}}</ref>

Men da [[Josef Terbovens kommissariske statsråder]] tiltrådte, fikk de myndighet til å gi [[Forordning (Norge under andre verdenskrig)|forordninger]] i strid med nevnte folkerettslige regler og [[Josef Terboven|Terboven]] hadde uttalt at gyldigheten av disse forordninger ikke kunne prøves av Høyesterett eller noen annen norsk domstol. Siden dette var i strid med norsk konstitusjonell rett, som gav alle domstoler rett og plikt til å prøve lovligheten, oppstod det strid mellom regjeringen og Høyesterett som ledet til et brev til Justisdepartementet av 12. desember 1940 der samtlige høyesterettsdommere uttalte: «Vi kan ikke følge det syn på domstolenes myndighet som Reichskommissars brev gir uttrykk for, uten å handle i strid med våre plikter som dommere i Norges Høyesterett. Vi finner derfor ikke å kunne fortsette i vår embeter.» Samtlige dommere fratrådte sine stillinger 21. desember 1940. I januar 1941 utnevnte regjeringen nye høyesterettsdommere som aksepterte okkupasjonsmaktens syn og denne domstol omtales gjerne som den kommissariske «høyesterett». Den ble ledet av [[Jacob Andreas Mohr]] som inntil da hadde vært dommer i [[Oslo tingrett|Oslo byrett]].

Jusprofessor [[Hans Petter Graver]] har undersøkt den kommissariske høyesterett og fant at den ikke ble boikottet som ventet. Saker ble anket fra lavere domstol i omtrent samme hyppighet som tidligere. Ifølge Graver nedla de lovlig høyesterettsdommerne sin virksomhet samlet etter at Paal Berg hadde hørt at Sverre Riisnæs ville skifte dem ut enkeltvis ved å avskjedige de som var over 65 år. For å komme dette i forkjøpet var Berg rask og sørget for at alle trakk seg.<ref>''Morgenbladet'', 18. januar 2019, s-.44</ref>

Etter frigjøringen 8. mai 1945 kom Høyesterett i virksomhet igjen allerede 14. mai 1945. Ved en provisorisk anordning av London-regjeringen, var regelen om høyesterettsdommeres [[aldersgrense]] blitt opphevet slik at retten bestod av de høyesterettsdommere som var utnevnt før den tyske okkupasjonen. [[Stortinget]]s presidentskap rettet en forespørsel til Høyesterett, slik Grunnloven §&nbsp;83 åpner for, om hvorvidt det 89. Storting, valgt i 1936, kunne sammenkalles etter valgperiodens utløp. Høyesterett besvarte spørsmålet bekreftende.