Redigerer Norge under andre verdenskrig (avsnitt)

== Okkupasjonens forhistorie ==
Ifølge utenriksminister [[Halvdan Koht]] prøvde de allierte fra desember 1939 med alle midler å true Norge til å gå med dem i krigen.<ref>[[Halvdan Koht]], ''Frå skanse til skanse : minne frå krigsmånadene i Noreg 1940'', Oslo, Tiden, 1947, s. 8</ref> Han uttalte at «eg trur for min part at England og Frankrike gjerne vil driva Noreg ut or nøytraliteten sin og inn i krigen».<ref>[[#refU1945|Undersøkelseskommisjonen av 1945. Bind I. Oslo : Aschehoug, 1946 s. 206]]</ref><ref>[[Johan Scharffenberg]], ''Norske aktstykker til okkupasjonens forhistorie'', Oslo : Tanum, 1950</ref> Koht var opptatt av at stormaktene ikke skulle få noe grunnlag for aksjoner mot det nøytrale Norge.<ref name="Fred1" /> En viktig bakgrunn for Norges uavhengige linje var troen på at den britiske marinen ville beskytte Norge mot angrep fra andre stormakter, slik som under første verdenskrig.<ref name="Lange">Lange, Even (1998): ''Samling om felles mål 1935-1970''. Bind 11 av Aschehougs norgeshistorie (red Knut Helle). Oslo: Aschehoug.</ref>

Før invasjonen var Norge den fjerde største sjøfartsnasjonen i verden. Storbritannia var en øynasjon fullstendig avhengig av forsyninger for å kunne føre krig mot Tyskland, og dette gjorde Norge til et strategisk okkupasjonsmål i forbindelse med [[Slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)|slaget om Atlanterhavet]] for å blokkere britiske forsyninger og å ta over norske handelsskip. Før den tyske invasjonen våren 1940 hadde Norge inngått en handelsavtale som stilte mesteparten av landets tonnasje til disposisjon for vestmaktene.<ref name="Mykland" /> 

Utover våren 1940 økte presset på Norge, og ifølge Halvdan Koht var regjeringens medlemmer enige om at man måtte sørge for å havne på britenes side, dersom krig var uunngåelig. I valget mellom maktblokkene i Europa foretrakk norske myndigheter den fransk-britiske.<ref name="Lange" /> På den annen side sa Koht at han følte at britene hadde satt seg som mål å drive Norge ut i krigen. En av hovedgrunnene til Norges viktighet var at Narvik var utskipningshavn for strategisk viktig jernmalm til både Tyskland og Storbritannia. Over 40 % av Tysklands forbruk av jernmalm kom fra de nord-svenske gruvene.<ref name="Lange" /> Hitlers interesse for Skandinavia var til å begynne med primært defensive – å beskytte malmtilførselen i tilfelle langvarig krig med Frankrike og Storbritannia.<ref name="Tamelander" />

Vestmaktene hadde liten interesse for Danmark. Landet hadde liten strategisk betydning og små forutsetninger for selv å gjøre seg gjeldende militært. Danmark ble trukket inn i Tysklands forberedelser til invasjon i Norge: Tidlig på vinteren 1940 mente de militære planleggerne at det var nødvendig å sikre seg støttepunkt i Danmark, først og fremst i Nord-Jylland.<ref name="Skodvin1969">{{Kilde bok | utgivelsesår = 1969 | forfatter=[[Magne Skodvin]]|tittel =Norge i stormaktsstrategien. 1940: fra nøytral til okkupert | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073004024 | side = }}</ref>

=== Krigsutbruddet i 1939 ===

{{utdypende|Invasjonen av Polen|Sovjetunionens invasjon av Polen}}
Etter at stormaktene i Europa erklærte hverandre krig i 1939 erklærte Norge seg som nøytralt ved krigsutbruddet, slik som under første verdenskrig. Tiden før invasjonen av Norge var preget av en rekke krenkelser av norsk nøytralitet fra begge sidene i krigen, men flest fra de allierte, herunder luftromkrenkelser, minelegging av norsk farvann og bording av skip i norsk farvann. Landet opprettet [[nøytralitetsvakt]] og forsterket vaktholdet langs kysten, men hadde etter mange års nedrustning et svakt og gammeldags forsvar. Den norske regjeringen følte at Norge var utsatt for et sterkt fiendtlig press fra begge sidene i krigen, og prøvde i denne vanskelige situasjonen å holde Norge nøytralt, ifølge daværende utenriksminister Halvdan Koht. Allerede høsten 1939 gikk marineminister [[Winston Churchill]] inn for å minelegge den norske kysten for å tvinge tyske skip som brukte den norske leden ut i internasjonalt farvann der britisk marine kunne angripe. Den norske skipsleden utgjorde et hull i den britiske blokaden av Tyskland, det gjaldt både frakt av jernmalm via Narvik, og krigsskip som kunne snike seg ut i Atlanterhavet via norske farvann. Den tyske marine kunne også tenke seg støttepunkt i Norge for ikke å bli låst fast i Østersjøen, og ikke minst for å kunne skjule ubåter og andre krigsskip i de norske fjordene.<ref name="Fred1" /><ref name="Skodvin1" />

=== Vinterkrigen ===
Etter [[Sovjetunionen]]s angrep på Finland, kjent som [[vinterkrigen]] (1939–1940) vurderte de allierte (Storbritannia og Frankrike) ulike planer for å støtte Finland, trolig var dette også eller i hovedsak et påskudd for operasjoner i Skandinavia. Etter at Storbritannia gikk mot Frankrikes forslag om landgang i [[Petsamo]], gikk de over til en plan som også omfattet kontroll over jernmalmen ved landgang i Narvik og etterfølgende okkupasjon av malmfeltene nord i Sverige. Slik ville de allierte kunne sikre kontroll over all jernmalmen, samt sende styrker videre til Finland. Planen omfattet også okkupasjon av Bergen, Trondheim og Stavanger ([[operasjon Stratford]]), med mulig overføring av allierte styrker til Sør-Sverige via Trondheim i tilfelle tysk invasjon av Sverige ([[operasjon Plymouth]]). Stavanger skulle holdes primært for å kontrollere eller ødelegge Sola flyplass som er nærmest [[Scapa Flow]], mens Bergen skulle brukes som base.<ref name="Tamelander" /> Til operasjonen i Narvik ([[operasjon Avonmouth]]) tenkte man seg to brigader av britiske, franske og polske styrker. De allierte satte opp et ekspedisjonskorps som skulle være klart i mars 1940. Korpset skulle offisielt hjelpe Finland, men korpset var også tenkt å sikret Narvik som alliert base på norskekysten. Norge og Sverige ville ikke tillate ekspedisjonen gjennom sine land og britene ventet stilltiende aksept eller bare symbolsk motstand ved alliert landgang i Narvik. 12. mars var styrken klar for avreise mot Narvik, men fredsavtalen mellom Sovjetunionen og Finland ble undertegnet i Kreml natten mellom 12. og 13. mars 1940, og kampene ble innstilt den påfølgende dagen. Storbritannia avlyste ekspedisjonen til Narvik og overførte mesteparten av korpset til Frankrike.<ref name="Skodvin1" /> Den franske militærattacheen i Norge reiste i mars nordover og undersøkte Ofotbanen og kaianleggene i Narvik. Tyske myndigheter var klar over disse undersøkelsene, og fremskyndet sine planer om angrep.<ref name="Fred1">Jenssen, A. og K. Hanssen (1971): ''Fra fred til fred. Krigen 1939-1945.'' Bind 1. Norsk utgave. Oslo: Aschehoug.</ref> 

[[Fil:Trønderbataljonen at Skafferhullet 1940 2.jpg|miniatyr|Soldater fra infanteriregimentet 12 på vakt ved [[Skafferhullet]], grensen til Finland, 1940.]]

De allierte planene for okkupasjon av Narvik og de svenske malmfeltene kunne gjøre Skandinavia til en stor krigsskueplass. I dette tilfellet skulle 50&nbsp;000 franske og 100&nbsp;000 britiske soldater, samt 40 marinejagere og 10 flydivisjoner, gjøres klare.<ref name="Tamelander" />

Norge var offisielt nøytralt i krigen mellom Sovjetunionen og Finland, men styrket Finnmark militært så mye som mulig i tilfelle sovjetisk innmarsj i Norge.<ref name="Mykland" /> Alta bataljon med 800 mann ble overført til Sør-Varanger på nøytralitetsvakt, også Varanger bataljon ble innkalt. I Pasvikdalen var kampene på finsk side synlig fra Norge.<ref name="Petterson94">Petterson, Arvid: Hverdagen for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms 1944-1045. ''Ottar'', hefte nr 202, utgitt 1994 i Tromsø.</ref> Den nye overvåkningstjenesten i Øst-Finnmark ble ledet av politimannen [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]], og der arbeidet også etterretningsoffiseren [[Karl Marthinsen]]. Norge ville heller ikke gi militærhjelp til Finland. Finske styrker som krysset grensen inn i Norge ble avvæpnet og internert. Selv om det ikke var en direkte sammenheng mellom vinterkrigen og stillstandskrigen mellom Tyskland og Storbritannia, førte vinterkrigen til økt oppmerksomhet om Norden.<ref name="Skodvin1" />

[[Trond Spurkeland]] mener at britene ikke ville nøye seg med å okkupere Narvik for å stanse utførsel av malm fra Sverige til Tyskland. Malmfeltene måtte okkuperes eller gruvene ødelegges, og Luleå med havnene måtte okkuperes. Ifølge Spurkeland førte ikke slutten på vinterkrigen til at britene ga opp ideen om å involvere Norge og Sverige i krigen. Planer for angrep mot Luleå havn, operasjon «Paul», ble trappet opp etter våpenhvilen. Det ble 8. mars gitt tillatelse til sabotasje mot lastekranene i [[Oxelösund]]. Spurkeland mener at britene ville gjennomføre [[Plan R4]] og okkupere Norge uansett og ikke bare for å komme Tyskland i forkjøpet. Spurkelands konklusjoner er i strid med blant annet [[Magne Skodvin]] og [[Olav Riste]].<ref>Spurkeland, Trond: Få tyskerne nordover. ''Dag og Tid'', 29. mai 2015 s.12.</ref><ref>[http://www.hf.uio.no/iakh/forskning/aktuelt/arrangementer/disputaser/2014/spurkeland.html Spurkeland disputerer] {{Wayback|url=http://www.hf.uio.no/iakh/forskning/aktuelt/arrangementer/disputaser/2014/spurkeland.html |date=20140718222333 }}, UiO, HF-fakultetet, publisert 30. juni 2014.</ref>

=== Norsk nøytralitet under press ===
I oktober 1939 ble det amerikanske [[SS «City of Flint»]] tatt som [[prise]] av den tyske marine og ført til norsk havn, hvor de tyske soldatene ble internert og skipet returnert til den amerikanske besetningen. I slutten av november 1939 passerte «Westerwald» norsk farvann og [[Bergen krigshavn]], uten å la seg inspisere av nøytralitetsvakten.<ref name="Fred1" /> I desember 1939 ble tre skip i britisk tjeneste torpederte av tyske ubåter i norsk farvann, de allierte fremholdt at Tyskland utnyttet nøytralt område til krigføring uten at Norge gjorde noe.<ref name="Skodvin1" /> I løpet av januar 1940 forliste minst 18 norske skip og over 200 mannskap omkom i Nordsjøen og Atlanterhavet, blant annet lasteskipet [[D/S «Bisp»]], flere ble torpedert av tyske ubåter.<ref>{{Kilde bok|tittel=Krigsforliste norske skip. 3.september 1939 - 8.mai 1945|etternavn=Sjøfartskontoret|fornavn=|utgiver=I kommisjon hos Grøndahl & Søn|år=1949|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=}}</ref> En av de alvorligste hendelsene var [[Altmark-saken]] 16. februar, der den britiske jageren [[HMS «Cossack»]] bordet det tyske skipet [[«Altmark»]] i [[Jøssingfjorden]] for å befri britiske krigsfanger, til tross for norske protester. Dette ble brukt fra tysk side som argument for at Norge ikke var i stand til å ivareta sin nøytralitet. I virkeligheten hadde Tyskland begynt å planlegge invasjonen allerede i desember året før. Tyskland fryktet for at de allierte skulle ta kontroll over Norge og benytte landet som base for angrep mot Tysklands indre, samtidig som malmeksporten fra Sverige til Tyskland ville bli blokkert.

[[Curt Bräuer]], Tysklands sendemann i Norge, rapporterte vinteren 1939-1940 til utenriksdepartementet i Berlin at han var overbevist om Norges nøytralitetslinje. Han trodde Norge ville motsette seg britiske støttepunkter på kysten og at det demokratiske Storbritannia ikke ville ta den moralske belastningen å være den første til å krenke et lands nøytralitet. Bräuer mente også at Tyskland hadde fordel av et nøytralt Norge og at det var lettere å frakte jernmalm langs kysten om Norge var nøytralt enn om kysten skulle erobres og holdes med militærmakt. Han gikk derfor inn for at Tyskland skulle støtte Norges nøytralitet. Sjefen for Skandinavia-avdeling, [[Werner von Grundherr]], i utenriksdepartementet var av samme mening. Både Grundherr (som blant annet hadde vært stasjonert i Finland) og viseutenriksminister [[Ernst von Weizsäcker]] (som hadde vært stasjonert i Oslo) hadde god kjennskap til Norge, og de støttet Bräuers vurderinger av Norge. Senest i et notat 2. mars uttalte Bräuer at en forebyggende aksjon mot Norge ikke var nødvendig, han sendte ikke noen ny melding til Berlin om endring i situasjonen.<ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1969 | forfatter=[[Berit Nøkleby]]|tittel = 1940: fra nøytral til okkupert | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073004024 | side = }}</ref> Staben til general [[Alfred Jodl]] mente det ikke var fare for alliert landgang i Norge etter at vinterkrigen var over. Admiral [[Erich Raeder]] uttalte 26. mars at det ikke var fare for britisk landgang i Norge.<ref name="Skodvin1969" />

=== Quisling og Hagelin ===
[[Vidkun Quisling]] møtte først [[Erich Raeder|admiral Raeder]] og deretter Hitler i desember 1939 og la frem ideen om et NS-kupp som skulle etterfølges av tysk militær støtte. De tyske lederne tok lite hensyn til Quisling og hans ide i sin planlegging.<ref name="Mykland" /> Quisling ble også holdt utenfor de tyske planene for angrep på Norge. I Tyskland tonet Quisling ned det sovjetiske trusselbildet og la i stedet vekt på faren ved den pro-britiske norske regjeringen. Raeder brukte noen av Quislings argumenter for en invasjon og okkupasjon av Norge overfor Hitler.<ref name="Tamelander" />

Den tyske admiralen Raeder mottok 26. mars en rapport fra [[Albert Viljam Hagelin|Viljam Hagelin]] som hevdet at norske myndigheter og militære ventet en britisk aksjon mot Norge om kort tid, og at britene hadde planer om å komme en tysk aksjon i forkjøpet. Quisling og Hagelin ble holdt uvitende om de tyske planene for Norge.<ref name="Fred1" />

=== Planlegging og opptrapping ===
Midt i desember 1939 satte Hitler i gang en undersøkelse av muligheten for å okkupere norske områder.<ref name="Lange" /> [[Erich Raeder|Admiral Raeder]] argumenterte både med fordelen av tyske ubåtbaser i Norge, og med faren ved at norske havner kom under britisk kontroll. Under ledelse av Raeder ble muligheten for okkupasjon av Norge gjort under navnet «Studie Nord». Mistanke om at de allierte planla en hjelpeekspedisjon til Finland gjorde at Hitler ville ha raske mottiltak klare.<ref name="Tamelander" />

Fra slutten av januar fikk [[Wilhelm Keitel]] ansvaret for forberedelsene til en aksjon mot Norge, og det ble nå sendt flere spioner til Norge i tillegg til personell på ambassaden. [[Bertold Benecke]] var leder for tysk spionasje i Norge under dekke av å være handelsattaché, han ble erklært [[persona non grata]] 1. april 1940. Etterretningens toppsjef, [[Wilhelm Canaris]], var selv på et kort opphold i Norge i mars. Opplysninger ble i stor utstrekning hentet fra åpne kilder, for eksempel kart over havneanlegg og informasjon om Forsvarets kapasitet.<ref name="Fred1" /> Fra 19. februar, tre dager etter Altmark, bestemte Hitler at planleggingen av Weserübung skulle intensiveres. [[Nikolaus von Falkenhorst]] fikk 21. februar overraskende oppdraget med å forberede invasjonen av Norge. Samme ettermiddag skisserte Falkenhorst ved hjelp av en Baedeker reisehåndbok (han hadde «ingen anelse» om Norge) utkast til plan. Til forskjell fra tidligere planer (utarbeidet av Krancke) ville Falkenhorst okkupere Jylland og Fyn samtidig med landgangen i Norge, Falkenhorst mente kontroll over flyplassene på Jylland var nødvendig for at Luftwaffe skulle operere over Sør-Norge umiddelbart etter landgangen. Hitler aksepterte planen og bestemte at hele Danmark skulle okkuperes invasjonsdagen. Ifølge Tamelander og Zetterling var okkupasjonen av Danmark et ledd i invasjonen av Norge.<ref name="Tamelander" />

I midten av februar arbeidet både Tyskland og de allierte med planer for militære aksjoner i og okkupasjon av hele eller deler av Norge. I slutten av mars kom det flere advarsler om et forestående tysk angrep. [[Arne Scheel]] ved legasjonen i Berlin sendte fra 29. mars til 7. april flere meldinger om tyske forberedelser til angrep.<ref>http://nbl.snl.no/Arne_Scheel</ref> 

I slutten av mars forberedte de allierte en landgang av noe mindre omfang enn det som var planlagt i forbindelse med vinterkrigen. Det britiske krigskabinettet bestemte 5. april at [[Plan R 4|operasjon Wilfred]] skulle skje 8. april.<ref name="Tamelander" /> Landgangen skulle skje så snart tyske styrker var på norsk jord, planene gjaldt Narvik, Trondheim, Bergen og Stavanger. Britiske soldater gikk om bord på sine skip som lettet anker 7. april med kurs nordøst fra Skottland.<ref name="Skodvin1" /> 8. april la britiske skip miner i [[Vestfjorden (Nordland)|Vestfjorden]] rett nord for Bodø, mineleggingen på Hustadvika var en skinnmanøver mens den varslede minelegging ved Stad ikke ble gjennomført. Tyskerne var da imidlertid på vei til Norge og angrep først.