Redigerer Norge (avsnitt)

== Navn ==
{{Wiktionary2|Norge}}
{{Utdypende artikkel|Norges navn}}

[[Ivar Aasen]] valgte ''Norig'' som standardform i [[nynorsk|landsmålet]] på 1800-tallet. I 1917 ble formene ''Norig'' og ''Norge'' sidestilt i [[nynorsk|landsmål]], men ved [[Rettskrivningen av 1938|rettskrivingsreformen i 1938]] ble ''Noreg'' eneform i nynorsk.<ref name=":3">{{Kilde oppslagsverk|tittel=Norge og Noreg – etymologi|oppslagsverk=Store norske leksikon|url=http://snl.no/Norge_og_Noreg_-_etymologi|besøksdato=2017-10-21|etternavn=Schulte|fornavn=Michael|dato=2017-07-08|språk=no}}</ref> På [[bokmål]] og [[riksmål]] har ''Norge'' alltid vært eneform. Uttalen ''Når(r)i'' var vanlig til omkring [[andre verdenskrig]], senere ble ''Nårge'' den dominerende uttalen påvirket av skrift.<ref>{{Kilde www|url=http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Spraaknytt_1999/Spraaknytt_1999_2/Noreg/|tittel=Noreg|besøksdato=2021-01-30|språk=nb|verk=Språkrådet}}</ref>

Landet heter ''Norga'' på [[nordsamisk]], ''Vuodna'' («[[Fjord]]») på [[lulesamisk]], ''Nöörje'' på [[sørsamisk]] og ''Norja'' på [[kvensk]]. På de tre minste samiske språkene som tradisjonelt har blitt talt i Norge brukes ''Taarr'', ''Nurrji'' og ''Nürjje'', på henholdsvis [[skoltesamisk]], [[pitesamisk]] og [[umesamisk]].<ref>{{Kilde www|url=https://en.m.wiktionary.org/wiki/Taarr#Skolt_Sami|tittel=Taarr – Wiktionary|besøksdato=2020-11-19|verk=en.m.wiktionary.org}}</ref><ref>BidumBágo.</ref>{{bedre kilde}} På [[Romani rakripa|romani]] har ''Dánniken'' («Danmark») vært utbredt, men også ''Nårge'' brukes.<ref>Rolf Theils artikkel om norsk romani. I Gulbrand Alhaug og Aud-Kirsti Pedersen (red.): ''Namn i det fleirspråklege Noreg''. Novus forlag. Oslo, 2015. ISBN 978-82-7099-775-6</ref>

«Norge» ble i [[Ottar fra Hålogaland|Ottars beretning]] brukt om kysten fra Agder og nordover til [[Hålogaland]]. Da riket ble utvidet ble den gamle betegnelsen [[nordmenn]] og [[Nordenfjells|nordafjells]] brukt videre om kystområdene, mens det på andre siden av fjellet, på [[Østlandet]], bodde «austmenn».<ref name="Krag, Claus 1520">Krag, Claus, 2003: "The early unification of Norway." I Knut Helle (red.): The Cambridge history of Scandinavia 1. Prehistory to 1520. Cambridge: Cambridge University Press. 184–201.</ref><ref name=":2"/> Ottar identifiserte [[samer]] ved deres nomadiske livsform; mens danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, holdt nordmennene til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren.<ref name="Orning, Hans Jacob 2013">Orning, Hans Jacob: «En vestlandskonge?» ''Klassekampen'', 18. februar 2013.</ref>

=== Etymologi ===
[[Fil:Ohthere.jpg|miniatyr|Innledningen i Ottars beretning til kong Alfred: Ottar fortalte sin herre Alfred konge at han bodde lengst nord av alle nordmenn.... Fra Alfreds ''Orosius''.]]

De eldste kjente formene på navnet finnes i utenlandske håndskrifter. I Durham minnebok (omkring 840) finnes formen ''Nortuagia''.<ref name="Norge 1980">[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 9.</ref> I [[Ottar fra Hålogaland|Ottars]] beretning på gammelengelsk til kong [[Alfred av England|Alfred]] fra ca. 880 brukes formen ''Norðweg'' sammen med ''norðmanna land'' (nordmennenes land). ''Noruegia'' ble etter hvert enerådende på latin. Den eldste nordiske formen er ''Nuruiak'' på en av de danske [[Jellingsteinene]] fra rundt 980. Den eldste skriftlige kilden på norsk jord er [[Kulisteinen]]s ''inuriki'' (representerer trolig ''í Noregi''). Formen ''Norveg(h)r'', med ''v'', er kjent i [[norrøn]]e skaldedikt overført muntlig fra vikingtiden og i enkelte tekster fra høymiddelalderen .<ref name="ReferenceA">Hægstad, Marius, 1908: "Nokre ord um namnet paa landet vaart". Norvegia. Tidsskrift for det norske Folks Maal og Minder 2. 1–7.</ref>

I islandske og norske middelalderhåndskrifter finnes formene ''Norveg(h)r'' og ''Noreg(h)r''. Siste ledd i navnet er ordet ''vegr'', som fortsatt finnes i de engelske, tyske og romanske formene av navnet: ''Norway'', ''Norwegen'' og ''Norvege''. Senere i middelalderen forekom mange skriveformer og etter [[Reformasjonen i Norge|reformasjonen]] er former som Norige, Norge, Norje og Norye vanlig. Om tolkingen av første ledd har det vært faglig diskusjon.<ref name=":1">{{Kilde bok|forfatter=Seip, Didrik Arup|utgivelsesår=1923|tittel=Norge: om navnet på vårt land fra de eldste tider av|utgivelsessted=Kristiania|forlag=Steenske forlag|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006121300018}}</ref> Det er bred vitenskapelig enighet om at Norge opprinnelig var navnet på [[Skipsleia langs norskekysten|skipsleia langs den norske vestkysten]].<ref name=":2">Helle, Knut: Ei soge om Vestlandet. Kapittel 1, bind 1 av ''Vestlandets historie'' (redigert av [[Knut Helle]]). Bergen: Vigmostad og Bjørke, 2006.</ref><ref>Krag, Claus, 2003: "The early unification of Norway." I Knut Helle (red.): ''The Cambridge history of Scandinavia 1. Prehistory to 1520.'' Cambridge: Cambridge University Press. 184–201.</ref> Trolig kan navnet rekonstrueres *''Norðrvegr'', «veien mot nord», tilsvarende ''vestrvegr'', ''austrvegr'' og ''suðrvegr''. I så fall er navnet gitt av folk lenger sør, altså av [[gøter]] eller [[daner]] med himmelretningene angitt fra sentrum i Skagerrak. Tyskere kunne på norrønt kalles suðrmenn (sørmenn).<ref>Fritzner, Johan, 1883–1896: Ordbog over Det gamle norske Sprog, bind 3. Kristiania: Den norske Forlagsforening.</ref><ref name=":0">Heide, Eldar, 2017: "[http://ojs.novus.no/index.php/NON/article/view/1333 Noregr tyder nok vegen mot nord, likevel]".''Namn og nemne'', 2016. Vol 33, 13–37.</ref>