Redigerer Nine Below Zero (avsnitt)

== Historie ==
Bandet ble grunnlagt under navnet ''Stan's Blues Band'' i London i 1977 av gitarist og vokalist Dennis Greaves, bassist Peter Clark, trommeslager Kenny Bradley og [[Mark Feltham]] på vokal og munnspill. De spilte seg opp på mindre pubscener i London i om lag to år, da bandet ble kontakt av den tidligere musikeren Mickey Modern som ved å bli deres manager foreslo å ta bandet et nivå opp på den musikalske rangstigen. Bandet tok dernest det nåværende navnet etter en låt av den amerikanske munnspilleren [[Sonny Boy Williamson II]], som ble foreslått av Dennis Greaves.<ref name="AMG">[{{Allmusic|class=artist|id=p19586/biography|pure_url=yes}} Biografien til Nine Below Zero hos Allmusic] (Av Bruce Eder. Besøkt 27. januar 2012)</ref>

=== Storhetsperiode ===
Under Moderns bandledelse og produksjon ble Nine Below Zero et heltidsprosjekt for musikerne, og i 1980 slapp de deres første utgivelse ''Live At The Marquee'' på [[A&M Records]].<ref name="AMG"/> Rundt samme periode ble trommeslageren Kenny Bradley erstattet av Stix Burkey. På grunn av musikkens høye tempo og energi ble bandet raskt populært blant klubbmusikken i London, og tiltrakk seg derfor også oppmerksomhet fra [[New Wave of British Heavy Metal]].<ref name="AMG"/> I samme periode var bandet også headliner ved [[Hammersmith Odeon]], hvor de fikk ordnet en gjesteinntreden av den respekterte bluesmusikeren [[Alexis Korner]].

I 1981 gav de ut sin andre utgivelse ''Don't Point Your Finger'', som var produsert av [[Glyn Johns]]. Under Johns ledelse og rådføring ble bassisten Peter Clark byttet ut til fordl for den mer teknisk begavede bassisten Brian Bethall.<ref name="AMG"/> I denne perioden opptrådte Nine Below Zero flere ganger på nasjonal TV, og var gjester hos blant andre [[Chris Tarrant|The Chris Tarrant Show]], [[The South Bank Show]], [[O.T.T.]], [[Old Grey Whistle Test]] og [[The Young Ones (TV-serie)|The Young Ones]]. Bandet var også oppvarmingsband for [[The Kinks]] og [[The Who]] på deres respektive turneer. Bandets tredje utgivelse var ''Third Degree'' (1982) skrevet av Greaves og Modern, men dette ble møtt med moderat kritikk, og gjorde at bandet startet et indre opprør som igjen fikk plateselskapet A&M til å droppe dem.

Til tross for krangel fikk utgivelsen deres beste listeplassering på [[UK Albums Chart]] noensinne, og holdt seg på listen i seks uker med 38.-plass som beste plassering.<ref name="British Hit Singles & Albums">{{Cite book
| first= David
| last= Roberts
| year= 2006
| title= British Hit Singles & Albums
| edition= 19.
| publisher= Guinness World Records Limited
| location= London
| isbn= 1-904994-10-5
| page= 395}}</ref> Fra 1983 gikk bandet ut i en stillstand, hvor Brian Bethall gikk inn som medlem i [[The Blow Monkeys]], Mark Feltham var studiomusiker blant annet for [[Rory Gallagher]] og Dennis Greaves grunnla bandet [[The Truth]].

=== Ny start ===
Først i 1990 lyktes det for bandmanager Mickey Modern med å gjenforene bandet ved overtalelse av Feltham og Greaves til å gjøre en tiårs-markering av Nine Below Zero. Bandet fikk med seg [[Gerry McAvoy]] på bassgitar og trommeslageren Brendan O'Neill fra bandet til Rory Gallagher, og bega seg ut på en turné som i stor grad ble en suksess med utsolgte konserter.<ref name="AMG"/> Bandet var også oppvarmingsband for [[Sting]]s Europaturné i 1991/1992, og varmet opp for [[Eric Clapton]] samt [[Brian May]] i 1994.

I 1996 kom deres utgivelse ''Ice Station Zebro'', med enkelte låter skrevet sammen med [[Nik Kershaw]]. Samme år ble bandet også invitert til å spille sammen med skuespilleren [[Bruce Willis]] under åpningen av restauranten [[Planet Hollywood]] i London etter premieren av hans spillefilm ''[[12 Monkeys]]''. Mot slutten av 1990-tallet og begynnelsen av det neste tiåret var bandet opptatt av en omfattende turnevirksomhet på i Europa og resten av verden, blant annet ved musikkfestivalen [[Hamar Music Festival|Jubileumsblues]] i Hamar. Dette gjentok seg også utover 2000-tallet, med nye utgivelser og enkelte bandutskiftinger som resultat.