Redigerer Nidarholm kloster (avsnitt)

== Historie ==
=== Grunnleggelse ===
<blockquote>
''«Det må erindres at i kongeriket Norge er det et benediktinerkloster som kalles Holmklosteret og er viet St. Benedikt. Det rager over alle andre benediktinerklostre. Dette ble grunnlagt av kong Knut av England, Danmark og Norge»''</br> 
― Matthew Paris, ''Historia Anglorum''<ref> Paris, Matthew (2012): ''Historia Anglorum sive, ut vulgo dicitur, Historia Minor'', red. Frederic Madden, Cambridge University Press, ISBN 9781108048668, fol 143 b</ref>
</blockquote>

[[Fil:Drakkar en Norvege.JPG|thumb|Munkholmen øy utenfor Trondheim, som tidligere het Nidarholm.]]
[[Fil:Segl for den hellige Benedikts kapittel på Nidarholm..jpg|thumb|Segl for den hellige Benedikts kapittel på Nidarholm fra 1280, som forestiller en romansk rundkirke med fire små tårn.]]

Nidarholm (dagens [[Munkholmen]]) ble i den eldste historisk tid benyttet som rettersted. Her sto en [[galge]] som kong [[Olav Tryggvason]] benyttet for henge jarl [[Håkon Sigurdsson]] og hans trell [[Tormod Kark]] på slutten av 900-tallet. I tillegg omtales øya som et anløpssted for de som av ulike grunner ikke ville seile inn til elven i [[Nidaros]] hvor byens egentlige havn var.<ref name="wikisource">Lange, Christian C.A. (1856): [https://no.m.wikisource.org/wiki/De_norske_Klostres_Historie_i_Middelalderen/3/2 «§ 2. St. Laurentii Kloster paa Nidarholm»], ''De norske Klostres Historie i Middelalderen/3/2'', Chr. Tønsbergs Forlag, via ''Wikikilden''</ref> Sagaene var ikke opptatt av klosterets religiøse tilknytning eller historie. Nidarholm nevnes ofte, men kun for dens strategiske beliggenhet i militære henseende. Da birkebeinerne holdt til i byen våget ikke baglerne seg ikke nærmere enn øya. I 1210 nevnes det at det var brann i bygningene.<ref name="wikisource"/> 

Engelske kilder ved [[Matthew Paris]] forteller at den danske kong Knut den mektige grunnla benediktinerkloster på Nidarholm i 1028, og at han i det følgende år sørget for at klosteret ble forsynt med munker. Klosterkirken skal ha blitt innviet i 1031: ''«Cnud ecclesiam coenobialem Sancti Benedicti in Dedication Norwegia fecit sollempniter valde dedicari''»<ref> Paris, Matthew: ''Abbreviatio chronicorum Angliae'', fol 14b. jf. [https://blogs.bl.uk/digitisedmanuscripts/2017/07/making-history-matthew-pariss-abbreviated-chronicle-of-england.html «Matthew Paris and his Abbreviated Chronicle of England»], ''British Library''</ref>

Kong Knut reiste ifølge ''Olav den helliges saga'' til [[Nidaros]] og ble hyllet på tinget som konge over Norge i 1028.<ref>Krag, Claus (1995): «Fra Helgå til Stiklestad», ''Vikingtid og rikssamling 800-1130'', bind 2, ''Aschehougs Norgeshistorie'', Aschehoug, ISBN 82-03-22015-0; s. 145.</ref> Han var da konge over både England, Danmark og Norge. Dette var året etter at han på invitasjon hadde reist gjennom Europa for å være deltager ved kroningen av den [[Det tysk-romerske rike|tysk-romerske]] keiser [[Konrad II av Det tysk-romerske rike|Konrad II]] i [[Peterskirken]] i [[Roma]]. Keiseren og den danske konge hadde også inngått en dynastisk allianse for å bilegge tidligere fiendskap ved at Knuts datter [[Gunhild av Danmark|Gunhild]] ble gift med Konrads sønn [[Henrik III av Det tysk-romerske rike|Henrik III]].<ref>Skaaning, Poul (2010): Knud den store, Hovedland, ISBN 978-87-7070-196-9; s.105.</ref> Møtet med pavens Roma hvor han ble behandlet som europeiske fyrsters likemann ga Knut en endret forståelse for kongerollen som en konge av Guds nåde.<ref> Skaaning (2010), s. 268-169.</ref> En grunnleggelse av Nidarholm kloster etter kongehyllingen stemmer godt med Knuts kirkepolitikk både i England og Danmark generelt.

Det er nærliggende at Knut prøvde noe av det samme i Norge som i England hvor flere klostre ble opprettet eller støttet, slik som St Benet's Abbey ved Holme i Horning i [[Norfolk]] og Bury St Edmunds Abbey i [[Suffolk]]. Han innledet med denne politikken en fredsperiode i England hvor han bygde opp under kirken og klostervesenet etter urolige og ødeleggende år, og han trengte den engelske kirken for å bygge opp sitt skandinaviske rike der kirken var svak.

Nidarholms grunnleggelse har vært gjenstand for mye usikkerhet og diskusjon. Et sentralt spørsmål har dreid seg om Nidarholm kloster ble grunnlagt av kong Knut omkring 1030, eller den norske [[lendmann]]en [[Sigurd Ullstreng]] omkring 1100, slik som ''Aschehougs Norgeshistorie'' fra 1995 slår fast.<ref>Krag, Claus (1995): «Kirken og samfunnet», Vikingtid og rikssamling 800-1130, bind 2, ''Aschehougs Norgeshistorie'', ISBN82-03-22015-0; s. 203.</ref> Norsk-islandske kilder peker på [[Sigurd Ullstreng]] som grunnlegger av klosteret omkring 1100, som har vært det dominerende synet i nyere tid, mens engelske kilder ved Matthew Paris forteller at det ble grunnlagt allerede i 1028 av kong Knut. Matthew besøkte selv Nidarholm i 1248 og kjente klosteret og dets historie godt.<ref name="Andersen"/> Nyere kildestudier viser imidlertid at Sigurds rike gaver til klosteret i de norsk islandske kildene kan synes å være tilpasset Nidarholms grunnleggelse for å passe kirkepolitisk agenda i sin framstilling og ikke kan legges til grunn. Det kan se ut til at Ullstrengs bidrag i form av rike gaver til klosteret ble skrevet om til en grunnleggelse for å passe inn i den kirkepolitiske agenda og historiefortelling fra siste halvdel av 1100-tallet og framover.<ref name="Andersen"/> Hvis Knut anses som grunnlegger av Nidarholm kloster viet jomfru Maria. Ifølge kildene sørget han i de påfølgende årene sørget han for å sende munker til klosteret. Klosterkirken ble innviet for bruk i 1031.<ref name="Andersen"/>

=== Dedikasjon ===
Nidarholm ble både av paven og klosterets egen abbed ved flere anledninger omtalt som et kloster viet den hellige Maria. I 1350 utnevnte pave [[Klemens VI]] abbed Olav til erkebiskop og omtaler klosteret som «monasterii sancte Marie de Holmis ordinis sancti Benedicti Nidrosiensis diocesis».<ref> Dip. Nor. Bd. 1 nr. 322.</ref><ref name="Andersen_Mariakloster"/> [[Jomfru Maria]] var i middelalderen blant de objektive grunnhelgener, og dermed alltid hovedhelgen når et kloster var viet henne. Klosteret var antagelig viet Maria fra begynnelsen. Eventuelle andre dedikasjoner kan dog ha kommet i tillegg. I [[Theodoricus monachus|Theodoricus]] sitt verk fra slutten av 1100-tallet, [[Historien om de gamle norske kongene|''Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium'']] nevnes [[Laurentius av Roma]], en helgen som ofte ble brukt av kirkens reformbevegelse på 1100-tallet. [[Benedikt av Nursia|Sankt Benedikt]] var [[benediktinerordenen]]s egen helgen, og hans regler for «det religiøse livet» i klostrene ble rettesnor for klosterordenen, som var den eldste i Vest-Europa, og som også de første norske tilhørte.<ref>Helle, Knut (1995): «Kirkelig riksorganisasjon», Under kirke og kongemakt 1130-1350, bind 3, ''Aschehougs Norgeshistorie'', ISBN 82-03-22016-9; s. 26.</ref>

=== Økonomi ===
Velstående enkeltpersoner lot arven gå til klosteret og således ble det etter hvert rikt og mektig,<ref name="Lunde">Lunde, Øivind (1987): [https://www.katolsk.no/praksis/klosterliv/artikler/kap_24 «Nidarholm kloster i Trondheim»], kap. 24 i [https://www.katolsk.no/praksis/klosterliv/artikler/middelalderkloster ''Norges klostre i middelalderen''], Oslo: Fortidsminneforeningens årbok 1997.</ref> også handel med England er dokumentert. Klosterets økonomi var også basert på arv etter Sigurd Ullstreng.<ref name="wikisource"/> som overlot sin gård samt hovedgården [[Viggja]] i [[Skaun kommune]] til klosteret.<ref>Presthus, Ingulf Tore : [https://www.academia.edu/10403026/DET_TRDJE_DOKUMENTET_I_KAVALKADEN_FRA_TRONDHEIM_FRA_1110_MUNKHOLMEN Det tredje dokumentet i kavalkaden fra Trondheim fra 1110 Munkholmen»], ''Academia.edu''</ref> Det hadde en egen [[mølle]] i [[Ila (Trondheim)|Ila]] og eget [[rederi]]. I Viggja står det en steinstøtte som ble reist 17. mai i 1896, til minne om slaget på Vigg i år 1095 og hvor det hevdes at Sigurd Ullstreng grunnla klosteret.<ref>[https://reisemegleren.net/category/europa/norge/ Severdigheter i Midtre Gauldal] (med bilde av støtten), ''Reisemegleren''</ref>

=== Magnus Blinde på Nidarholm ===
[[Magnus Blinde]], uekte sønn av [[Sigurd Jorsalfare]], var Norges konge i perioden 1130 til 1135. Like over nyttår 1135 innledet striden mellom ham og den påståtte broren [[Harald Gille]] den norske [[borgerkrigstiden]]. Magnus ble tatt til fanget av Harald i Bergen og [[Kastrasjon|kastert]], blindet, lemlestet før han ble deretter  nordover og fengslet i Nidarholm kloster.<ref>Helle (1995), s. 15.</ref> Seint i 1130 hadde Harald Gille latt biskop Reinald bli hengt da han nektet oppgi hvor Magnus’ rikdommer var,<ref>Moseng, Ole Georg et al. (1999): ''Norsk historie 750-1537'', Universitetsforlaget, ISBN 978-82-15-00415-0; s. 95.</ref> men da den blinde Magnus satt på Nidarholm i munkeklær, i henhold til ''Magnus Blindes saga'', ble gården «Store-Hernes på Frosta tilskjøtet klosteret for hans underhold.»<ref>Snorre Sturlason: «Magnus Blindes saga», ''Snorres kongesagaer (Heimskringla)'', ny utgave 2009 ved J.M. Stenersens Forlag, ISBN 978-82-7201-456-7; s. 583.</ref> Året etter ble Harald Gille drept av [[Sigurd Slembe]] som tok Magnus ut av klosteret, men Harald Gilles parti samlet seg om hans mindreårige sønner [[Inge Krokrygg]] og [[Sigurd Munn]], og både Sigurd Slembe og Magnus satte livet til i [[slaget ved Holmengrå]] i Strømstadskjærgården sør for Hvaler 12. november 1139.<ref>Moseng (1999), s. 117.</ref>

=== Abbed Bjørn ===
Av klosterets abbeder nevnes en Nikolaus på midten av 1100-tallet, og abbed Asgaut i 1223 da han var tilstede ved det store riksmøtet i Bergen, noe som ble nevnt i ''[[Håkon Håkonssons saga]]'',<ref>[https://www.olhov.net/haak4.html «Om stevnet i Bergen»], 1223-1226, ''Håkon Håkonssons saga'', via ''Olhov.net''</ref> men ellers er det ingen annen informasjon om dem begge.<ref name="wikisource"/>

Abbed Bjørn er derimot omtalt som abbed i Nidarholm kloster i 1230-årene og begynnelsen av 1240-årene.<ref>[https://www.olhov.net/haak6.html «Om Pål Vågaskalm»], 1227 - 1241, ''Håkon Håkonssons saga'', via ''Olhov.net''</ref> Han var en norsk benediktinermunk og ble også kalt Ritabjørn («Skrive-Bjørn») på grunn av sin brevkyndighet. Bjørn abbed var ifølge ''Håkon Håkonssons saga'' hertug [[Skule Bårdsson]]s fortrolige rådgiver i striden med kong Håkon. Han var sendemann for Skule i forhandlingene våren og sommeren 1239, og inngikk på hertugens vegne avtale om fred over den kommende vinteren. Likevel var han blant dem som rådet Skule til å ta kongsnavn selv om høsten samme år. Erkebiskop [[Sigurd Eindridesson]] hadde satt straff om [[Ekskommunikasjon|bannlysning]] for den som brøt fredsavtalen.<ref>[https://www.olhov.net/haak6.html «Om kong Håkon»], 1227 - 1241, ''Håkon Håkonssons saga'', via ''Olhov.net''</ref> Han lyste derfor Bjørn abbed i bann og avsatte ham. Bjørn fikk dog tillatelse til å dra på [[pilegrim]]sferd til [[Roma]] og å få sin sak prøvd av paven. Han inngikk en avtale med hertug Skule for å få lånt penger til reisen mot pant i klosteret. På veien skulle Bjørn utføre ærend for hertugen i Danmark, Tyskland og andre land.<ref>[https://www.olhov.net/haak6.html «Om abbed Bjørn»], 1227 - 1241, ''Håkon Håkonssons saga'', via ''Olhov.net''</ref>

I første omgang kom abbeden ikke lenger enn til Hamar. Der ble han pågrepet av kong Håkon Håkonssons folk, med penger og med brev fra Skule til paven, keiseren og andre fyrster som hertugen håpet på støtte fra. Bjørn ble derfor sendt til Bergen hvor han ble holdt fanget til kongen kom dit. Brevene ble da undersøkt nærmere. Ifølge sagaen ble det konstatert at de var fulle av løgn og svik mot kongen. Trolig var de forfattet av abbeden.<ref>[https://www.olhov.net/haak6.html «Om abbed Bjørn»], 1227 - 1241, ''Håkon Håkonssons saga'', via ''Olhov.net''</ref> Likevel skal kong Håkon ha tilgitt Bjørn, og han fikk følge med kongen øst til Viken sommeren 1240 hvor han var vitne til Skules nederlag og flukt i slaget ved Oslo. Etter at hertug Skule falt ved Nidaros senere samme år,<ref>[https://www.olhov.net/haak6.html «Om hertug Skule»], 1227 - 1241, ''Håkon Håkonssons saga'', via ''Olhov.net''</ref> fikk abbeden til og med dra videre til Roma, men uten brevene fra hertugen.

Bjørn abbed ankom Roma våren 1241. Han oppnådde etter hvert pavens gunst der. Etter nærmere to års opphold ved pavehoffet ble han løst fra bannlysningen. Paven gjeninnsatte ham også i posisjonen som abbed i Nidarholm, og Bjørn fikk flere oppdrag for paven i den norske kirkeprovinsen. Sammen med to andre klosterfolk fra Trøndelag skulle han undersøke omstendighetene rundt undere som angivelig var utført av [[Øystein Erlendsson]], erkebiskop i Nidaros 1157-1188. Han fikk også pavens fullmakt til, mot passende bot, å gi syndsforlatelse til prester og legmenn på Island som hadde øvd vold mot geistlige, og til folk som ved mordbrann, kirkeran og røveri var blitt bannlyst.

Da Bjørn abbed dro hjemover fra Roma høsten 1243, hadde han ifølge sagaen med seg brev og personlige hilsener til kong Håkon fra den nyinnsatte paven [[Innocens IV]]. Han ble hos kongen sommeren 1244, men på veien videre hjem til Trøndelag om høsten døde han i [[Selje kloster]].<ref>[https://www.olhov.net/haak7.html «Brev fra paven»], 1241 - 1263, ''Håkon Håkonssons saga'', via ''Olhov.net''</ref>

Bjørn etterlot seg et Nidarholm kloster med store økonomiske problemer. Han hadde tatt med seg klosterets segl på reisen til Roma. Dette brukte han til å ta opp lån også der, med pant i klosterets eiendommer. Hvem som fulgte Bjørn som abbed er uklart.<ref name="wikisource"/>

=== Matthew Paris ===
Med hertug Skules død i 1240 begynte en prosess med å konsolidere kongedømmet med kirken i Norge. Paven sendte kardinal [[Vilhelm av Sabina]] til kroningen av Håkon i Bergen i 1247. Sammen med kroningen holdt kardinalen et stort kirkemøte. Både kong Håkon, erkebiskopen og kardinalen benyttet denne anledningen for å hjelpe Nidarholm. De fikk pave [[Innocens IV]] til å be den engelske abbeden ved klosteret i [[St Albans katedral|klosteret i St. Albans]] i [[Hertfordshire]] om å sende [[Matthew Paris]] som veileder i klosterlivet.<ref name="Andersen_Mariakloster"/> Matthew hadde en tid før også bistått med praktisk hjelp for å bli kvitt klosterets gjeld.<ref>Weiler, B.K.U. (juni 2012): «Matthew Paris in Norway», ''Revue Bénédictine Tome 122 Fascicule I'', s. 173.</ref> Detaljene om hvordan Matthew løste oppdraget i Norge, men detaljene om hvordan er ikke oppgitt.<ref name="Andersen_Mariakloster"/>

Matthew var en engelsk benediktinermunk og historieskriver, kronikør, illustratør og kartograf, og har etterlatt seg en rekke skrifter som er viktige kilder til britisk og europeisk middelalderhistorie. Hans skrifter er også sentrale kilder til Nidarholms historie. Matthews eneste kjente utenlandstur gikk til Nidarholm i 1248 for å hjelpe klosteret etter de problematiske årene under abbed Bjørn. Matthews verker er imidlertid omdiskuterte som kilder i Norge. Den norske avvisningen av Matthew som kilde til Nidarholms grunnleggelse under kong Knut på 1000-tallet bygger på den generelle kritiske tvil som er rettet mot hans tekster.<ref name="Andersen_Mariakloster"/>

=== Reformasjonen ===
Den siste katolske erkebiskop i [[Nidaros erkebispedømme]], [[Olav Engelbrektsson]], måtte i 1537 gi tapt i kampen mot innføringen av [[protestantisme]]n. Han forlot sitt slott [[Steinvikholm slott|Steinvikholm]] påsken 1537. På vei ut Trondheimsfjorden stoppet han og hans følge ved Nidarholm kloster. Muligens ble den siste [[katolsk]]e [[Messe (katolsk)|messe]] på norsk jord før moderne tid ble holdt i klosterkirken påsken 1537. I et håndskrift fra ca. 1550 i [[den arnamagnæanske samling]] står det: 

<blockquote>
''«Anno Domini 1537 rømde Erchebysp Oluff tiil Hollandth och Braaband och løste y ffra Holms klosther eodem anno paa paasche dag mett 2 sloer skyp och 3 smaa skip.»''<ref> Storm, Gustav (1880): ''Annalistiske optegnelser fra Norsk Lovboger i del 16. Aarhundrede. ''Personalhistorisk Tidsskrifl. l'' s.148.</ref>
</blockquote>

Da erkebiskopen forlot Nidarholm påskedag 1537 var det slutt for benediktinerklosteret og den katolske kirke i Norge. Erkebiskopen døde året etter.<ref>Beek, Dag (2008): [https://services.katolsk.no/historie/Tidsskriftet%20St.%20Olav/%C3%85rganger/2008/2008_02.pdf «Erkebiskop Olav Engelbrektssons siste leveår i utlendighet 1537-1538»] (PDF), ''St. Olavs: KAtolsk tidsskrift for religion og kultur'', 2, 2008; s. 15-16.</ref>