Redigerer Nicky Butt (avsnitt)

== Klubbkarriere ==
=== Manchester United ===
Butt spilte for {{fk|Oldham}} og skolefotball for Greater Manchester Schoolboys, før han skrev lærlingkontrakt med Manchester United den 8. juli 1991. Det fikk han etter å ha prøvespilt for United i Littleton Road i Salford, sammen med 500 andre. Han fikk proffkontrakt 23. januar 1993, selv om han førstelagsdebuterte allerede 21. november 1992 mot {{fk|Oldham}} (3-0 seier som innbytter for [[Paul Ince]]). Det var nettopp Paul Ince han skulle overta plassen for, etter han forlot United til fordel for [[Inter Milan]] sommeren 1995. Scoret sitt første Premier Leaguemål mot {{fk|Southampton}} den 31. desember 1994.

Butt var en del av manager [[Alex Ferguson]]s berømte juniorlag fra 1992, med bl.a. [[David Beckham]], [[Gary Neville]], [[Ryan Giggs]], [[Paul Scholes]] og [[Keith Gillespie]]. Laget vant [[FA Youth Cup]] i 1992, og Butt scoret to mål i den første finalekampen mot Crystal Palace. Også året etterpå spilte han i finalen. Flere av disse spillerne fra dette juniorlaget regnes for å være grunnstammen av Manchester United fra midten av 1990-tallet og noen år frem i tid. Sammen ledet de United gjennom en særdeles vellykket periode, med blant annet å vinne «The double» i 1996 og «The treble» i 1999. Butt var den andre fra dette juniorlaget som fikk debutere på førstelaget (bare slått av Ryan Giggs).

Allerede i 1994/95 spilte Butt FA-cupfinale mot {{fk|Everton}}, på [[Wembley Stadium|Wembley]], men gikk av banen som tapende finalist. Etter å ha vunnet «The double» i 1996, scoret Butt i den påfølgende [[FA Charity Shield|Charity Shield]]-kampen mot Newcastle United på Wembley (august 1996).

I 1998/99 sesongen fikk 2 røde kort mot henholdsvis {{fk|Barcelona}} og {{fk|Arsenal}}. Suspensjonene gjorde at han gikk glipp av flere viktige kamper. Midtbaneplassen måtte han dele med både Paul Scholes og [[Roy Keane]], men ettersom begge disse var suspendert til Europacupfinalen mot {{fk|Bayern München}} (2-1), fikk Butt spille hele kampen, til strålende kritikker. Allerede i januar 2004 var Butt i samtaler med Birmingham manager [[Steve Bruce]], med tanke på overgang. Grunnen var lite spilletid grunnet høy konkurranse om å komme på laget. Han kjempet da mot spillere som Eric Djemba-Djemba, Kleberson og [[Darren Fletcher]]. Overgangen falt i grus p.g.a. familiære omstendigheter (Butt og konen fikk sin førstefødte akkurat da).

Butt spilte til sammen 269 seriekamper (21 mål) for Manchester United. En ankelskade han fikk på en landslagssamling høsten 2002, sies å ha plaget ham til den grad at det i realiteten førte til hans overgang til Newcastle United. 

=== Newcastle ===
Under Uniteds sesongoppkjøring påfølgende sommer, da laget var i Chicago, ble Butt dradd til sides og fortalt om at klubben hadde akseptert et bud fra Newcastle United, og deres manager Sir [[Bobby Robson]]. Butt fløy hjem til England alene, og signerte 4-årskontrakten. Det sies at Sir Bobby Robson egentlig ikke ønsket å kjøpe Butt, men at dette ble trumfet igjennom av styreformann Freddie Shepherd. Sesongen 2004-05 startet han ved å spille de 6-7 første kampene før han ble plaget med sin hamstringskade. I løpet av disse ukene var han flere ganger banens beste spiller, og så ut til å bli den perfekte erstatter for [[Gary Speed]] (som hadde gått til [[Bolton Wanderers]]). På grunn av skaden måtte Butt være ute i ni uker uten å gjøre noenting. Etter dette brukte han resten av sesongen til å bygge seg opp igjen. Han fikk spille semifinalen i FA-cupen mot Manchester United, som endte i 4-1 tap, og fikk mye kritikk fra egen fans etter dette.

Newcastle United kjøpte den senegalesiske midtbanespilleren [[Amady Faye]] i januar 2005, og i løpet av sommeren 2005 kjøpte de både [[Scott Parker]] og [[Emre]], og Butt fikk dermed beskjed av manager [[Graeme Souness]] om at han ikke måtte regne med å spille hver uke. Dette var situasjonen han hadde forlatt Manchester United for å unngå, og derfor valgte han å spille for Birmingham City på utlån i stedet.

=== Birmingham City ===
I Birmingham City fikk han to ukelønner i bot (13. februar 2006), etter han forlot garderoben i sinne. Da hadde hans tidligere lagkamerat, men nå manager i klubben (Steve Bruce), vraket ham og satt inn sin egen sønn i spillertroppen ([[Alex Bruce]], som opprinnelig er forsvarsspiller). Han fikk £80&nbsp;000 i bot, noe han godtok og ba offentlig om unnskyldning etterpå. Han fikk rødt kort og tre kampers karantene allerede etter seks kamper for klubben. 4. oktober 2005 fikk han £8.500 i bot, og én kamps karantene fra FA etter å ha brukt aggressivt språk til dommeren (kampen mot [[Portsmouth FC|Portsmouth]] måneden før).