Redigerer Nice-traktaten (avsnitt)

==Beskrivelse==
Nice-traktaten definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i [[Rådet for Den europeiske union]] etter utvidelsene. Traktaten sørget også for å utvide antall seter i [[Europaparlamentet]] til 732.

Spørsmålet om en reduksjon av [[Europakommisjonen]]s størrelse, ble delvis løst: Traktaten erklærte at når antall medlemsland utvides til 27, skal antall medlemmer i Europakommisjonen reduseres til færre enn 27, men uten å spesifisere det nøyaktige antallet. Man ble imidlertid enige om at Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia og Spania mistet en kommissær hver etter [[1. januar]] [[2005]].
[[File:Nice-night-view-with-blurred-cars_1200x900.jpg|left|thumb|]]
Avtalen åpnet for å opprette spesialdomstoler, som er underordnet [[EF-domstolen|Domstolen]] og [[Retten (Den europeiske union)|Retten]] (tidligere ''Den europeiske første-instans domstolen''), for å håndtere spesielle områder som f.eks. patenter og personalsaker. ('' Se utdypende artikkel om [[Personalretten]].'')

Nice-traktaten lovfestet også et nytt regelverk for et tettere samarbeid mellom EU-landene. Det tidligere regelverket i [[Amsterdamtraktaten]] hadde hittil ikke blitt tatt i bruk, og ble ansett som ubrukelige.

Traktaten inneholdt også tiltak som håndterte de finansielle konsekvensene i kjølvannet av opphøret av [[EKSF-traktaten (1951)]] den [[23. juli]] [[2002]].

Som en reaksjon på de forfeilede sanksjoner mot Østerrike, etter at en koalisjonsregjering som inkluderte [[Jörg Haider]]s nasjonalistiske parti hadde kommet til makten, hadde det oppstått en frykt i EU overfor nasjonalisme i fremtidige EU-land som en destabiliserende faktor i hele EU-samarbeidet. Resultatet ble at Nice-traktaten lovfestet formelle regler for anvendelser av sanksjoner mot et medlemsland.