Redigerer Nedgangsskolen (avsnitt)

== Skolen i Wittenberg ==
«Nedgangsskolen» skulle ligge i Wittenberg, og bare de dyktigste blant studentene med [[teologisk embetseksamen]] fra stedets universitet fikk tilbud om opptak. I alt sju kandidater fra hvert kull fikk muligheten til å lære [[esoterikk|esoteriske]] kunster og bli såkalte «svarteboksprester». Ved endt utdannelse fikk de utdelt hvert sitt eksemplar av [[svarteboka]], men ifølge sagnet skulle den onde, som lønn for strevet, få beholde den siste eleven som forlot skolen. Men da var eleven blitt mer snartenkt enn han selv.

Skårup kirke ligger ved [[Svendborg]] på [[Fyn]] i [[Danmark]].<ref>[https://www.visitsvendborg.dk/svendborg/svendborg/skaarup-kirke-gdk693219 «Skårup kirke», ''visitsvendborg.dk]</ref> Der var det angivelig en «svarteboksprest» som sagnet kaller Hæsblæs. På «den sorte skole» hadde han lært kunsten «å sette ned», og ble derfor tilkalt av folk som følte seg plaget av [[gjenferd]] eller [[poltergeist]]er. Da ble det rolig. Det var samme presten som sørget for benker på kirkegården, så de døde fikk sette seg og hvile hvis de flakket rundt om nettene. En kveld skal Hæsblæs ha stått sammen med sin kone ved [[prestegård]]ens stuevindu og sett at det rørte seg i en grav. «''Du skal se at det er noen som vil opp og gå igjen!''» skal han ha sagt og svunget seg over karmen ned på kirkegården, der han skyndte seg bortover for å mane den døde ned i graven igjen. Men hans kone var så sliten at alt dette at hun fikk den eldste sønnen deres til å dra over seg et laken og liste seg inn på kirkegården like før presten tok kveldsrunden mellom gravene. Taus reiste den forkledde sønnen seg bak en gravstein, og presten som regnet ham for et gjenferd, spurte som vanlig: «''Er du levende, så snakk. Er du død, vik unna!''» Men sønnen verken snakket eller vek unna, og presten dro da frem en liten bok og begynte å mane. Gutten merket til sin forferdelse at jorden ga etter under ham, og han tok til å synke. Han var for skrekkslagen til å få frem et ord, og stod til knes, før han fikk frem at «''jammen far, det jo meg jo!''» Presten stirret på ham i sjokk, men gutten var så dypt sunket at ingen jordisk makt lenger kunne redde ham. Da jorden hadde lukket seg over sønnen, måtte hans far drive en påle gjennom ham, så han ikke skulle gå igjen. Etter dette ble aldri Hæsblæs seg selv igjen, selv om fortsatt dro ut om han ble bedt om hjelp.<ref>Gorm Benzon: «Da den Skårup-præst manede sin søn i jorden», ''Vore gamle kirker og klostre'' (s. 128-29), forlaget Lademann, København 1973</ref>
[[Fil:Tønder-Kirche02.jpg|thumb|Tønder kristkirke.]]
I [[Tønder]] i [[Jylland]] var det også en prest som manet. Etter hans død ble sønnen prest i samme kirken, og farens [[gjenferd]] ble da sagt å ha begynt å herje, også i kirken. En natt gikk sønnen til kirken, i fullt ornat med Bibelen i hånd; og da faren steg opp av sin grav, skal det ha kommet til en voldsom dyst mellom far og sønn. Sønnen kjempet så hardt for å mane sin far under jorden at [[blod]]et rant som [[svette]] fra pannen hans; men til sist begynte faren å synke tilbake i graven. Han ba sønnen ta ham i hånden til avskjed; det våget ikke sønnen, men rakte i stedet frem en flik av prestekjolen sin. Gjenferdet grep angivelig fast i stoffet, og prestekjolen var helt forkullet før han slapp. Den ble lenge oppbevart i kirken og hentet frem iblant.<ref>Gorm Benzon: «Et salmevers gjorde præsten til bisp», ''Vore gamle kirker og klostre'' (s. 106), forlaget Lademann, København 1973</ref> [[Hans Adolph Brorson|Salmedikteren Brorson]] er blant dem som senere var prest i kirken.<ref>[https://www.visitsonderjylland.dk/turist/information/toender-kristkirke-gdk610811 «Tønder kristkirke», ''visitsonderjylland.dk]</ref>