Redigerer Nedbørfelt (avsnitt)

== Avløpdannelse ved nedbør ==
I den første perioden med regn vil vanndråpene fukte jordoverflaten og vegetasjonen. Dette kalles intersepsjon. Vegetasjon kan ta til seg 20&nbsp;% av nedbøren, eller mer. Om nedbøren kommer som en kortvarig byge, vil dette vannet fordampe hurtig. Ved større regnmengder vil bakken infiltreres av vann, og om regnet er så kraftig at bakken ikke kan ta imot alt, vil noe vann renne på overflaten. Små pytter dannes, og vannet renner videre fra pytt til pytt, og finner etter hvert veien til bekker og elver. Hvor mye som renner på bakken vil avhenge av jordsmonnets beskaffenhet, og om det fra før er mettet av vann eller ikke. Med mettet menes her at jordsmonnet har tatt opp så mye vann som det har kapasitet til. Styrken av nedbøren er også av betydning. Marken kan magasinere vann, noe som kalles markvannsmagasin, og når dette er oppfylt går vannet videre ned gjennom jordsmonnet til grunnvannet. Overføring av vann ned til grunnvannet kalles perkolasjon. Nedbøren bidrar til en vannstrøm i grunnvannet, og dette vil i neste omgang føre til avløp til bekker og elver<ref name="VV"> Arne Tollan: ''Vannressurser''. Universitetsforlaget 2002. ISBN 82-15-00097-5.</ref>.

Når det gjelder infiltrasjon har en definert infiltrasjonsevnen som måles i mm/minutt, altså mm-nedbør som hvert minutt kan transporteres. Størst infiltrasjonsevne vil en ha i sand, og dårligst i leirjord, mens leirblandet sand kommer et sted i mellom. Imidlertid går denne hastigheten ned fra begynnelsen av regnværet og utover. I sand vil infiltrasjonsevnen helt til å begynne med kunne være 12 mm/minutt, men etter 3 timer er hastigheten redusert til 8 mm/minutt. Hastigheten vil også være avhengig av hvor fuktig bakken var fra før. Noen forhold som påvirker denne er<ref>Jakob Otnes og Erik Ræstad: ''Hydrologi i praksis'', Ingeniørforlaget 1978. ISBN 82 524 0036 1.</ref>:

:* Tekstur
:* Struktur
:* Porøsitet
:* Vanninnhold
:* Vegetasjon
:* Organisk materiale
:* Temperatur
:* Omdanningsgrad

I et nedbørfelt foregår det altså væsketransport, både på overflaten av marken og i bakken som grunnvann. I nedbørfeltet vil det være varierende hvor mye vann som renner på overflaten, og hvor mye som blir grunnvann. Områder som ligger i høyden, og langt unna elver og bekker, kalles for innstrømningsområder. Her skjer det en kontinuerlig transport av vann inn i bakken. I områder lengre ned vil det være en kontinuerlig vannstrøm ut av grunnvann, dette kalles utstrømningsområder. I utstrømningsområder vil vannet fra bakken renne sammen med vannet som transporteres oppå marken. Våtmarker og myrer er eksempler på slike områder. Uten nedbør eller snøsmelting er det grunnvannet som gir bidrag til vann i bekker og elver, samt eventuelt innsjøer og breer<ref name=VV/>.