Redigerer Naturalismen (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:Émile Zola 1895.jpg|thumb|[[Émile Zola]], 1895]]
[[Fil:Hippolyte taine.jpg|thumb|Hippolyte Taine, ukjent dato.]]
Naturalismen fikk en særlig posisjon i Frankrike og i Paris. Det samfunnsmessige bakteppet var nederlaget i [[den fransk-tyske krig]] (1870-1871) og [[det andre franske keiserdømme]]s fall da keiser [[Napoleon III av Frankrike|Napoleon III]] ble avløst av en nasjonalregjering, proklamert av [[Léon Gambetta]],<ref>Fenby, Jonathan (2015): «Reform and Disaster». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. ISBN 978-1-4711-2929-2; s. 159</ref> samt kommunardopprøret i den revolusjonære [[Pariskommunen]] som varte i 72 hektiske dager i 1871 og hvor drømmen om folkestyre ebbet ut.<ref> Schofield, Hugh (18. mars 2021): [https://www.bbc.com/news/world-europe-56426710 Paris Commune: The revolt dividing France 150 years on], ''BBC''</ref>

For forfatterne ble det umulig å vende ryggen til samfunnsproblemene og sitte avskjermet i kunstens [[elfenbenstårn]] og hevde ''[[l’art pour l’art]]'', kunst for kunstens egen del, hvor man skriv dikt om eksempelvis skjønnheten til orientalske vaser.<ref name="breitholtz_174"> Breitholtz (1979), s. 174</ref> Forfatterne oppdaget virkeligheten og den var ikke vakker. Man innså at man kunne og burde være opptatt av og beskrive også det stygge, elendigheten på samfunnets bunnivå. En framstående naturalistisk ideolog ble [[Hippolyte Taine]], historiker, filosof og kritiker.<ref name="jrank">[https://science.jrank.org/pages/10426/Naturalism-Origins-Term.html «Naturalism: Origins Of The Term»], ''Jrank''</ref> Hans psykologiske hovedverk var ''De l'Intelligence'' (1870),<ref>Mill, John Stuart (1870): [http://babel.hathitrust.org/cgi/pt?id=inu.30000093208837;view=1up;seq=131 «On Taine's De l'Intelligence»], ''The Fortnightly Review'', '''XIV''', s. 121–124.</ref> men hans ''Histoire de la Littérature Anglaise'' (1864)<ref>Rae, W. Fraser (1864): [http://babel.hathitrust.org/cgi/pt?id=uc1.c077077674;view=1up;seq=493 «Taine's History of English Literature»], ''The Westminster Review'', '''81''', s. 473–511.</ref> formulerte de lover han mente var gyldige for åndslivet og samfunnet: kunstneren og kunstverket var et resultat av samvirket mellom tre faktorer, «rase, miljø og samtidssituasjon (''le moment'').»<ref name="breitholtz_174"/> Det franske begrepet ''race'' er dog mer korrekt oversatt som folk eller nasjon enn [[rase]].<ref name="jrank"/> Verket var en filosofisk avhandling, forkledd som litterær kritikk, som søkte å demonstrere at en nasjons kultur og karakter er produkter av materielle årsaker; som han sa det i en kjent spissfindighet, «last og dyd er naturprodukter, som [[sukker]] og [[Sulfat|vitriol]].»<ref name="breitholtz_174"/><ref name="jrank"/>

Litterær naturalisme sporer mest direkte tilbake<ref name="Fowler">Fowler Brown, Donald (1957): «Zola, Master of Naturalism», ''The Catholic Naturalism of Pardo Bazán''. University of North Carolina Press; s. 1–29.</ref><ref name="Link"> Link, Eric Carl (2011): «Defining American Literary Naturalism», Newlin, Keith, red.: ''The Oxford Handbook of American Literary Naturalism''. Oxford University Press. ISBN 9780195368932; s. 71–91.</ref> til [[Émile Zola]] var ikke bare den mest framtredende forfatter, men også dens teoretiker med sitt romanserie i tjue bind, ''Les Rougon-Macquart'' (1871–1893) og [[essay]]samlingen ''Den eksperimentelle roman'' (1880). Zola sporet den naturalistiske romanen filosofisk til [[Auguste Comte]]s [[positivisme]],<ref name="Fowler"/> men også til [[Fysiologi|fysiologen]] [[Claude Bernard]] og historikeren [[Hippolyte Taine]].<ref name="Campbell"/><ref> Zola, Émile (1893): [http://archive.org/details/experimentalnove00zolarich ''The Experimental Novel, and Other Essays'']. University of California Libraries. New York, Cassell Pub. Co.; s. 6–8.</ref>

De naturalistiske forfatterne var opptatt av å skrive «vitenskapelig», og anvendte seg av den nye vitenskapen som litterære verktøy, særlig [[sosiologi]]en, [[psykologi]]en og [[medisin]]ens ny landevinninger. I arbeidet ble det benyttet forskning og undersøkelser, innhenting av empirisk materiale og teknisk faktakunnskap, søkning i aviser, tidsskrifter og fagbøker, noe som kan ses i [[Gustave Flaubert]]s nøyaktige beskrivelser av sykdomsforløpet ved [[arsenikk]]forgiftningen i romanen ''[[Madame Bovary]]'' (1856).<ref name="litt-leksikon"/> 

En tidlig utgave var [[Edmond Goncourt]], den ene av to brødreforfattere, som var den første som tok litteraturen med romanen Germinie Lacerteux (1864) «ned i folkedypet for å beskrive menneskedyrene i deres fattigdom og elendighet, prostitusjon og drukkenskap. Den veien som Zola skulle fortsette på, var dermed gått opp.»<ref name="breitholtz_175"> Breitholtz (1979), s. 175</ref>

Comte hadde foreslått en vitenskapelig metode som «gikk utover empiri, utover passiv og løsrevet observasjon av fenomener». Anvendelsen av denne metoden «krevde at en forsker skulle utføre kontrollerte eksperimenter som enten ville bevise eller avkrefte hypoteser angående disse fenomenene». Zola tok denne vitenskapelige metoden og hevdet at naturalisme i litteraturen burde være som kontrollerte eksperimenter der de litterære figurene fungerer som fenomener.<ref name="Civello">Civello, Paul (1994): ''American Literary Naturalism and its Twentieth-Century Transformations: Frank Norris, Ernest Hemingway, Don DeLillo'', The University of Georgia Press; s. 1–2, 23–24.</ref> Det radikalt nye var å skildre [[arbeiderklassen]], noe Zola selv gjorde i romanen ''Germinal'' (1985) om den store gruvestreiken<ref name="litt-leksikon"/> i nordlige Frankrike på 1860-tallet. Den var også trettende romanen i Zolas tjuebindsserie ''Les Rougon-Macquart''.

Naturalismen begynte som en gren av [[Realisme (litteratur)|litterær realisme]], og realismen hadde favorisert [[fakta]], [[logikk]] og upersonlighet framfor det [[fantasi]]fulle, [[symbol]]ske og overnaturlige. [[Frank Norris]], en amerikansk journalist og romanforfatter, hvis arbeid hovedsakelig var i den naturalistiske sjangeren, «plasserte realisme, romantikk og naturalisme i en [[dialektikk]], der realisme og romantikk var motstridende krefter», og naturalisme var en blanding av de to. Norris’ idé om naturalisme skiller seg fra Zolas ved at «den ikke nevner materialistisk determinisme eller noen annen filosofisk idé».<ref>Pizer, Donald (1993): ''The Theory and Practice of American Literary Naturalism: Selected Essays and Reviews'', Southern Illinois University Press, s. 120–122.</ref>