Redigerer Natur (avsnitt)

== Definisjon og begrepsavklaring ==
Det er ikke noe konsensus om en definisjon av ''natur'' og de fleste akademiske felter unngår å bruke ordet som en [[Terminologi|fagterm]]. Det er dessuten få oppslagsverk som har en artikkel med tittelen ''natur''. Til tross for dette brukes ordet i stor utstrekning i oppslagsverk og faglitteratur. Innenfor filosofi unngås definisjoner av ordet, selv om det også der brukes hyppig i filosofiske tekster. De fleste vitenskapsgrener foretrekker heller å bruke kvantifiserbare begreper som [[biosfære]], [[Biologisk mangfold|biodiversitet]], [[Samfunn (økologi)|biokønose]], [[økosystem]] og lignende. I vestlige språk er ''natur'' i stor grad et «dagligdags ord» som sjeldent blir analysert teoretisk.<ref name=Duc>{{Kilde www | forfatter= Ducarme, Frédéric | url= https://www.encyclopedie-environnement.org/en/life/what-is-nature/ | tittel= What is nature? | besøksdato= 9. november 2023 | utgiver= Encyclopedia of the Environment | arkiv_url= | dato = 1. mars 2021 | format= }}</ref>

Fra antikken (i hvert fall siden den greske filosofen [[Aristoteles]] (384–322 før Kristus)) og fram til 1800-tallet var ''[[naturfilosofi]]'' den vanlige betegnelsen for studiet av naturen. Det var et bredt begrep som omfattet dagens fagfelter [[botanikk]], [[zoologi]], [[antropologi]], [[kjemi]] og [[fysikk]]. Det var på 1800-tallet at konseptet naturvitenskap fikk sin moderne form, da ulike fagfelter som [[astronomi]], [[biologi]] og fysikk ble etablert.<ref>{{kilde bok | forfatter = Cahan, David | title= From Natural Philosophy to the Sciences: Writing the History of Nineteenth -Century Science | dato=2003 | utgiver=University of Chicago Press | sted = Chicago | isbn=0226089282 }}</ref> Fysikk er vitenskapen om materiens struktur og samspillet mellom de grunnleggende bestanddelene i det observerbare universet. I vid forstand er fysikk opptatt av alle aspekter av naturen både på makroskopisk (stort) og submikroskopisk (lite) nivå. I fysikken er en ikke bare opptatt av oppførselen til objekter under påvirkning av gitte krefter, men også de grunnlegende egenskaper og opprinnelsen til [[gravitasjon]]s-, [[Elektromagnetisme|elektromagnetisk]]- og kjernekraftfelt. Fysikkens endelige mål er å formulere noen få grunnlegende prinsipper som omfavner og forklarer alle slike uensartede fenomener.<ref>{{Kilde www | forfatter= Weidner, Richard Tilghman og Brown, Laurie M. | url= https://www.britannica.com/science/physics-science | tittel= Physics | besøksdato= 19. november 2023 | utgiver= Encyclopedia Britannica | arkiv_url= | dato = 17. november 2023 | format= }}</ref>

=== Ordets opprinnelse ===
Opphavet til et ord som favner ideen om ''natur'' har blitt underdesøkt av lingvister, som har funnet det i [[latin]], [[Gammelgresk|klassisk gresk]] og [[kinesisk]], men også språk med liten utbredelse som finsk. I alle tilfellene ser det ut til at ordet er nokså nytt, det vil si at ordet finnes i klassiske tekster, men ikke i arkaiske.{{sfn|Ducarme|Couvet|2020|p=2}}

Det greske ordet som oversettes til «natur» er ''phusis'' (Φύσις), som har sin rot i verbet for vekst, produksjon og i ordet ''phuein'', med rot fra det indo-europeiske ordet ''bheu'', som har gitt opphav til det engelske ordet ''be'' (på norsk ''være''). Det første kjente stedet hvor ordet nevnes, er i det greske eposet ''[[Odysseen]]'', og da i meningen ''opptreden''. Første gang ordet opptrer i den klassiske betydningen av ordet er i tekster skrevet i tidsommet mellom de greske filosofene [[Heraklit]] (rundt 500 år før Kristus) og Aristoteles.{{sfn|Ducarme|Couvet|2020|p=2}}

Det latinske ordet ''natura'' er nokså nytt i romersk historie. Det kommer av verbet ''nascor'' som betyr «å bli født.» Opphavet til ordet er langt fra den moderne bruke av ordet. Ordet fikk sin filosofiske og greskinspirerte mening omtrent i det første århundre før Kristus. Ordet ble senere brukt av romerske filosofer som [[Marcus Tullius Cicero|Cicero ]] (106–43 før Kristus) og i det første århundre etter Kristus. Cisero introduserer den klassiske forskjellen mellom natur og kultur, der natur betyr en opprinnelig tilstand uten påvirkning av mennesker, mens kultur er en tilstand påvirket av menneskenes samfunn.{{sfn|Ducarme|Couvet|2020|p=2–3}}

=== Utvikling i kristenheten ===
I den greske og romerske oppfatningen av verden var også gudene en del av naturen. Derimot i den [[Kristendom|kristne]] og [[Monoteisme|monoteistiske]] oppfatningen overgår Gud naturen. Det samme gjør mennesket, som er skapt i Guds bilde. I kosmisk forstand ble naturen nedgradert til en verktøy i Guds hånd. Kristendommen var påvirket av den greske filosofen [[Platon]] (rundt 428–348 før Kristus) som satte åndelighet høyere enn den sannselige verden, og disse teologiske konseptene ledet mot en viss forakt for den fysiske verden. Gud var ikke som de gamle gudene noe som kunne bli funnet i naturen. Naturen ble etter denne tenkningen et råmateriale gitt til menneskeheten for at de skulle være fruktbare og bli mange.{{sfn|Ducarme|Couvet|2020|p=3}}

Med kristendommens utvikling i middelalderen ansees naturen og virkeligheten for å være skapt av Gud, og menneskene blir satt til å overskriden den. At Gud og mennesker står over naturen, er en meget orginal ide som aldri tidligere har oppstått innenfor en sivilisasjon. Menneskeheten ble med dette ikke lengre en uadskilelig del av naturen, men fikk sin eksistensberettigelse hinsides naturen og der frelse finnes i Guds rike.<ref name=Duc/>

Først i renesansen fikk begerepet ''natur'' fornyet interesse etter at oldtidens tekster ble studert. Alikevel ble ikke begrepet gjennstand for noen dypere analyse. Naturen ble sett på enten som Guds skaperverk, med sine fysiske krefter som regulerer verden eller en slags abstrakt kraft i motsettning til Gud. I det siste tilfellet ble naturen betraktet som en jordisk utsending av den guddommelige vilje.<ref name=Duc/>

Naturen var fra slutten av antikken billedliggjort i gudinnen [[Isis]], som senere ble til ideen om «moder jord».<ref name=Duc/>

=== Modernitetens natursyn ===
[[Fil:Charles Darwin by Julia Margaret Cameron, c. 1868.jpg|mini|Charles Darwin ga sin definisjon på natur: «Jeg mener med naturen bare den samlede handlingen og produktet av mange naturlover, og ved lover hendelsesforløpet slik det er fastslått av oss.»{{sfn|Ducarme|Couvet|2020|p=3–4}} {{byline|Julia Margaret Cameron }}]]

Den dualistiske og [[mekanistisk filosofi]] som preget den klassiske epoken i Europa radikaliserte naturoppfatningen.{{sfn|Ducarme|Couvet|2020|p=3}} I denne filosofien forklares både levende og ikke-levende natur analogt med maskiner, for eksempel franskmannen [[René Descartes]] (1596–1650) som oppfattet alle ikke-menneskelige organismer som komplekse maskiner.<ref>Tranøy, Knut Erik: {{snl|mekanisk (filosofi)|Mekanisk (filosofi)}} 15. august 2020</ref> Spesielt via filosofer som [[Francis Bacon]] (1561–1626)) og Descartes, samt [[Nyplatonisme|nyplatoniske]] påvirkninger gjorde dette synet seg gjeldene. Den materielle verden mistet gradvis sine guddommelige egenskaper og moralske verdi i Europa.{{sfn|Ducarme|Couvet|2020|p=3}}

Den svenske botanikkeren [[Carl von Linné]] (1707–1778) var eksponent for et ''naturteologisk natursyn'', der alt hadde en gudommelig opprinnelse. Alt i naturen var vakkert og hadde en hensikt, den hadde også et budskap og en dypere mening. Menneskets rolle var å tolke dette budskapet. Naturen var også skapt for mennesket, noe som innebar at mennesket kunne utnytte den. Dermed kunne dyr deles inn i nytte- og skadedyr. Siden naturen var skapt av den allmektige Gud, var den også perfekt på alle måter. For øvrig var denne oppfatningen den vanligeste på 1700-tallet.{{Sfn|Hessen|2008|s=13–18}}

Med [[den industrielle revolusjon]] oppstod et [[motkultur]]elt, [[Romantikken|romtantisk natursyn]] i de fleste industribyer i Europa på 1700- og 1800-tallet. Kjente filosofer bak denne tenkningen var den sveitsiske filosofen [[Jean-Jacques Rousseau]] (1712–1778), i Tyskland [[Johann Wolfgang von Goethe]] (1749–1832) og [[Friedrich von Schelling]] (1775–1854).{{sfn|Ducarme|Couvet|2020|p=3–4}}

Den tyske naturforskeren og filosofen [[Gottfried Leibniz]] (1646–1716) hadde samme natursyn som Linné. Leibniz så på naturen som et svært komplisert urverk, der alle tannhjulene var tilpasset hverandre. Imidlertid ville den som undersøkte naturen avdekket naturens kamp, der lidelse og voldsom død er vanlig. Dermed ble det etterhvert vanskelig å ha en optimistisk og naiv naturoppfatning. Således dukket [[det ondes problem]] fra teologien også opp i naturen. Den britisk naturforsker [[Charles Darwin]] (1809–1882) ble med sin banebrytende, og etterhvert svært innflytelsesrike evolusjonsteori, den som satte en stopper for naturteologiens natursyn.{{Sfn|Hessen|2008|s=13–18}}

En filosofisk retning, tilskrevet den antikke greske filosofen [[Tales fra Milet]] (omtrent 624–545 før Kristus), går ut på at alt som finnes i verden er fysisk. Den generelle ideen er at naturen til den faktiske verden (universet og alt i det) samsvarer med en viss tilstand, tilstanden til det å være fysisk. Retningen kalles [[fysikalisme]] og de som har denne oppfatningen benekter ikke at verden kan inneholde mange fenomener som ved første øyekast ikke virker fysiske, for eksempel fenomener av biologisk, psykologisk, moralsk, sosial eller matematisk natur. Men de insisterer likevel på at slike fenomener til syvende og sist er fysiske, eller i det minste har et viktig forhold til det fysiske.<ref>{{Kilde www | forfatter= Stoljar, Daniel | redaktør = Edward N. Zalta & Uri Nodelman | url= https://plato.stanford.edu/archives/fall2023/entries/physicalism/ | tittel= Physicalism | besøksdato= 28. november 2023 | utgiver= Stanford Encyclopedia of Philosophy Archive | arkiv_url= | dato = 25. mai 2021 }}</ref>

===Nåtidens bruk av ordet===
I de ulike brukene av ordet i nyere tid refererer ''natur'' ofte til [[geologi]] og [[Vilt|dyreliv]]. Naturen kan generelt referere til alle levende planter og dyr. I noen tilfeller kan natur også vise til prosessene forbundet med livløse gjenstander, ved at ting eksisterer og endres som følge av iboende prosesser, som for eksempel været og jordens geologi. Natur blir ofte forstått som «naturlig miljø» eller [[villmark]], altså vilde dyr, steiner, skog og generelt deler som ikke har blitt betydelig endret av menneskelig påvirkning, eller som finnes til tross for menneskelig innvirkning. Generelt ansees ikke produserte gjenstander og menneskelig samhandling som en del av naturen, med mindre de omtales som for eksempel «menneskelig natur» eller «hele naturen». Dette mer tradisjonelle begrep om naturlige ting som fortsatt kan finnes i dag innebærer en forskjell mellom det naturlige og det kunstige, med det kunstige er å forstå som det som er blitt skapt av en menneskelig [[bevissthet]] eller et sinn. Avhengig av den spesielle sammenhengen kan begrepet «naturlig» også skille seg fra det unnaturlige eller [[overnaturlig]].{{sfn|Ducarme|Couvet|2020|p=3–6}}

{| class=wikitable
|+ Definisjoner av ordet ''natur'' i moderne vestlige ordlister.<ref name=Duc/>{{sfn|Ducarme|Couvet|2020|p=4}}
! Definisjon !! Motsatt konsept !! Egenskaper !! Tilhørighet til filosofi
|-
|Hele den fysiske virkeligheten, det som ansees upåvirket av mennesker og historie. || Kultur, alt som er kunstig, det som har en rasjonell hennsikt || Statisk. Eksluderer menneskeheten || Rot i kristen tradisjon, formulert av [[John Stuart Mill]]. Filosofier fra og med [[romantikken]] for eksempel [[Jean-Jacques Rousseau|Rousseau]] og [[Karl Marx]]  fremmer denne forståelsen. [[Transcendentalisme]]n er også en retning som fremmer dette synet. Oppfatningen ligger til grunn for skillet mellom natur og kultur i vestlige akademiske institusjoner.
|-
| Hele universet, som sted for, kilden til og resultatet av alle fysiske fenomener (også mennesket selv, eller i det minste dets kropp). || Det overnaturlige, metafysiske og uvirkelige. || Statisk. Inkluderer menneskeheten. || Formulert av [[Aristoteles]] og Mill. Finnes i filosofiske retnigner som [[stoisisme]], [[atomisme]], [[epikurisme]] og [[taoisme]]. Det preger oppfatningene til [[René Descartes]], [[Francis Bacon]], [[Baruch de Spinoza]].
|-
|Kraft som skaper liv og vedvarende endring. || Motstand og [[entropi]]. || Dynamisk. Inkluderer menneskeheten. || Framtredende filosofer som bruker ordet i denne betydningen er [[Heraklit]], [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]], [[Friedrich Nietzsche]] og [[Charles Darwin|Darwin]]. Oppfatningen finnes igjen i [[vitalisme]]n.
|-
|Fysiske egenskaper som kjennetegner et levende eller dødt objekt, dets essens, innerste vesen eller egenart. || Forvandling, [[denaturering]] || Statisk. Inkluderer menneskeheten. || Meget utbredt og ikke mulig å tilordne noe spesifikk tradisjon.
|}