Redigerer Napoléon Bonaparte (avsnitt)

== Oppvekst, utdannelse og tidlig militær karriere ==
[[Fil:Carlo_Buonaparte.jpg|thumb|left|upright|Napoleons far [[Carlo Buonaparte]] var Korsikas representant ved hoffet til kong [[Ludvig XVI av Frankrike]].]]
Napoleon ble født 15. august 1769, som det andre av åtte barn, på familiens gods [[Casa Buonaparte]] i byen [[Ajaccio]] på [[Korsika]]. Foreldrene, [[Carlo Buonaparte]] og [[Letizia Ramolino]], fikk til sammen 13 barn, men bare åtte av dem overlevde de første barneårene.<ref name="Lindqvist_s13">{{Harvnb|Lindqvist|2008}}: s. 13</ref> Napoleon ble født året før øya ble innlemmet i Frankrike, etter at den uavhengige og italienskkulturelle [[Republikken Korsika]] hadde blitt nedkjempet av franske styrker.<ref>{{Harvnb|McLynn|1998}}, s. 6</ref> Han ble døpt ''Napoleone di Buonaparte'', antagelig oppkalt etter en onkel (en eldre bror som døde som barn, var den første av sønnene som ble kalt Napoleone). Da han kom i tyveårene, tilpasset han seg til en mer franskklingende utgave av navnet som Napoléon Bonaparte. Før den tid kunne hans navn også bli stavet som ''Nabulione'', ''Nabulio'', ''Napolionne'', og ''Napulione''.<ref>Dwyer, Philip (2008): ''Napoleon: The Path to Power 1769–1799''. Bloomsbury. ISBN 978-0-7475-6677-9., s. xv</ref> 

Buonaparte-familien nedstammet fra [[Italiensk adel|italiensk lavadel]] fra [[Toscana]] av [[Langobarder|langobardisk]] opprinnelse,<ref> Williams, Hugh Noel (1908): [http://books.google.no/books?ei=S24xTsCrBs6N-wbrnYmLDQ&ct=result&sqi=2&hl=no&id=IYIuAAAAMAAJ&dq=napoleon+%22lombard+origin%22&q=+%22lombard+origin%22&redir_esc=y#search_anchor ''The women Bonapartes: the mother and sisters of Napoléon I''], bind II, Methuen, s. 1</ref><ref> Lepage, Jean-Denis G. G. (2009): [http://books.google.no/books?id=aeVAPShsbTMC&pg=PA17&dq=napoleon+%22lombard+origin%22&hl=no&ei=9XMxTq2qLIzt-gbJrKXqDA&sa=X&oi=book_result&ct=result&redir_esc=y#v=onepage&q=lombard&f=false ''French Fortifications, 1715-1815: An Illustrated History''], McFarland, s. 17-18</ref> som hadde kommet til Korsika fra [[Liguria]] en gang på 1500-tallet.<ref>{{Harvnb|McLynn|1998}}, s. 2</ref> DNA-prøver som ble gjort i 2012 av en del av familiens etterkommere tyder på eldre nedstamning fra [[Kaukasia]].<ref> lefigaro.fr (15. januar 2012): [http://www.lefigaro.fr/mon-figaro/2012/01/15/10001-20120115ARTFIG00193-selon-son-adnles-ancetres-de-napoleon-seraient-du-caucase.php «Le Figaro – Mon Figaro : Selon son ADN,les ancêtres de Napoléon seraient du Caucase!»], Le Figaro</ref> Forskningen fant [[haplogruppe]] type E1b1c1*, som hadde sin opprinnelse tilbake til [[Nord-Afrika]] en gang rundt 1200 f.Kr. hos et folk som utvandret til Kaukasia og inn i Europa.<ref> Lucotte, Gerard; Thomasset, Thierry; Hrechdakian, Peter (Desember 2011): [http://www.ccsenet.org/journal/index.php/jmbr/article/view/10609/ «Haplogroup of the Y Chromosome of Napoléon the First»], ''Journal of Molecular Biology Research''. </ref>

Napoleons far, ''Nobile'' Carlo di Buonaparte, var advokat med doktorgrad i [[jus]] fra [[Universitetet i Pisa]] og fikk stilling som ''assesor'' (dommer) i [[Ajaccio]].<ref name="Lindqvist_s17">{{Harvnb|Lindqvist|2008}}: s. 17</ref> I 1776 var Carlo di Buonaparte blant de tre korsikanske adelsmennene som reiste til [[Slottet i Versailles|Versailles]] for å erklære troskap til den nye kongen [[Ludvig XVI av Frankrike|Ludvig XVI]]. Han ble senere valgt til Korsikas representant til generalstendene i Versailles og var borte to år. Han hadde nå begynt å kalle seg Charles di Buonaparte.<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}: s. 19</ref> Tidligere hadde Carlo di Buonaparte vært involvert i den korsikanske motstandsbevegelsen, men skjønte at karrieremulighetene lå i å bli en del av den franske administrasjonen.<ref name="Lindqvist_s17" /> Den dominerende innflytelse i Napoleons barndom var hans mor, [[Letizia Ramolino]], og hennes faste og bestemte disiplin sørget for å begrense et aktivt og larmende barn.<ref>Cronin, Vincent (1994): Napoleon. HarperCollins. ISBN 0-00-637521-9, s. 20–21</ref> Faren døde da Napoleon var 16 år gammel, og grandonkelen Luciano Buonaparte (1718–1791), som var [[erkediakon]] i Ajaccio, ble familiens forsørger og beskytter. Da han døde i 1791 overtok Napoleons onkel (Letizias bror) [[Joseph Fesch]], som også var erkediakon i Ajaccio, denne rollen.

I britisk presse skulle Napoleon senere beskrives som kortvokst.{{tr}} I virkeligheten var han 1,7 meter høy, noe som var normal høyde på den tid.{{tr}} Bortsett fra den rene [[propaganda]]hensikten fra britene ved å fremstille ham som en liten mann,{{tr}} kan det også ha vært misforståelse gående med den franske måleenhet ''pouce'' som var litt lengre enn den britiske ''inch'' — henholdsvis 2,71 og 2,54&nbsp;cm.<ref>{{snl|Eldre_og_fremmede_lengdeenheter|Eldre og fremmede lengdeenheter}}</ref>

Napoleons adelige, moderat velstående bakgrunn og familieforbindelser gjorde det lettere for ham å studere enn hva som var tilgjengelig for en typisk korsikaner på denne tiden.<ref>Cronin (1994), s. 27</ref> I desember 1778 ble både Nabullione og Giuseppe di Buonaparte sendt til Frankrike for utdannelse, blant annet for å lære [[fransk]]. De ble skrevet inn på skolen i [[Autun]] i januar 1779. Fornavnene ble endret til Napoleon og Joseph, men det italienske etternavnet ble beholdt. Allerede i april ble imidlertid Napoleon sendt videre til militærskolen i [[Brienne-le-Château]].<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 22-24</ref><ref name="rxvi"> Roberts (2001), s. xvi</ref> Han snakket fransk med en markant korsikansk [[aksent]] og lærte seg aldri å stave skikkelig.<ref> McLynn (1998), s. 18</ref> Han ble ertet av de andre studentene for sin måte å snakke på, men en eksaminator merket seg at Napoleon «hadde alltid utmerket seg for sin matematikk. Han var rimelig godt kjent med historie og geografi... Denne gutten kunne bli en utmerket sjømann.» <ref> McLynn (1998), s. 21</ref>

Da han hadde fullført sine studier ved Brienne i 1784 kom han inn på militærakademiet ''[[École militaire]]'' i [[Paris]], landets fremste krigsskole. Det fikk ham til å oppgi en karriere til havs, en tanke som hadde fått ham til å vurdere en søknad til britiske [[Royal Navy]].<ref> McLynn (1998), s. 23</ref> Han tok utdannelse for å bli en artillerioffiser, og da hans inntekter sank ved farens død, ble han tvunget til å gjennomføre to års skolegang i løpet av et år. Han var dessuten den første fra Korsika som tok eksamen ved École militaire.<ref> Dwyer (2008), s. 42</ref> Ved eksamen var en av eksaminatorene hans den berømte vitenskapsmannen [[Pierre-Simon Laplace]] som Napoleon senere utpekte til senatet.<ref> McLynn (1998), s. 26</ref>

=== Løytnant ved artilleriet ===
I 1786 ble han sekondløytnant i et kongelig artilleriregiment og begynte med det sin praktiske militære karriere. På grunn av hans forholdsvis lave byrd var imidlertid hans utsikter til forfremmelse i hæren heller begrenset. Derfor viet han seg mer og mer til forfatterskap. Jean-Jacques Rousseau var hans store forbilde. Han hadde dårlig råd, og måtte dessuten bidra til å forsørge sin bror, Louis.

=== I revolusjonens tjeneste ===
{{Utdypende|Revolusjonskrigene}}
Etter at [[den franske revolusjonen]] startet i 1789, vendte Napoléon tilbake til Korsika, der det brøt ut et nasjonalistisk opprør mot Frankrike. Det ble borgerkrig, og Napoléons familie flyktet i 1793 over til det franske fastlandet.<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 56</ref>

Napoléon støttet revolusjonen, og steg raskt i gradene. I 1793 var han med på å befri [[Toulon]] fra rojalistene og fra de britiske styrkene som støttet dem. Til alt hell for Bonaparte var det i Toulon en mann med stor innflytelse som visste å rapportere til [[Paris]] om Napoleons bragder. Det var [[Augustin de Robespierre|Augustin Robespierre]], bror av revolusjonslederen [[Maximilien de Robespierre|Maximilien Robespierre]]. Resultatet lot ikke vente lenge på seg: 22. desember 1793 fikk Napoléon Bonaparte [[brigadegeneral]]s rang.<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 62</ref>

Etter at Robespierre ble styrtet og henrettet 27.–28. juli 1794, falt Napoleon i unåde, og ble for en kort tid arrestert som «robespierrianer». Men noe senere ble han kommandør for vestarmeen mot rojalistene i [[Vendée]], en post han motsatte seg. I oktober 1795 slo han på oppdrag av [[direktoriet]] og den nye revolusjonslederen [[Paul Barras]] ned et rojalistisk opprør i Paris. I den forbindelse satte han for første gang inn artilleri inne i selve byen.<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 80)</ref>

=== Felttoget i Nord-Italia ===
Det var i 1796 at Napoleon for alvor ble en aktør i første koalisjonskrig. Da fikk han kommandoen over de franske styrkene i Nord-Italia,<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 89 </ref> og i 1796 – 1797 seiret «den lille korporalen», som han ble kalt, med dårlig utrustede franske styrker over [[Kirkestaten]]s og [[Østerrike]]s hærer ved flere sammenstøt. [[Mantova|Mantua]] kapitulerte raskt. I [[Tolentino]] ble pave [[Pius VI]] med Kirkestaten i februar 1797 nødt til å undertegne en fredsavtale på franske premisser.

Østerrikerne måtte under erkehertug Karls lederskap inngå en ufordelaktig fredsavtale ved Campo-Formio i oktober 1797. Østerrikerne måtte gå med på å avstå alle besittelser vest for [[Rhinen]] (områder på {{formatnum:63000}} km² og med 3,5 mill. innbyggere). For tapet av [[Belgia]] og [[Milano]] fikk Østerrike overta [[Republikken Venezia]], og slik gikk denne over tusen år gamle republikken under.

Av de erobrede områdene i Italia dannet franskmennene datterrepublikker. I ''[[Den cisalpinske republikk]]'' inngikk store deler av [[Lombardia]] med [[Milano]], og dessuten blant annet [[Modena]] og [[Bologna]]. Også ''[[Den liguriske republikk]]'' ble opprettet i ([[Liguria]] med [[Genova]]).<ref name="Lindqvist_s97">{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 97 </ref> I 1802 ble [[Napoleons italienske republikk]] til ved at Den cisalpinske republikk endret konstitusjon slik at Napoleon ble president.

Noe av seieren må absolutt tilskrives Napoleons bruk av det nye kommunikasjonssystemet [[klaffetelegrafen]], som få år tidligere var blitt oppfunnet av Claude Chappe.

«Bidrag» fra «de befridde italienere» støttet det nær bankerotte revolusjonære ''Directoire'', og fremmet fremveksten av «Napoleon-myten». Italienske kunstskatter ble bragt til [[Louvre]]-museet.<ref name="Lindqvist_s97" />

[[Fil:Ingres, Napoleon on his Imperial throne.jpg|thumb|Napoléon på keisertronen. Maleri av [[Jean Auguste Dominique Ingres|Jean-Auguste-Dominique Ingres]] [[1806|(1806]])]]

=== Innledende oversikt over koalisjonskrigene ===
Napoléon ble fra denne tiden mer og mer engasjert i det som skulle komme til å bli betegnet som ''koalisjonskrigene'', en serie på seks kriger mellom Frankrike (og allierte) og koalisjoner av vekslende sammensetning. Med unntak av den første, som brøt ut før Napoléon var kommet til makt, blir disse krigene også gjerne kalt ''Napoleonskrigene''.

:[[Den første koalisjonskrigen|1. koalisjonskrig]] 1792–1797 ''(Østerrike, Preussen, Storbritannia, Spania og Piemonte – mot Frankrike)''
:[[Den andre koalisjonskrigen|2. koalisjonskrig]] 1798–1801/1802 ''(Russland, Storbritannia, Østerrike, Det osmanske rike, Portugal, Napoli og Kirkestaten – mot Frankrike)''
:[[Den tredje koalisjonen|3. koalisjonskrig]] 1805 ''(Østerrike, Storbritannia, Russland og Sverige – mot Frankrike)''
:[[Den fjerde koalisjonen|4. koalisjonskrig]] 1806/1807 ''(Preussen, Sachsen og Russland – mot Frankrike)''
:[[Den femte koalisjonskrigen|5. koalisjonskrig]] 1809 ''(Østerrike og Storbritannia – mot Frankrike)''
:[[Den sjette koalisjonskrigen|6. koalisjonskrig]] 1812-1814 ''(Storbritannia, Russland, Preussen, Sverige, Østerrike og tallrike tyske småstater – mot Frankrike)''

Napoléons siste felttog, som han tapte i [[slaget ved Waterloo]] i 1815, regnes i historieskrivningen ikke med som en koalisjonskrig, selv om han kjempet mot en koalisjon av motstandere (Storbritannia og Preussen, dessuten styrker fra Holland og tyske småstater). Men ''Napoleonskrig'' må det i alle fall regnes som.

=== Napoleon bortfører paven ===
Under et forsøk på å revolusjonere [[Roma]] ble den franske general [[Mathurin-Léonard Duphot|Duphot]] skutt og drept i byen sent i 1797. Dette benyttet franskmennene som foranledning til å innta Roma den 10. februar 1798. Fem dager etter proklamerte de ''Den romerske republikk.''

Fordi pave [[Pius VI]] nektet å underkaste seg, ble han den 20. februar tatt med makt og ført til [[Siena]] og deretter til [[Firenze]]. Mot slutten av mars 1799 ble han trass i alvorlig sykdom så ført til [[Parma]], [[Piacenza]], [[Torino]], over [[Alpene]] til [[Briançon]] og [[Grenoble]], og til slutt til [[Valence (Drôme)|Valence]], der sykdommen seiret den 29. august. Paven ble begravet der, og levningene kunne ikke bringes til Roma før i 1802.

=== Felttoget mot Egypt ===
[[Fil:Jean-Léon Gérôme 002.jpg|thumb|Napoléon i [[Egypt]]]]
[[Fil:Jean-Léon Gérôme 003.jpg|thumb|[[Jean-Léon Gérôme]]s maleri fra 1867 av Napoléon foran [[sfinksen i Giza]]. Det har siden oppstått en skrøne om at sfinxen mangler nese fordi Napoléon beordret sine tropper til å bruke den i skyteøvelser.]]
Imens hadde en rekke europeiske land i løpet av 1798 slått seg sammen i en ny koalisjon mot Frankrike, og kamphandlinger brutt ut (begynnelsen på annen koalisjonskrig). Det var til å begynne med ikke verre på kontinentet enn at Napoléon bega seg ut på et dristig vågestykke.

Den 19. mai 1798 seilte Napoleons flåte ut fra [[Toulon]] på et felttog mot [[Egypt]].<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 139</ref> Ekspedisjonen omfattet 232 transportskip, {{formatnum:2000}} kanoner, {{formatnum:32300}} soldater og 175 ingeniører og lærde. Hans mål var å omgjøre Middelhavet til et fransk hav og forstyrre [[Storbritannia]]s forbindelse til [[India]]. Erobringen av [[Malta]] (10. juni) og [[Alexandria]] (2. juli), og seieren over mamelukkene i slaget ved pyramidene (21. juli) gav Bonaparte kontroll over [[Kairo]].<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 147</ref> Det var før dette slaget han uttalte de berømte ord:

:''«Soldater, glem ikke at fra toppen av disse monumentene stirrer førti århundrer ned på dere!»'' (Soldats, songez que du haut de ces monuments quarante siècles ont les yeux fixés sur vous!)

I Kairo viste han stor respekt for [[islam]]. Han skrev et brev til den egyptiske befolkningen og fikk brevet oversatt til arabisk. Her erklærte han seg selv som en troende muslim og at han faktisk var mer troende enn de tyrkiske mamelukkene.

:''«In the name of God, the Merciful, the Compassionate. There is no god but God. He has no son, nor has He an associate in His domain....Peoples of Egypt, you will be told that I have come to destroy your religion; do not believe it! Answer that I have come to restore your rights and punish the usurpers, and that, more than the Mamluks, I respect God, his prophet and the Koran...Qadis, sheiks, imams, [In the French version] tell the people that we are friends of the true Muslims. [In the Arabic version] tell the people that the French are also faithul Muslims, and in confirmation of this, we have destroyed the Pope, who called for war against the Muslims.»<ref>[http://www.laits.utexas.edu/cairo/teachers/napoleon.pdf The French in Egypt] (PDF)</ref>

Da han senere ble klandret for det, svarte han:

:''«Det var nødvendig for general Bonaparte å kjenne islams prinsipper og styresett, de fire sektenes oppfatninger, og deres relasjoner til [[Konstantinopel]] og [[Mekka]]. Det var nødvendig for ham å bli godt kjent med begge religioner, for det hjalp ham til å vinne det italienske kleresis såvel som de egyptiske ulemaers gunst.»

[[Fil:Luny Thomas Battle Of The Nile August 1st 1798 At 10pm.jpg|left|thumb|Slaget ved Abukir ved [[Nilen]] 1798.]]

De franske flåtestyrker på sin side ble nesten fullstendig knust av den britiske flåte under admiral [[Horatio Nelson]] i sjøslaget ved Abukir (1.-2. august 1798), også kalt [[slaget på Nilen|slaget ved Nilen]].<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 149-150</ref> Bare to av de 15 franske skipene kom seg unna, og kunne ikke lenger støtte Napoleon med beskyttelse av hans troppetransportskip. Britene fikk på nytt kontrollen over Middelhavet, og gjenerobret Malta.

Nå var de franske invasjonsstyrkene henvist til fremrykning kun over land. Et fremstøt mot [[Syria]] slo feil ved [[Akko]], og ettersom det også var brutt ut pest blant troppene (mai 1799) måtte Napoleon trekke seg tilbake til Egypt. [[Russland]] og [[Tyrkia|det ottomanske riket]] allierte seg nå mot franskmennene.

I Egypt gjenvant Napoleon ved slaget ved Abukir den 25. juli 1799 mye av Frankrikes tapte ære.<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 162</ref>

Imens hadde kamphandlingene blitt heftigere på det europeiske kontinent. I Frankrike hadde samtidig rojalistene vokst seg sterkere. Da bestemte Napoleon seg for å vende tilbake til Paris, i 1799 – uten sine styrker. Bonaparte overlot kommandoen til general Kléber. Denne arméen kapitulerte til slutt den 31. august 1801 etter å ha lidd store tap – {{formatnum:13500}} døde, for det meste på grunn av en epidemi.

Tross den forholdsvis korte tiden Napoleon hadde kontrollen i Egypt, rakk han å gjennomføre en rekke reformer i landet.<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 149 og 151</ref> Han grunnla Egypts første postvesen, opprettet et eget egyptisk myntverk, fikk bygget møller til å male korn og pumpe vann, innførte renovasjon i byene, installerte Kairos første gatebelysning, påbegynte et sykehus for fattige, fikk trykket de første bøkene på [[arabisk]] i Egypt (småskrifter om hvordan beskytte seg mot [[pest]]), og igangsatte karttegning av Kairo og resten av landet. Han grunnla også en vitenskapelig publikasjon, ''La Decáde Égyptienne'', og dagsavisen ''Le Courrier de l’Égypte''. Det ble åpnet handelskontorer i alle de store egyptiske byene, etablert en offentlig instans for registrering av jordeiendommer og et folkeregister. Napoleon fikk påbudt at egyptiske forretninger, restauranter og kaféer måtte ha bevilling. Videre fikk han opprettet politistasjoner og lot bygge veier og kanaler.

Napoleon var lidenskapelig opptatt av Egypts rike fortid. På denne tiden var den i stor grad uutforsket. Napoleons planmessige kartlegging av Egypts fornminner gjør at han i ettertid fremstår som grunnleggeren av [[egyptologi]]en. Han etablerte Det egyptiske institutt etter fransk forbilde med avdelinger for matematikk, fysikk, politisk økonomi, litteratur og kunst.<ref>{{Harvnb|Lindqvist|2008}}, s. 151</ref> Dette instituttet gjennomførte flere banebrytende vitenskapelige undersøkelser, blant annet matematiske beregninger av [[pyramide]]ne og [[Nilen]]s oversvømmelser. Franskmennene lokaliserte dessuten restene etter [[farao]]enes forsøk på bygging av en Suezkanal. Napoleons vitenskapsmenn beskrev, tegnet og undersøkte det de kom over av templer og ruinbyer. Det mest spektakulære funnet de gjorde var [[Rosettastenen]] som ble gravd frem i 1799. Innskriften på steinen inneholdt koden for å kunne lese gammelegyptisk ([[hieroglyf]]er) og gjorde det senere mulig for forskeren [[Jean-François Champollion]] å begynne den første inngående forståelsen av gammelegyptisk historie og kultur. Det egyptiske instituttets samlede arbeide var så omfattende at det tok 20 år før alt var publisert i verket ''Description de l’Égypte'' (en beskrivelse av Egypt) som kom i 28 bind.