Redigerer Nürnbergprosessen (avsnitt)

==Bakgrunn==
{{se også|Nürnbergprinsippene}}
Britiske myndigheter, med statsminister [[Winston Churchill]] og [[Rikskansler i Storbritannia|Lord Chancellor]] [[John Simon, 1. viscount Simon|John Simon]] i spissen, ønsket å unnta ledende nazister fra vanlige strafferettslig behandling. Istedet ønsket de å henrette disse som fredløse uten rettergang straks de var arrestert og identiteten bekreftet i henhold til ''bill of attainder''. Simon og Churchill fremmet dette synet i forhandlinger med de andre allierte i 1942-1943. På amerikanske side var det særlig [[Henry Morgenthau]] som støttet en slik summarisk prosess og han var særlig opptatt av [[holocaust]] (hans far hadde vært vitne til [[folkemordet på armenerne]] i 1915<ref name=Gruner>Gruner, W. (2012). “Peregrinations into the Void?” German Jews and their Knowledge about the Armenian Genocide during the Third Reich. ''Central European History'', 45(1), 1-26.</ref>). Morgenthau skisserte samtidig en plan (i ettertid kjent som [[Morgenthauplanen]]) for å gjøre Tyskland om til et jordbruksland uten militær og industriell kapasitet. Churchill og Roosevelt ønsket å unngå massakre på nazister og andre tyskere noe de mente ville undergrav det politiske og moralske formålet med oppgjøret. Sovjetiske ledere ønsket å henrette et stort antall tyske ledere for å ødelegge den tyske krigsmaskinen. Britiske ledere fryktet at et rettssak etter vestlig standard ville skape sympati med de tiltalte. Dersom Hitler ble fanget i live fryktet britene at en rettssak ville gi Hitler en talerstol til å fremføre propaganda. Britiske myndigheter mente det var tilstrekkelig å straffeforfølge et titalls eller noen hundre.<ref name="Aronson" />

United Nations War Crimes Commission ble etablert i London sent i 1943 på initiativ fra ni eksilregjeringer som mente det var behov for å straffeforfølge tyske krigsforbrytere. Moskva-erklæringen av 1. november 1943 bestemte at Hitler og andre toppledere («major war criminals») skulle rettsforfølges av de allierte. Britiske myndigheter betraktet jødenes skjebne og holocaust som underordnet i den militære kampen for Europas fremtid, og fryktet at særskilt fokus på jødene kunne sette alliansen med Stalin i fare og de kunne miste kontrollen over Midtøsten. Etter hvert som omfanget av holocaust ble tydelig kunne det ikke ignoreres av de allierte som ikke hadde et juridisk rammeverk til å håndtere en slik forbrytelse.<ref name="Aronson" />

[[Henry L. Stimson]], USAs krigsminister, var uenig i Morgenthaus ide om summariske henrettelser av ledende nazister. I stedet ville Stimson at USA skulle medvirke i et internasjonalt tribunal for straffeforfølgelse av nazilederne. På toppmøtet i Quebec i september 1944 gikk Roosevelt og Churchill inn for en britisk summarisk sak mot topplederne. Stimson ble støttet av general [[George C. Marshall]] og av [[Juristkorpset (US Army)|generalkrigsadvokat]] Myron C. Cramer. Den amerikanske advokaten Murray C. Bernays, som under krigen var oberstløytnant som tjenestegjorde ved hærens generalstab, fikk i juli 1944 ansvar for å samle bevis for forbrytelser begått mot amerikanske soldater. Barnays så etterhvert for seg at nazistenes forbrytelser hadde strukturelt preg. Barnays mente at naziorganisasjoner som SS og Gestapo var del av en sammensvergelse som basert på nazistenes ideologi gjennomført mord, terror og angrep på sivilbefolkningen i strid med krigens regler. Han mente at disse organisasjonene burde tiltales kollektivt som gruppe og individuell deltakelse i disse organisasjonen i seg selv var kriminelt. Barnays foreslo å tiltale de ledende nazistene ikke bare for krigsforbrytelser, men også for en kriminell sammensvergelse om gjennomføre forbrytelsene. Bernays forslag var i tråd med både amerikansk og britisk strafferett. Bernays foreslo videre at dersom en organisasjon ble bevist å være en sammensvergelse kunne alle medlemmene av organisasjonen dømmes basert på medlemskap alene. Med denne fremgangsmåten ville en rettssak være nok til å dømme flere hundre tusen. Bernays ideer ble innarbeidet i et forslag som Stimson, justisminister [[Francis Biddle]] og utenriksminister [[Edward Stettinius jr.]] la frem for Roosevelt i januar 1945. Disse tre var tilhengere av rettferdig rettssak av både moralske og politiske grunner, de mente også at en full rettsbehandling ville bidra til viktig dokumentasjon av nazistenes forbrytelser.<ref name="Earl2013" /><ref name="Aronson" /> 

De allierte ble strukket mellom ønske om på denne ene siden å gjøre Tyskland ufarlig og på den andre siden å rehabilitere tyskerne. Etter Roosevelts død i april 1945, bestemte [[Harry Truman]] seg for å straffe krigsforbrytere innenfor rettslige rammer. De øvrige allierte var mindre begeistret for et slik rettsoppgjør og USA tok derfor ledelsen.<ref name="Earl2013" />

I april 1945 holdt høyesterettsdommer [[Robert H. Jackson]] en tale som innebar en støtte for Stimson. I mai ble Jackson utnevnt til sjefsanklager på USAs side. Jackson plan var å tiltale nazilederne for sammensvergelse (engelsk: ''conspiracy'') noe som gjorde det mulig å legge til grunn handlinger fra de kom til makten i Tyskland. Fordi det var vanskelig å bevise at Hitler og hans regimet hadde planlagt å utrydde jødene var det vanskelig å bruke sammensvergelse som grunnlag for tiltale mot de som var involvert i holocaust.<ref name="Aronson" /> [[William Joseph Donovan|William J. Donovan]], sjef for [[Office of Strategic Services]] (OSS), foreslo i mars 1945 overfor presidenten at tyskerne selv burde rettsforfølge enkelte tyske krigsforbrytere i henhold til tysk lov fra før 1933.<ref name="Aronson" />{{rp|268}}

[[Clement Attlee]] vant det britiske valget i juli 1945 og hans regjering var mer villig enn forgjengeren til å samarbeide om straffeforfølgelse, særlig punktet «forbrytelse mot freden». Artikkel 6 i charteret for Nürnberg-tribunalet ble vesentlig omskrevet etter britisk og sovjetisk ønske. Disse endringene fjernet Bernays' opprinnelig forslag om at overgrep mot tyske borgere (særlig jøder) før krigsutbruddet også skulle legges til grunn som del av sammensvergelsen.<ref name="Aronson" />{{rp|264}} Bernays' forslag om «forbrytelse mot menneskeheten» ble beholdt.<ref name="Aronson" />{{rp|276}}

De allierte utformet ved slutten av andre verdenskrig [[Nürnbergprinsippene]] som slo fast at enkeltpersoner kunne holdes rettslig ansvarlige for internasjonale forbrytelser (forbrytelser mot freden, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser). Prinsippene ble anvendt i Nürnbergprosessen.<ref>Lawrence, F. (1988). The Nuremberg Principles: A Defense for Political Protesters. ''Hastings Law Journal'', 40(2), 397-436.</ref> International Law Commission opprettet FNs generalforsamling foreslo i 1950 kodifisering av prinsippene:<ref>Komarow, G. (1980). Individual Responsibility under International Law: The Nuremberg Principles in Domestic Legal Systems. International and ''Comparative Law Quarterly,'' 29(1), 21-37. doi:10.1093/iclqaj/29.1.21</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Krigsforbrytelsene i Jugoslavia|publikasjon=Lov og Rett|doi=10.18261/ISSN1504-3061-1998-10-05|url=https://www.idunn.no/lor/1998/10/krigsforbrytelsene_i_jugoslavia|dato=1998|fornavn=Erling|etternavn=Moss|serie=10|språk=no-NO|bind=37|sider=630–640|issn=1504-3061|besøksdato=2021-10-12}}</ref> 
# Den som begår forbrytelse mot internasjonal rett, skal være personlig ansvarlig for det. 
# Selv om internasjonal rett ikke har straffebestemmelser for brudd på denne retten, skal forbryteren likevel være ansvarlig for bruddene.
# Statsoverhoder eller statsledere er ikke fritatt for ansvar. 
# Det at forbryteren har handlet på ordre skal ikke frita for ansvar om forbryteren hadde mulighet til å gjøre et moralsk valg.

===Juridisk grunnlag===
[[File:Hartley William Shawcross, Baron Shawcross.png|thumb|Hartley Shawcross var britisk aktor. Han var [[Attorney General for England and Wales]] og medlem av [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]].]]
[[Hersch Lauterpacht]] medvirket ved gjennomføring av Nürnbergprosessen der han skrev innlednings- og avslutningsforedrag for den britiske anklageren [[Hartley Shawcross]] samt bidro til [[Nürnberg-charteret]] (også kalt London-charteret) som lå til grunn for prosessen. Lauterpacht foreslo begrepet [[forbrytelse mot menneskeheten]] for [[Robert H. Jackson]] i 1945. Forbrytelse mot menneskeheten hadde blitt brukt enkelte ganger etter [[folkemordet på armenerne]]. Lauterpacht presenterte [[Chaim Weizmann]] for Robert H. Jackson som ønsket å bruke Weizmann som vitne, mens britene foretrakk et ikke-jødisk vitne.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Hersch Lauterpacht and the Development of International Criminal Law|publikasjon=Journal of International Criminal Justice|doi=10.1093/jicj/2.3.810|url=https://doi.org/10.1093/jicj/2.3.810|dato=2004-09-01|fornavn=M.|etternavn=Koskenniemi|serie=3|bind=2|sider=810–825|issn=1478-1387|besøksdato=2021-02-19}}</ref> På amerikansk side bidro [[Sheldon Glueck]] som rådgiver for Jackson ved forberedelse og sammenstilling av bevis. Glueck hadde sammen med sin assistent [[Benjamin Ferencz]] under krigen utredet mulighet for straffeforfølgelse av nazistene, utgitt som boken ''War Criminals: Their Prosecution and Punishment'' (1944). Glueck foreslo et internasjonalt militærtribunal eller en internasjonal straffedomstol.''<ref name=":3">Mullins, C. W., & Rothe, D. (red.). (2011). ''State Crime: Current Perspectives''. Rutgers University Press.</ref><ref name="Bush2">Bush, J. A. (2016). [https://digitalcommons.lmu.edu/ilr/vol39/iss1/12/ Nuremberg and Beyond: Jacob Robinson, International Lawyer]. ''Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review'', 39, 259.</ref><ref name=":1">{{Kilde www|url=https://www.thecrimson.com/article/1946/10/2/glueck-declares-nuremberg-trial-triumph-of/|tittel=Glueck Declares Nuremberg Trial Triumph of Law {{!}} News {{!}} The Harvard Crimson|besøksdato=2023-08-18|dato=2. oktober 1946|verk=www.thecrimson.com}}</ref>'' 

Bortsett fra [[Hersch Lauterpacht]] konsulterte ikke britiske myndigheter vitenskapsfolk eller flyktninger, mens Jacksons langt større team søkte bistand fra flere vitenskapsfolk i eksil og flere andre inkludert [[Robert Kempner]]. Holocaust ble ikke særskilt fokusert i Nürnbergprosessen hovedsakelig fordi amerikanske myndigheter fra 1944 hadde lagt opp til å betrakte selve krigføringen som den overordnete forbrytelsen. Alt relatert til krigen inkludert holocaust ble innpasset i denne modellen av krigen som en kriminell sammensvergelse. Den franske påtalemakten var mest positiv til å vektlegge holocaust i tiltalen. I forbindelse med etterfølgende [[Nürnbergprosessene]] oppfordret daværende sjefsanklager [[Telford Taylor]] sine medarbeidere om å anse holocaust som et sentralt kjennetegn ved naziregimet og forberede tiltaler som reflekterte dette.<ref name="Bush" />

Rettsoppgjøret i Nürnberg var radikalt nyskapende ved at statlige aktører kunne eller måtte stilles til ansvar og de ikke lenger var beskyttet nasjonal [[suverenitet]]. I den tradisjonelle modellen var staten håndhever av lov overfor individer. Internasjonal straffeforfølgelse av personer ble dermed ansett som umulig uten å overskride statenes suverenitet slik man mente «[[det westfalske systemet]]» ble etablert ved [[Freden i Westfalen]]. Nürnbergprosessen er den viktigste enkelthendelsen i utvikling av internasjonal strafferett. Ifølge den amerikanske jussprofessoren Lawrence Douglas ble internasjonal strafferett i praksis ble oppfunnet i forbindelse med Nürnbergprosessen. Tidligere var piratvirksomhet og krigsforbrytelser ansett som internasjonale forbrytelser. Nürnbergprosessen etablerte individuelt straffeansvar som generelt prinsipp i folkeretten. Etter Nürnberg formulerte [[Karl Jaspers]] begrepet forbryterstaten (tysk: ''Verbrecherstaat'') i tilfeller der staten selv er den ledende gjerningspersonen snarere enn håndhever av lov og orden.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctt9qd0zg|kapittel=From IMT to NMT: The Emergence of a Jurisprudence of Atrocity|side=276-292|tittel=Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: Transitional Justice, Trial Narratives, and Historiography on JSTOR|besøksdato=2021-09-18|forfattere=Douglas, Lawrence|dato=2014|språk=en|verk=www.jstor.org|forlag=Berghahn Books|redaktør=Kim C. Priemel og Alexa Stiller|=sitat=The contact with Nazi crimes revolutionized law by creating the exigent need, if not the theoretical apparatus, for puncturing this shield of sovereignty. Today we accept without argument the idea that state actors responsible for atrocities should have to answer for their conduct in courts of criminal law—be they domestic, international, or of a hybrid character. But we run the risk of forgetting how deeply radical this idea was before the trial of the major Nazi war criminals before the International Military Tribunal (IMT) in Nuremberg.}}</ref>

Nürnberg-charteret gjorde unntak fra tradisjonelle regler for bevisføring (engelsk: ''technical rules of evidence'') og tillot domstolen å legge offisielle dokumenter fra myndighetene til grunn. Domstolen tillot på denne bakgrunn det meste bevismaterialet samlet av de allierte: Ordrer og direktiver (ofte signert av de tiltalte selv), utskrift av taler, dagbøker, fotografier, filmer, bøker, brev og mer. Aktoratet introduserte skriftlige erklæringer fra sakkyndige vitner underveis i prosessen. Domstoler under de nasjonale regjeringene gjorde tilsvarende unntak for eksempel tillot den britiske regjeringen eksplisitt at domstoler under britisk jurisdiksjon kunne bruke som bevis enhver muntlig fremføring og ethvert dokument som fremsto som autentiske (det vil si at annenhåndsopplysninger dersom øyenvitnet ikke var lett tilgjengelig).<ref name="DAmato" />

===Holocaust===
{{utdypende|Holocaust}}
Folkerettseksperten [[Jacob Robinson]] hadde 12. juni 1945 et møte med høyesterettsdommer [[Robert H. Jackson]] som i mai hadde fått i oppdrag å være USAs aktor ved saken mot ledende nazister i Nürnberg. Møtet var konfidensielt og det ble ført referat. I møtet argumenterte Robinson med at det jødiske folket hadde lidd mest under krigen, i det minste målt i andel drepte. Han mente derfor at det jødiske folket hadde en egen sak mot nazistene. Robinson mente nazistene hadde en «masterplan» om å drepe jødene og at det jødiske folket som helhet var offer og ikke bare jøder som et stort antall enkeltpersoner som tilfeldigvis ble offer.<ref name="Omry" /><ref name="Marrus" /><ref name="Jockusch" /><ref name=":0" /><ref name="Aronson" />{{rp|265-266}} 

Jackson var opptatt av hvordan tallene for drepte jøder fremkom. De første anslagene over antallet drepte jøder fremkom ved differansen mellom befolkningstall for det enkelte land og tallet på jøder i frigjorte områder. [[Jacob Robinson]], representant for de store jødiske organisasjonene, argumenterte overfor Jackson med at nazistenes antijødiske sammensvergelse var en sammensvergelse mot den demokratiske sivilisasjonen. Det var vanskelig å bevise en antijødisk sammensvergelse i årene før 1941. For Jackson var det dessuten uklart hva «det jødiske folk» var og «rase» var ikke en tysk oppfinnelse, men var et alminnelig begrep blant annet i de amerikanske sørstatene. Under rettssaken omtalte Jackson jødene som en rase..<ref name="Omry" /><ref name="Marrus" /><ref name="Jockusch" /><ref name=":0" /><ref name="Aronson" />{{rp|265-266}} 

Jackson var ikke villig til å gi jødene og holocaust særskilt status i Nürnberg. Jackson mente at prosessen skulle være mot lederne for deres sammensvergelse mot verden hvor jødenes skjebne skulle ha en plass. Jackson ville ikke gi Robinson eller andre utsendinger status som [[amicus curiae]]. Sovjetiske myndigheter ønsket at hele det sovjetiske folkets lidelser skulle legges til grunn og ikke en bestemt folkegruppe.<ref name="Omry" /><ref name="Marrus" /><ref name="Jockusch" /><ref name=":0">{{Kilde avis|tittel=Dr. Jacob Robinson, Historian,dies at 88|url=https://www.nytimes.com/1977/10/28/archives/dr-jacob-robinson-historian-dies-at-88-authority-on-the-holocaust.html|avis=The New York Times|dato=1977-10-28|besøksdato=2019-08-18|issn=0362-4331|språk=en-US|etternavn=|fornavn=|side=|sitat=He was the founder of the institute or Jewish Affairs and was a consultant to Justice Robert H. Jackson, chief counsel at the Nuremberg war crime trials in 1946.}}</ref><ref name="Aronson" />{{rp|265-266}}

{{sitat|Konspirasjonen eller den samlede planen om å utrydde jødene var så metodisk og grundig fulgt, at til tross for Tysklands nederlag og uthaling av nazistene har dette målet for nazistene i stor grad lyktes. Kun mindre deler av den europeiske jødiske befolkningen er fremdeles i Tyskland, i landene som Tyskland okkuperte, og de som var hennes satellitter eller samarbeidsland. Av de {{formatnum:9600000}} jødene som levde i nazi-dominert Europa, er 60 % med sikkerhet antatt drept. Fem millioner syv hundre tusen jøder mangler fra landene de før levde i, og over {{formatnum:4500000}} kan ikke redegjøres for ved vanlig dødsrate eller immigrasjon, ei heller finnes de blant flyktninger. Historien viser ingen forbrytelse noen gang utført mot så mange ofre eller en noen gang utført med slik kalkulert grusomhet.<ref group="note">The conspiracy or common plan to exterminate the Jew was so methodically and thoroughly pursued, that despite the German defeat and Nazi prostration this Nazi aim largely has succeeded. Only remnants of the European Jewish population remain in Germany, in the countries which Germany occupied, and in those which were her satellites or collaborators. Of the 9,600,000 Jews who lived in Nazi-dominated Europe, 60 percent are authoritatively estimated to have perished. Five million seven hundred thousand Jews are missing from the countries in which they formerly lived, and over 4,500,000 cannot be accounted for by the normal death rate nor by immigration; nor are they included among displaced persons. History does not record a crime ever perpetrated against so many victims or one ever carried out with such calculated cruelty.</ref>|[[Robert H. Jackson]], fra åpningsinnlegget 21. november 1945<ref name="Jockusch" />|align=right}}

Jacob Robinson og Institute for Jewish Affairs (IJA) forsynte Jacksons stab med dokumentasjon samt juridiske utredninger, statistiske analyser og bakgrunnsinformasjon om [[folkemordet på armenerne]] som forberedelse til rettssaken. Basert på folketellinger før krigen, antall flyktninger, antall gjenværende jøder og andre holdepunkter for statistisk analyse anslo IJA at nazistene hadde drept rundt 6 millioner jøder. En del av disse opplysningene ble tatt inn i tiltaledokumentet. I november 1945 reiste Robinson til Nürnberg for å forsyne Jackson med mer materiale som dokumenterte antall drepte jøder og arbeidet med forberedelse av det som ble kalt «jødeforfølgelsen» i tiltalen. Robinson bisto i november 1945 aktoratet i forbindelse med forhøret av [[Dieter Wisliceny]] (en av [[Adolf Eichmann]]s medarbeidere).<ref name="Omry" /><ref name="Marrus" /><ref name="Bush" /><ref name="Aronson" />

Da Robinson ble kjent med listen over tiltalte i hovedprosessen skrev han i juli 1945 direkte til Jackson at en SS [[Obersturmführer]] «Adolf Aichmann» (noen ganger stavet «Eichmann») burde føyes til listen over ledende naziforbrytere. Etter Robinsons vurdering var Eichmann en av som hadde størst direkte ansvar for folkemordet. De allierte presiserte Nürnberg-charteret 6. oktober 1945 ved at ''[[forbrytelser mot menneskeheten]]'' ble knyttet til aggressiv krigføring eller krigsforbrytelser slik at overgrep begått før andre verdenskrig ikke ble inkludert og holocaust ble ikke skilt ut som en selvstendig forbrytelse slik Robinson håpet.<ref name="Marrus" /> 

Den amerikanske etterretningsetaten [[Office of Strategic Services|OSS]] begynte under krigen å samle informasjon om holocaust med sikte på rettsforfølge gjerningsmennene. Ved OSS' hovedkvarter arbeidet en medarbeider med dette.<ref name="Aronson" />{{rp|266}} [[Franz Neumann]], som da arbeidet for OSS, lanserte en teori om at nazistenes angrep på jødene bare var en spydspiss, et første trinn i nazistene program for å undertrykke og utslette andre folkegrupper.<ref name="Aronson" />{{rp|268}}

Charles Irving Dwork, med doktorgrad i jødiske studier, arbeidet i [[Office of Strategic Services]] (senere omgjort til [[Central Intelligence Agency|CIA]]) med å samle informasjon om holocaust til bruk i rettsoppgjøret. Robinson og IJA var ifølge den canadiske holocaustforskeren Michael Marrus den eneste jødiske lobbyen som engasjerte seg spesielt med hensyn til jødenes skjebne som del av rettsoppgjøret. Holocaust ble i den endelige tiltalen tonet ned som eget punkt.<ref name="Marrus" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Preparations for the Nuremberg Trial: The O.S.S., Charles Dwork, and the Holocaust|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/12.2.257|url=https://doi.org/10.1093/hgs/12.2.257|dato=1998-02-01|fornavn=S.|etternavn=Aronson|serie=2|bind=12|sider=257–281|issn=8756-6583|besøksdato=2021-10-11}}</ref>

===Folkemord===
{{se også|Folkemord}}
[[File:David Maxwell Fyfe, Nuremberg, 1946 (Art. IWM ART LD 5863).jpg|thumb|[[David Maxwell Fyfe]] var en av de britiske aktorene. Han var [[Home Secretary]] i Churchills siste regjering og ble senere [[Lordkansler]]. Tegnet av [[Laura Knight]] under Nürnbergprosessen, 1946.]]
I 1943 introduserte den polske juristen [[Raphael Lemkin]] begrepet folkemord, eller ''genocid.''<ref>{{Kilde bok
| forfatter=Bruce Jenkins
| år= 2008
| tittel=The Lost History of Christianity: The Thousand-Year Golden Age of the Church in the Middle East, Africa, and Asia--and How It Died.
|sted=New York
| forlag=HarperOne
| side=
| isbn= 978-0-06-147280-0
| språk=Engelsk
}}</ref> Etter [[folkemordet på armenerne]] og det pågående [[holocaust]], ville Lemkin skape en rett som la til grunn at systematiske drap på mennesker på grunn av rase, tro eller religion var en forbrytelse som overgikk alle andre forbrytelser en stat og dens innbyggere kunne gjøre seg skyldig i. Lemkins bok ''Axis rule in occupied Europe'' (1944) fikk god anmeldelser i blant annet ''Washington Post'' og ''New York Times''. Det er uklart om Murray C. Bernays, en amerikansk militærjurist som forberdte rettsoppgjøret, leste boken.<ref name="Earl2013" /> 

Hilary Earl skriver at Bernays' ideer er svært like Lemkins. Våren 1945 ble Lemkin ansatt i War Crimes Office, krigsforbryterkontoret, ved Judge Advocate General's Corps, det amerikanske militære juridiske tjenesten («JAG»). Lemkin tok kontakt med Robert Jackson straks Jackson var utnevnt. JAG sendte Lemkin til London sommeren 1945 for å arbeide i Jacksons team som forberedte tiltalen. Våren 1946 reiste Lemkin til Europa for å lete etter overlevende familiemedlemmer og for å snakke med juristene i Nürnberg.<ref name="Earl2013" /> 

Ifølge [[Telford Taylor]], Jacksons etterfølger, var den britiske delegasjonen mot å bruke betegnelsen «folkemord» (engelsk: ''genocide'') angivelig fordi ordet ''genocide'' ikke var oppført i ''[[Oxford English Dictionary]]''. [[Jacob Robinson]] (folkerettsjurist) og [[Stephen Wise]] (president i [[World Jewish Congress]]) støttet Lemkin og skal ha snakket med britene om saken. Folkemord ble i tiltalens punkt 3 nevnt som del av beskrivelsen av «murder and ill-treatment of civilian populations»: systematisk og med overlegg folkemord nærmere bestemt utryddelse av folkegrupper eller raser særlig jøder, polakker og sigøynere. Folkemord ble ikke omtalt under tiltalepunktet om forbrytelser mot menneskeheten. [[David Maxwell Fyfe]], en av de britiske aktorene, tok flere ganger opp temaet folkemord blant annet i kryssforhør av [[Konstantin von Neurath]]. Dommen 1. oktober 1946 nevnte ikke folkemord slik Lemkin hadde håpet. Lemkin mente at dommen i Nürnberg unnlot å definere folkemord som en forbrytelse i fredstid fordi dommen bare omtalte utryddelse av sivilbefolkningen i forbindelse med angrepskrig (forbrytelser begått mot jødene før 1939 ble ikke straffet i Nürnberg).<ref name="Earl2013" />

Lemkin arbeidet uten å lykkes med å få folkemord med i tiltalen mot [[Hans Frank]].<ref>{{Kilde avis|tittel=How the Nuremberg trials found names for the Nazis' crimes|url=https://www.theguardian.com/books/2016/may/22/how-the-nuremberg-trials-found-names-for-the-nazis-crimes|avis=The Guardian|dato=2016-05-22|besøksdato=2020-08-09|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Philippe|etternavn=Sands|side=|sitat=In studying these materials, Lemkin found a pattern of behaviour to which he gave a label, to describe the crime with which Frank could be charged. He called it ‘genocide’. Unlike Lauterpacht, with his focus on crimes against humanity, which aimed at the protection of individuals, he was more concerned with the protection of groups. He had worked tirelessly to get the crime of genocide into Frank’s trial, but on this last day of the trial he was too unwell to attend.}}</ref> Lemkins folkemordsbegrep i boken ''Axis rule in occupied Europe'' (1944) påvirket utformingen av London-charteret som lå til grunn for hovedprosessen i Nürnberg. Aktor Robert Jackson da han i tiltaledokumentet blant krigsforbrytelsene omtalte «deliberate and systematic genocide, viz., the extermination of racial and national groups». Nürnbergprosessen kodifiserte ikke folkemord ved å definere det dommen, men dommen beskrev massemordene særlig Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten. I seks av de tolv etterfølgende [[Nürnbergprosessene]] var folkemord et tema. I sak 9 [[Einsatzgruppenprosessen]] og i sak 11 [[Rasse und Siedlungshauptamt|''Rasse und Siedlungshauptamt'']]-prosessen ble Lemkins begrep eksplisitt anvendt. [[Benjamin Ferencz]] brukte begrepet om Einsatzgruppenes og enkeltpersoners forbrytelser, og ikke som en forbrytelse begått av en folkegruppe mot en annen. Begrepet forekommer hyppig i de dokumentene fra saken mot de 207 personene tiltalt i Nürnberg. Mens rettsprosessene pågikk arbeidet FN med utkast til [[Folkemordkonvensjonen]].<ref name="Earl2013">{{Kilde artikkel|tittel=Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949|publikasjon=Journal of Genocide Research|doi=10.1080/14623528.2013.821225|url=https://doi.org/10.1080/14623528.2013.821225|dato=2013-09-01|fornavn=Hilary|etternavn=Earl|serie=3|bind=15|sider=317–337|issn=1462-3528|besøksdato=2022-04-09}}</ref>