Redigerer Nærøymanuskriptet (avsnitt)

== Innhold ==
Randulf mener at det overalt i Namdalen og Helgeland finnes fjell som samene regner som hellige, også på kysten, og nevner [[Heilhornet]] og [[Lekamøya]]. Han nevner tre offerplasser:  Teplingfjellet i [[Foldereid]], Folldalen i [[Høylandet]] og Kverndalsfjellet (Kvernvassfjellet) i [[Fosnes]].

Randulf skiller mellom «Søe-Finner» og «Field-Finner» som to grupper med ulike levesett og næringsgrunnlag. Han nevner også at sjøsamene, i motsetning til bygdefolket, spiste hestekjøtt uten motforestillinger.

Thomas von Westen hadde i sitt eie en tromme av umesamisk type (én vannrett linje; solkors sentralt i den nederste delen), og manuskriptet inneholder en tolkende forklaring av motivene på denne tromma.<ref>Roald E. Kristiansen. «Samisk religion». I: Geir Winje. ''Guddommelig skjønnhet, kunst i religionene.'' Universitetsforlaget, 2001. ISBN 82-15-00053-3</ref><ref>Trond Gabrielsen. «[http://finnmarkforlag.no/09_16.html Thomas von Westens runebomme 1723]»; Sagat, 31.12.2009 – med detaljert gjengivelse av symbolene og deres tolkning</ref>

I manuskriptet fortalte Randulf også om hvordan [[noaide]]n ''Anders Sivertsen'' fra Rana fem år tidligere skal ha ofret sitt eget liv for at sønnen ''Johannes'', som da var 20 år gammel, skulle «frikjøpes» fra dødelig sykdom. [[Brita Pollan]], som gjengir historien i tekstsamlingen ''[[Noaidier (bok)|Noaidier]]'' (2002) mener at det er samme grunnfortelling som [[J.A. Friis]] nedskrev i 1860 om noaiden ''Andreas'', som levde i Varanger på 1500-tallet, skal ha ofret seg for sin sønn Unnas. Pollan mener at den nordsamiske varianten er den eldste og opprinnelige, og at Randulf gjengir en sørsamisk, tilpasset versjon.