Redigerer Når vi døde vågner (avsnitt)

==Handlingen==
Arnold Rubek er en aldrende billedhugger som er kommet hjem til Norge på et sommeropphold etter å ha bodd mange år i utlandet. Han reiser sammen med kona Maja, som er en del år yngre. De har vært gift i fem år, og ekteskapet later ikke til å være lykkelig. Han tok Maja ut av trange hjemlige kår og førte henne til et hus ved ''Taunitzer See'' der de har levd i stille og tilbaketrukket velstand, men uten å ha noe å si hverandre. Nå sitter de i parken ved et norsk badehotell og planlegger en reise langs kysten.

En flyktig bekjent av Rubek, godseier Ulfheim, stopper ved hotellet på vei til bjørnejakt i fjellet. Den uvørne og mandige bjørne- og skjørtejegeren tar Maja med storm, og han har snart overtalt henne til å bli med ham til fjells for å felle bjørn. I mellomtiden har Rubek brakt på det rene at en mystisk kvinne han observerte i parken nattestid er den Irene som han forlot for mange år siden. Irene stod modell for det store arbeidet «Oppstandelsens dag» som i sin tid gjorde ham verdensberømt. Rubeks store feiltrinn i livet var at han lot Irene gå, selv om han skjønte at hun var villig til å dele alt med ham. Irene er nå blitt en lidende psykiatrisk pasient som omtaler seg selv som en avdød, og som ledsages av en svartkledd [[diakonisse]]. Irenes liv mistet sin mening etter at Rubek forlot henne; hun fortsatte å kle av seg for menn, men på [[nattklubb]]scener. Hun har oppnådd å gjøre menn gale – den første mannen hennes skjøt seg – men hun har selv tatt skade og har vært tvangsinnlagt på asyl.

I møte med Irene må også Rubek innrømme at det har gått nedover; etter at de skiltes har skaperkraften forlatt ham, og i stedet for stort tenkte idéverker har han lagd byster av kjente og betalingsdyktige personer. For å forsøke å gjenopprette det tapte avtaler også de å dra til fjells.

Andre og tredje akt foregår i nærheten av et høyfjell[[sanatorium]]. Maja har søkt opp i [[høyfjell]]et med Ulfheim, som både fascinerer og skremmer henne. På et tidspunkt åpenbarer han også andre sider ved seg enn den [[faun]]en og kvinneerobreren hun trur han er. Det viser seg at han er blitt svikta av en kvinne, og det er sviket som har gjort ham bitter og fått ham til å spille rollen som en hensynsløs forfører og jeger. Nå ser han i Maja en såret person som seg selv, en han kan dele livet med på et realistisk grunnlag. De to er på vei ned til menneskene mens tåka kommer sigende, og støter på Rubek og Irene som er på vei opp. Ulfheim advarer dem om at å gå opp i fjellet nå betyr den visse død; det eneste som kan redde dem, er om de søker tilflukt i jakthytta og venter på redningsmannskaper.

For Rubek og Irene kan det ikke komme på tale å søke noen slags tilflukt. Deres siste, desperate forsøk på å gjenfinne kjærligheten og våkne opp fra de døde, fører dem rett til topps. Et [[snøskred]] utløses og begraver dem sammen.