Redigerer Murverk (avsnitt)

==Byggemateriale for mur==
[[Fil:Kuben murer.jpg|thumb|250px|Avbalansering av teglsteinsmur. {{Byline|Kuben yrkesarena, 2019}}]]
'''Mørtel''' kan bestå av [[leire]], eventuelt blandet med [[sand]] eller fibermaterialer av forskjellig slag. Leire har liten evne til å binde steinene sammen, men sikrer stabilt anlegg og tette fuger mellom dem. Gjennom historisk tid har mørtel av [[kalk]] og sand vært det vanligste, av og til med tilsetning av andre bestanddeler for å oppnå spesielle egenskaper. Kalkmørtel har relativt god sammenbindende evne og er samtidig forholdsvis elastisk, men herder langsomt. Tidlig på 1800-tallet kom [[sement]] (Portland-sement) i bruk som bindemiddel i mørtel. Sement herder raskt og gir fastere mørtel med kraftigere vedheft, men er uelastisk og tåler ikke bevegelser i murverket. Sement ble tidligere mye brukt som tilsetning til kalkmørtel for å kombinere de beste egenskapene ved begge bindemidler. I etterkrigstiden har ren sementmørtel vært dominerende, men ofte med forskjellige tilsetninger. Til muring av peiser ble tidligere brukt en mørtel av ''vannglass'' (natriumsilikat, SiO2*Na2O) og sand.

[[Tørrmur]] er murverk uten mørtel, med stein som er «løst» stablet på og inntil hverandre, hvor bare friksjon og tyngdekraft holder muren sammen.

'''Stein''' til muring kan være ubearbeidet naturstein, eller stein som er bearbeidet ved kløyving, hogging eller saging. Stein med naturlig «kløyv» blir ofte foretrukket, fordi den gir parallelle flater som letter murerarbeidet. [[Skifer]] er derfor mye brukt. Mange bergarter kan brukes i murverk, noen av de tradisjonelt mest brukte er [[marmor]] eller annen kalkstein, [[travertin]] og [[granitt]].

'''Tegl''' har siden [[oldtiden]] vært et av de vanligste materialene til muring. Tegl er kunstig stein i standardformate, laget av leire som enten er brent i ovn ved høy temperatur, eller bare tørket. Soltørket tegl ble brukt i de tidlige sivilisasjonene i [[Mesopotamia]] og brukes fortsatt innenfor folkelig byggeskikk mange steder i verden. [[Romersk arkitektur|Romerne]] oppførte de fleste av sine byggverk i tegl, ofte i form av relativt store skiver. Teglmuren ble [[murpuss|pusset]] med mørtel eller [[forblending|forblendet]] med bearbeidet stein eller keramiske [[fliser]].
I [[middelalder]]en ble brent tegl tatt i bruk i store deler av [[Europa]], både til bruksbygninger og til monumentalbygg. I [[Norge]] kom tegl i bruk omkring 1300, mest til kongelige anlegg som kirker og borger. I flere hundre år ble det ikke produsert tegl i Norge, men fra midten av [[1700-årene]] kom flere [[teglverk]] i drift. Innføring av ''murtvang'' i byene på [[1800-tallet]] satte fart i norsk teglproduksjon.

Tegl fremstilles som regel i formater hvor forholdet mellom lengde og bredde (inkludert vanlig fugebredde) tilsvarer 2:1. Det gir mulighet til å mure i [[forband]] uten gjennomgående vertikale fuger, slik at muren blir fastere. I mange byggemiljøer inngår også teglsteinens høyde i proporsjonssystemet, slik at forholdet mellom lengde, bredde og høyde er 4:2:1. Gjennom flere hundre år inntil omkring 1840 fulgte det norske standardformatet på tegl dette systemet. Lengden varierte rundt 23&nbsp;cm, bredden rundt 11&nbsp;cm, og høyden rundt 4,5&nbsp;cm. Til oppmuringen av [[Det kongelige slott|Slottet]] fra [[1833]] til [[1836]] ble det brukt tegl med samme lengde og bredde, men med større høyde, ca. 6,5&nbsp;cm. Dette ble etterhvert standardformatet for tegl her i landet.