Redigerer Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Europa i tidlig moderne tid var et kontinent i forandring og med motsetninger. Kirken var splittet i tre store grupper, den ortodokse, den katolske og den nye, protestantiske. Økonomien var preget av en gradvis og stadig sterkere overgang til pengeøkonomi og kunsten avbildet både religiøse kristne og mytologiske greske figurer.

=== Religiøs uro ===
Allerede på 1300-tallet hadde den katolske kirken blitt upopulær i en periode kjent som [[Det vestlige skisma]]. Mens folk sultet, var kirkens menn kledd overdådig. I tillegg kjempet kongen av Frankrike og Paven i Roma om kontroll over kirken. Paven hadde flyttet Pavestatens sete til [[Avignon]], mens Roma svarte med ikke å anerkjenne paven i Avignon. I enkelte tilfeller hadde man to og til og med tre paver. Mange følte seg fremmedgjort av en kirke som ikke lenger talte deres språk. Kritkere som [[John Wyclif]] og særlig [[Jan Hus]] ble problematiske for kirken.<ref>Side 49-52, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World'', McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995n</ref> Da Hus ble brent på bålet, førte det til at Böhmen gjorde opprør mot kirken og lyktes i å få en rekke innrømmelser.<ref>Side 282-83; 356-57, Thomas H. Greer, Gavin Lewis: ''A Brief History of the Western World Sixth Edition'', Harcourt, Brace Jovanovic, Orlando (Florida), 1992</ref> 

Dette stanset ikke akkurat kritikken som ble dirigert mot kirken, og i 1517 brøt en tidligere munk, [[Martin Luther]], helt med kirken. Han anklaget dem for korrupsjon, særlig ved salg av [[avlatsbrev]], en betaling for å hindre folk i å lide for lenge etter døden. I tillegg mente han at tro var en privat affære mellom mennesket og Gud, og ikke en sosial affære kontrollert av kirken. Han gikk imot flere [[sakrament]]er, og mente at både munke- og nonneordner og sølibat burde avskaffes. Hans følgere, lutheranerne, reagerte til tider svært voldelig mot kirker og geistlige de mente hadde untyttet situasjonen sin grovt til sin fordel. De mente at staten skulle styre kirken, ikke en egen kirke langt unna uten forståelse for andre kulturer og tankesett.<ref>Side 66, H. G. Koenigsberger: E''arly Modern Europe 1500-1789'', Longman, London og New York, 1994</ref> 

England valgte en egen retning, der kongen, [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]], brøt med Roma etter å ha vært lojal svært lenge. Engelsk juss underkjente ekteskap med en mann og mannens brors enke, og dermed var ekteskapet med [[Katarina av Aragon]] ikke gyldig. Ekteskapet ble til gjennom pavens inngripen, og Henrik VIII ønsket å fjerne denne inngrepenen igjen. Paven nektet, og dermed brøt England med katolisismen og dannet sin egen religion mellom katolisisme og protestantisme, kalt ''den anglikanske kirke''.<ref name="angli">Side 370-72, Greer, Lewis</ref> I Frankrike hadde kongen for lenge siden fått kontroll over landets religion, og dermed var det ikke like presserende å kontrollere kirken.<ref name="Side 70, Palmer, Colton">Side 70, Palmer, Colton</ref> Danmark ble protestantisk i 1537, og dro høyst ufrivillige nordmenn med seg.<ref>side 144-49; 152-56, N.K. Andersen: «The Reformation in Scandinavia and the Baltic» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> I Sverige ble protestantismen ikke per se innført, da kong [[Gustav Vasa]] måtte balansere forskjellige interesser. <ref>Side 156-164, N.K. Andersen</ref> Preussen ble protestantiske under [[Albrecht av Preussen]] i 1525.<ref>Side 325, Fuglestad</ref><ref>Side 145, Mark Greengrass: ''Christendom Destroyed: Europe 1517-1648'', Penguin Books, St Ives, 2015</ref> Polen forble en smeltedigel av religioner. Protestantismen ble forbudt i perioder, men i 1548 ble kalvinismen, en annen avart av protestantismen, populær.<ref>Side 198-200, 213-215, R.R. Betts: «Poland, Bohemia and Hungary» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> Ungarn rakk ikke å ta noen sterk side ettersom landet var igjennom en blodig og opprivende borgerkrig mellom 1526 og 1546.<ref>Side 202-09, Betts</ref>

=== Økonomi ===
[[Fil:Piazzetta Riva degli Schiavoni, Canaletto, WAF137, Alte Pinakothek Munich.jpg|miniatyr|[[Republikken Venezia]] var muligens den mektigste staten i Europa i [[senmiddelalderen]] og i [[Tidlig moderne tid]] fram til 1600-tallet. {{Byline|[[Canaletto]] |type=Malt av}} ]]
Da Romerriket falt, forsvant også i stor grad myntøkonomien. Sølv hadde lenge vært en mangelvare, og på 500-tallet var mangelen prekær. Selv om man hadde en idé om mynter og myntsystemer, manglet den virkelige omsetningen. Sølv tok seg opp mot slutten av 900-tallet, og på 1100-tallet ble sølvmynter som grossi/gros/groschen/groat langt vanligere. Så vanlig ble det at man opplevde en mindre inflasjon i sølvmynter. Imidlertid var fraværet av gull prekært. Det franske ordet for penger, ''argent'' er det samme som for sølv. Gullmynter ble introdusert først i [[Den florentinske republikk|Firenze]] og i [[Adelsrepublikken Genova|Genova]] på 1260-tallet, der respektive floriner og genoviner-mynter ble spredt langt utover bygrensene. I Venezia ble en ny gullmynt introdusert i 1284, en dukat. Denne skulle være «av den største mulige finhet, som florinen, bare bedre». Dukaten og florinen konkurrerte om å være den dominerende gullmynten de neste hundre årene. Gullmyntene ble kopiert med vekslende hell både i England og Frankrike, men det var de italienske myntene som forble standarden. Fordelen med gullmynter var at det krevdes mye mindre materiale for å gjennomføre store transaksjoner. Gull var mellom 14 og 15 ganger mer verdifullt enn sølv på denne tiden, og internasjonal handel ble mulig i større grad takket være disse myntene.<ref>Side 172, John Julius Norwich: ''A History of Venice''. Penguin Books, London, 2012</ref><ref>Side 21-40, Gaspar Feliu: [https://brill.com/view/book/edcoll/9789004383098/BP000003.xml ''Money and Coinage in the Middle Ages''] - Brill.com, 21 Mar 2019 (online bok)</ref><ref>Side 4-8, Meir Kohn: ''Medieval and Early Modern Coinage and its Problems'', Dartmouth College, Hanover, New Hampshire, USA, 1999.</ref>

Grunnen til at Genova, Venezia og Firenze hadde disse fordelene, var en kombinasjon av flere årsaker. Dobbelt bokføring og bruk av desimaltall gjorde handelen mer effektiv.<ref>Side 32, Niall Ferguson: ''The Ascent of Money - A financial history of the world'', London, 2009</ref> Direkte kontakt med muslimske handelsmenn som tilbød silke, krydder og andre eksotiske varer, gjorde at de hadde varer som det var stor etterspørsel etter.<ref>Side 29-30, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World, McGraw-Hill'' (8. utgave), New York, c1995n</ref> I tillegg ble overskudd investert tilbake i familiebedriften, noe som skapte forutsigbarhet og sikkerhet i bedriften og mulighet for mer ambisiøse prosjekter.<ref name="Side 285, Greer, Lewis">Side 285, Greer, Lewis</ref> I Firenze ble også et primitivt, så stadig mer sofistikert, banksystem opprettet.<ref>Side 42-43, Ferguson</ref> Flere banker var imidlertid langt mer seriøse, og det var ikke uvanlig på 1300-tallet at italienske banker og kjøpmenn hadde filialer i andre byer. På den måten kunne de låne ut til spanske, flamske og britiske innbyggere.<ref>Side 104, «Byane» fra ''Aschehougs Verdenshistorie bind 6: Europa i krise, Oslo, 1984</ref>

Selv om mynter og handel var sterkt voksende, var jordbruk den klart største næringen. I perioden fra midten av 1300-tallet, altså rett etter [[Svartedauden]] hadde folltallet gått opp til seks, det vil si at en typisk jordbruker fikk tilbake seks ganger det han sådde. Dette førte til økte inntekter både for adelen og for bøndene. I tillegg hadde mer moderne oppfinnelser gjort jobben mye mindre krevende. Jordbrukere hadde dermed mer overskudd både på tid og varer. Overskuddet kunne selges på markeder slik at bøndene kunne kjøpe varer i stedet for å lage dem selv. Dette skapte en etterspørsel etter nettopp disse varene, noe som var gode nyheter for håndverkere. Ettersom det var mange sølvmynter og mye overskuddsmat, utliknet langt på vei de to overskuddsfenomenene hverandre. Hadde man varer og ville ha penger, var det alltid noen som var i den motsatte situasjonen. Da mange adelige og kongelige forlangte at skatt skulle betales i mynter, og ikke naturalia, måtte selv de som ikke hadde behov for det, gå på markedet. Dette førte igjen til at mynter ble brukt også i hele befolkningen, ikke bare blant handelsmenn og folk i store byer.<ref>Side 43-44, Fuglestad</ref> 

Penger fikk også betydning på en annen måte. Mange jordbrukere fikk råd til å kjøpe egne landområder i stedet for å jobbe på områdene til en adelig. Dermed økte antall frie bønder. Adelige, som hadde vært avhengig av bøndenes tvangsarbeid for å få egen jord til å gå rundt, brukte i stedet lønnede løsarbeidere. Disse jobbet mer effektivt for å sikre seg å bli brukt igjen, så alle parter vant på endringen. Samtidig medførte det at flere områder, spesielt i vest, ble føydalismen kraftig redusert.<ref>Side 182, William Chester Jordan: ''Europe in the High Middle Ages'', Penguin, London, 2002.</ref> 

På fjortenhundretallet var altså økonomien slik at handel ble stadig sterkere, føydalisme stadig svakere, penger stadig vanligere og elementær regneskunnskap stadig viktigere. Bankvirksomheten spredte seg til resten av Europa, og i Frankrike og Det tysk-romerske rike ble det spesielt populært. Bankieren [[Jakob Fugger]] ble en av Europas rikeste og mektigste menn, med både keisere og paver som skyldnere.<ref>Side 287-88, Greer, Lewis</ref>

=== Kunst og musikk ===
: ''Utdypende artikler: [[Den italienske renessansen]] og [[Musikk i renessansen]]''
<gallery class="center">
Fil:Lorenzetti amb.effect2.jpg|Maleri fra middelalderen med liten vekt på detaljerte menneskebilder, og med begrenset gjengivelse av perspektivkunst
Fil:Giotto, Lower Church Assisi, Nativity 01.jpg|[[Giotto]]s malekunst fra 1300-tallet var et klart brudd med middelalderens malekunst
Fil:Masaccio7.jpg|[[Masaccio]] fokuserte på perspektiv og på realistiske motiver heller enn ornamenter 
Fil:El nacimiento de Venus, por Sandro Botticelli.jpg|[[Venus' fødsel]] av [[Sandro Boticelli]] er et godt eksempel på malekunsten før de sterke trekkene til da Vinci og Michelangelo 
Fil:Creación de Adám.jpg|Adams fødsel, et maleri av Michelangelo som viser kraftfull gjengivelse av menneskekroppen. Farger og detaljer er brukt for å gi en mest mulig både naturlig og også idealisert versjon av både Gud og Adam.
Fil:Albrecht Dürer - The Rhinoceros (NGA 1964.8.697).jpg|[[Albrecht Dürer]]s kobberstikk av et neshorn. Dürer hadde et godt øye for detaljer.
</gallery>
Renessansen var en eksplosjon innen kunst. Den ble av den kjente kunskritikeren [[Giorgio Vasari]] (1511–74) delt i tre: Den første perioden var sent 1200-tall, og var et brudd med middelalderens kinststil. Midtperioden var mesteparten av 1400-tallet, der realistisk malekunst tok over for idealiserte kropper. Den tredje perioden var der mestre som [[Leonardo da Vinci]], [[Michelangelo]] og [[Rafael]] dominerte med kraftige statuer, livaktige portretter og kraftig bruk av farger.<ref>Side 31, Dana Arnold: ''Art History - A Very Short Introduction'', Oxford, 2004</ref>

Et av de mest karakteristiske trekkene innen renessansekunst var perspektiver, altså en så korrekt som mulig gjenskapelse av rom. Middelalderkunst hadde i liten grad tatt hensyn til dette, og det var ofte vanskelig å forstå avstand og dybde i et bilde. Arkitekten [[Filippo Brunelleschi]] tegnet flere romtegninger for å gi et inntrykk av hvordan hans dom i Firenze skulle se ut, og denne tegnestilen slo godt ann. Særlig [[Masaccio]] brukte Brunelleschis stil innen malerier. Senere malere som da Vinci og Rafael brukte denne stilen godt.<ref>[http://www.op-art.co.uk/history/perspective/ Op Art History Part I: A History of Perspective in Art] - Op Art</ref> I tillegg fokuserte renessanen på en mer nøyaktig gjengivelse av naturen, vekt på klassisk kunnskap - inkludert gresk mytologi og individualistisk fremstilling av mennesket med spesielle karaktertrekk.<ref>[https://www.britannica.com/art/Renaissance-art Renaissance art] - Encyclopedia Britannica</ref> 

En vesentlig del av renessansen var en gjenoppdagelse av antikken. Dette viste seg innen kunsten i aktmalerier (altså nakenhet) og motiver fra gresk mytologi, runde buer lik de romerske i stedet for de spisse forbundet med [[høymiddelalderen]], kupler lik de romerske i stedet for spisse tårn og realistiske statuer og malerier lik de greske og romerske.<ref>[https://snl.no/renessansen Renessansen] - Store norske leksikon</ref><ref>[https://snl.no/akt_-_billedkunst Akt (billedkunst)] - Store norske leksikon</ref><ref>Side 331-333, Greer, Lewis</ref><ref>Side 335-37, Greer, Lewis</ref>

Renessansekunsten brakte likevel med seg nye trekk. Bruken av menneskelig anatomi var kraftigere enn i gamle romerske malerier, musklene oftest langt mer markerte. Lys og skarphet ble brukt svært bevisst.<ref>Side 340-343, Greer, Lewis</ref> Utenfor Italia fant man flere kjente malere som malte mer moderne og dagligdagste temaer, som [[Hans Holbein den eldre]] og [[Hans Holbein den yngre|den yngre]], [[Albrecht Dürer]], [[Jan van Eyck]], [[Hieronymus Bosch]]og [[Pieter Brueghel den eldre]].<ref>Side 63, Palmer, Colton</ref><ref>[https://www.britannica.com/art/Flemish-art Flemish art] - Encyclopedia Britannica</ref>

[[Fil:Michelangelo Caravaggio 020.jpg|miniatyr|Luttspilleren på dette bildet spiller musikk av komponisten [[Jacques Arcadelt]] {{Byline|[[Caravaggio]]|type= Malt av}}]]
Musikk var klart skilt mellom enkle sanger, ofte for lutt eller andre strengeinstrumenter og vokal, og større kirkeverk. Den flamske komponisten [[Guillaume Dufay]] var en av de viktigste komponistene av [[Messe (musikk)|messer]] for kirken, men skrev også folkelige og livlige sanger.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Guillaume-Dufay Guillame Dufay] - Britannica.com</ref> [[Josquin des Prez]] var, som Dufay, både flamsk og opptatt av kirkemusikk med vokal som fokus, da både messer og [[motett]]er. Likevel skapte des Prez en helt ny stil med flerstemmer og lange fraser.<ref>[https://musikhistoria.se/josquin-des-prez-musik/ Josquin des Prez] {{Wayback|url=https://musikhistoria.se/josquin-des-prez-musik/ |date=20200918205658 }} - Musikhistoria.se</ref> Denne stilen ble vanlig blant flamske, nordfranske og nederlandske komponister. Musikken skulle følge teksten og understreke den. Stykker ble vanligvis skrevet for fire stemmer, og en form for kontrapunkt, det vil si at melodier som i utgangspunktet ikke er like, likevel klinger godt sammen.<ref>Side 196, J. Peter Burkholder, Donald Jay Grout, Claude V. Palisca: ''A History of Western Muisic 9th edition International Student Edition'', W.W. Norton & Company, New York og London, 2014.</ref> Innen musikken ble [[ters]] og [[sekst]] vektlagt, og hver stemme skulle ha like stor verdi.<ref>Side 156-57, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Musikken falt sammen med boktrykkerkunsten, slik at musikken kunne spres. Store komponister som Dufay, dez Prez, [[Giovanni Pierluigi da Palestrina]], [[Tomás Luis de Victoria]] og [[Orlando di Lasso]] ble spilt i hele Europa. Italienske Palestrina og di Lasso og spanske de Victoria viste at søreuropeisk musikk kunne konkurrere med flamsk musikk.<ref>Side 149-50, Wiesner-Hanks</ref> Dette kan delvis også skyldes at de mange italienske bystatene ble rike, og var like opptatt av gode hoffmusikere som av hoffmalere. Den flamske komponisten [[Jacques Arcadelt]] var ansatt av den mektige Medici-familien i Firenze, des Prez for Sforza-familien i Milano og [[Jacob Obrecht]] jobbet i [[Ferrara]].<ref>Side 152-53, Burkholder, Grout, Palisca</ref>