Redigerer Morkinskinna (avsnitt)

== Den morkne boka ==
[[File:Morkinskinna.jpg|mini|left|Morkinskinna (1009 fol.), en side fra håndskriftet.]]
Navnet er opprinnelig gitt det håndskriftet som er bevart i [[Det Kongelige Bibliotek]] i [[København]] (''GKS 1009 fol.''). Det ble brakt fra Island av Þormóður Torfason ([[Tormod Torfæus]]) i [[1662]], og det var han som ga håndskriftet navnet (Morkinskinna = ‘morkent skinn’), i motsetning til [[Fagrskinna]], som var i bedre stand. Skriftet var en gave til [[Frederik III av Danmark og Norge|Frederik III]].<ref>[http://wayback-01.kb.dk/wayback/20100504133518/http://www2.kb.dk/elib/mss/skatte/f3_bib/gks_1009.htm Frederik IIIs bøger / Morkinskinna. Island ca. 1275] fra [[Det Kongelige Bibliotek]]</ref>

Morkinskinna begynner med at fyrst [[Jaroslav I av Kiev|Jaroslav]] og [[Ingegjerd Olofsdatter]] i [[Gardarike]] får [[Magnus 1 Olavsson Den Gode|Magnus Olavsson]] til oppfostring.<ref>Morkinskinna (oversatt av Kåre Flokenes): 11-12</ref> Dette må ha skjedd kort tid før Magnus' far [[Olav den hellige]] døde i [[1030]]. I 1035, som vanligvis regnes som Morkinskinnas begynnelse,<ref>Morkinskinna, etterord av professor Gunnstein Akselberg, s. 321</ref> kommer Magnus tilbake til Norge og krever tronen. Sagaen forteller deretter om de norske kongene i kronologisk rekkefølge, før den slutter brått av i [[1157]], da kong [[Øystein Haraldsson]] ble drept i [[Ranrike]]. Den siste delen av manuskriptet er forsvunnet. Men resten går det an å lese i ''Snorres kongesagaer'' (''[[Heimskringla]]''), som bygger på Morkinskinna. Sett i sammenheng med [[Snorre Sturlason]]s tekst er det en del andre opplysninger om [[Einar Tambarskjelve]] og historiene er også mer omfattende om [[Harald Hardråde]] og [[Magnus den gode]]. 
Morkinskinna har også tatt inn større innslag fra verket ''[[Ryggjastykke]]'' som [[Eirik Oddsson]] skrev på slutten av [[1100-tallet]], og det finnes også innslag fra ''[[Ågrip|Ágrip af Nóregs konunga sögum]]''.

Morkinskinna er i motsetningen til de sagaer nevnt overfor mindre tørre, og det eldste oversiktsverket som gir fritt spillerom for fortellerglede og fortellerkunst, og mange [[skaldekvad]] blir sitert. «Men det morsomste er anekdotene, og dem kryr det av i fremstillingen, i alt tretti slike [[þættir]]. Flere av dem – som fortellingen om skalden Ivar Ingemundsson og om Audun med isbjørnen – hører til det ypperste i norrøn fortellerkunst,» slår Harald og Edvard Beyer fast.<ref>Beyer, Harald og Edvard, ''Norges litteraturhistorie'', Oslo 1978, side 40</ref>