Redigerer Moderne krigføring (avsnitt)

==Bakgrunn==

[[Fil:Unmanned Aerial Vehicle.jpg|thumb|left|En [[RQ-7 Shadow]] drone eller ubemannet luftfartøy. Under skroget kan en kule med sensorer sees.]]

[[Fil:RC-135W Rivet Joint interior.jpg|thumb|Innsiden av et [[RC-135 Rivet Joint|RC-135W Rivet Joint]] rekognoseringsfly. Mannskapene jobbet tett med [[Airborne Warning and Control System|AWACS]]-fly og andre sensorplattformer for å gi militære ledere et oversiktsbilde over slagmarken.]]

[[Gulfkrigen]] i 1991 var den første større konflikten hvor mange av disse nye mulighetene skulle testes ut. Man gjorde seg en del erfaringer med «barnesykdommer». Det som ble først kjent var at produsentene av GPS-mottakere ikke hadde evne til å produsere militære mottakere i det tempoet som måtte til. På den tiden var [[NAVSTAR Global Positioning System|GPS-signalet]] [[kryptografi|kryptert]], og sivile mottakere fikk bare en unøyaktig posisjonsangivelse. Det endte med at amerikanske myndigheter, som styrer GPS-systemet, måtte slå av krypteringen, og soldater i Gulfen brukte sivile mottakere i stor grad. Tilgjengeligheten på presisjonsvåpen var også mye lavere enn ønsket. En 7-8&nbsp;% av bombene som ble sluppet i løpet av konflikten var presisjonsvåpen. I senere år har det også blitt kjent at presisjonsvåpnene som ble brukt hadde mye lavere nøyaktighet og dårligere pålitelighet enn det som ble hevdet fra offisielt hold.

[[Kosovokrigen]] i 1999 var hovedsakelig en luftkrig. Nye sensorplattformer som [[drone]]r var i utstrakt bruk, og sammen med satellitter og konvensjonell fotorekognosering ble serbiske våpen som [[jagerfly]] og [[stridsvogn]]er utsatt for massiv bombing med presisjonsvåpen. Det serbiske mottrekket var å kamuflere installasjoner og flytte mobile våpensystemer så ofte som mulig.

[[Invasjonen av Irak i 2003|Invasjonen av Irak]] i 2003 hadde på plass alle faktorene for moderne krigføring, og invasjonen var svært vellykket sett fra koalisjonens side. Resultatet av invasjonen var historisk sett svært små tap på begge sider, og koalisjonsstyrkene besatte raskt mesteparten av landet. Rapporter i ettertid, for eksempel i [[Massachusetts Institute of Technology|MITs]] tidsskrift ''Technology Review'', har indikert at det fremdeles gjenstår mye før hver våpenplattform til enhver tid er «på nett». ''Technology Review'' beskriver at amerikanske hovedkvarter i [[Qatar]] og [[Kuwait]] hadde et svært godt fungerende nettverk, men at i ørkenen i Irak var det vanlig at styrker var så mye i bevegelse at de ikke hadde tid til å sette opp nettverket, som krevde at sambandsutstyret sto stille en viss tid. Konsekvensen var at da styrken først stoppet, så var de utenfor rekkevidde av samband med god [[båndbredde]], og nedlasting av all informasjon som hadde blitt distribuert siden de stoppet sist, tok flere timer. Kommandoplassene i bakre rekke hadde et omvendt problem; de hadde så god båndbredde at de ble begravet i data, spesielt sensordata. Kritikken går mye på at informasjonsstrukturen i det amerikanske militæret er for hierarkisk. Spesialstyrker som opererte i Afghanistan på dette tidspunktet hadde bedre suksess med å sende data sideveis i organisasjonen, altså ikke opp til hovedkvarteret og ned igjen til de berørte partene.<ref>MIT Technology Review, november 2004</ref>

Spesialoperasjoner, altså bruk av små, høyt trente styrker, har også fått økt fokus. Bruker av spesialstyrker er på en måte den endelige konsekvens av moderne krigføring: En styrke som er få i antall, men som bruker moderne teknologi og god trening for å søke å få en effekt som ikke står i forhold til antallet i styrken. Der hvor alle andre deler av de fleste lands militærvesen har måttet tåle nedskjæringer etter slutten av den kalde krigen, har spesialstyrkene gått klar.