Redigerer Mikojan-Gurevitsj MiG-17 (avsnitt)

== Historie og utvikling ==
MiG-17 var basert på det svært vellykkede jagerflyet [[Mikojan-Gurevitsj MiG-15|MiG-15]]. En av de store endringene fra forgjengeren var den graderte bakovervinklingen på vingene hvor den indre delen av vingene var bakovervinklet 45 grader, mens den ytre var bakovervinklet 42 grader. En av de synlige forskjellene fra forgjengeren var de tre vinkelrette metallplatene som omkranset vingen, mot forgjengerens to. Hensikten med disse platene var å unngå at hele vingen steilet samtidig. I tillegg  hadde MiG-17 en bukfinne. MiG-17 brukte også samme motor som forgjengeren &ndash; Klimov VK-1, og resten av flyskroget var ellers svært likt.

Den første [[prototyp]]en, med typebetegnelse ''SI'', tok til vingene første gang [[14. januar]] [[1950]] og ble fløyet av Ivan Ivashchenko. Den andre prototypen, ''SP-2'', var en avskjæringsjager som var utstyrt med [[radar]]. SI-prototypen gikk tapt i en flystyrt [[17. mars]] [[1950]], men på tross av dette var testingen av prototypen ''SI-2'' og et par eksperimentelle fly, ''SI-02'' og ''SI-01'', generelt sett en suksess. På bakgrunn av dette ble flyet godkjent for produksjon [[1. september]] [[1951]]. Det hadde blitt beregnet at med samme motor som MiG-15 ville den maksimale hastigheten til MiG-17 være 40&ndash;50 km/t høyere og MiG-17 ville også være mer manøvrerbar i større høyde enn forgjengeren.

Masseproduksjon av MiG-17 startet i august 1951. Så lenge flyet ble produsert ble det forbedret og modifisert mange ganger. Basisvarianten, '''MiG-17''', var en jagervariant kun beregnet på bruk på dagtid. Bevæpningen var tre kanoner. Flyet kunne også brukes som [[Angrepsfly|jagerbomber]], men lasteevnen for bomber var lav i forhold til andre samtidsfly, så flyet var vanligvis utstyrt med ekstra drivstofftanker istedenfor bomber.

Snart etter dette ble det produsert et antall av allværsvarianten '''MiG-17P''', som hadde en Izumrud radar og modifisert luftinntak. Våren [[1953]] kom også dag-jagervarianten '''MiG-17F''' i produksjon. Denne var utstyrt med en VK-1F jetmotor med etterbrenner, noe som forbedret ytelsen, og gjorde dette til den mest populære varianten av MiG-17. Den neste produksjonsvarianten med etterbrenner ble '''MiG-17PM'''. I [[1956]] ble 47 fly konvertert til denne standarden (også kjent som '''PFU''') med 4 første-generasjons Kaliningrad K-5 (NATO-betegnelse: AA-1 «Alkali») luft-til-luft&ndash;missiler. Et lite antall '''MiG-17R''' [[rekognoseringsfly]] ble bygget med en VK-1F-motor etter først å ha blitt utprøvet med VK-5F-motoren.

Flere tusen MiG-17 ble bygget i Sovjetunionen fram til [[1958]].