Redigerer Mikael I Rangabe (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Tronovertagelse ===
Mikael deltok i Nikeforos’ felttog mot khan [[Krum av Bulgaria]]. Bysantinerne ble kraftig beseiret i [[slaget ved Pliska]] den 26. juli 811, hvor ikke bare store deler av den østromerske hæren ble utryddet, men hvor keiseren også ble drept.<ref> Bury, J.B. (2008): ''History of the Eastern Empire from the Fall of Irene to the Accession of Basil: A, Parts 802–867''. Cosimo, Inc. ISBN 9781605204215, s. 15</ref> Sønnen [[Staurakios]] ble hardt skadd og fraktet tilbake til Konstantinopel som den nye keiser, men da han var dødelig skadd var det nødvendig å få utpekt en etterfølger så raskt som mulig. 

Det utpekte seg to fraksjoner ved hoffet, den ene samlet seg om Teofano, hustru av keiseren, og selv ville etterfølge sin ektemann. Den andre samlet seg om Staurakios’ søster Prokopia som ville plassere sin ektemann Mikael I Rangabe på tronen. Staurakios var ikke villig å velge, og Mikael selv mente at han ikke var kvalifisert og avslo flere ganger.<ref> Jenkins, Romilly (1987): ''Byzantium: The Imperial Centuries, AD 610-1071''. Toronto: University of Toronto Press. ISBN 9780802066671, s. 126.</ref> Staurakios synes villig til å velge sin hustru, men muligheten for enda gang med keiserinne så kort tid etter [[Irene av Athen|Irene]] synes å ha fått adelen til å støtte Mikael og Prokopia. Andre faktorer var den pågående krigen med Bulgaria og forhandlingene med [[Karl den store]], [[Frankerriket|frankernes]] konge, om lovligheten av hans keisertittel. Staurakios ble derfor truet til å navngi Mikael som sin etterfølger og abdisere på samme tid. Abdikasjonen til fordel for Mikael skjedde den 2. oktober 811 og Staurakios døde noen få måneder senere.

=== Virke ===
Mikael I forsøkte å føre en forsonende politikk og stanset innkrevingen av skattene som Nikeforos I hadde innført. Det førte til at han reduserte rikets inntekter samtidig som han sjenerøst fordelte penger til hæren, byråkratiet og kirken. Han fikk dermed kirkens støtte. Han ble imidlertid forfulgt av motstanderne av [[ikonoklasmen]], det store kirkelige stridsspørsmålet i tiden. Patriark [[Nikeforos av Konstantinopel|Nikeforos]] ble tvunget til å trekke seg i denne striden, først og fremst etter press fra den innflytelsesrike Teodoros Studites, abbed ved Stoudios-klosteret. På grunn av sitt syn i ikonoklasmestriden fikk Mikael en svært positiv omtale av kronikøren [[Theophanes bekjenneren]].

I 812 gjenopptok Mikael I forhandlingene med [[frankerne]] og anerkjente [[Karl den store]] som ''[[basileus]]'', «konge», men ikke som «romersk keiser», en tittel som Konstantinopel forbeholdt for sin egen keiser og hans etterfølgere. I bytte for dette fikk Østromerriket tilbake [[Venezia]]. 

Under påvirkning fra abbed Teodoros avviste imidlertid Mikael I fredsvilkårene som ble tilbudt av Krum av Bulgaria. Etter en innledende framgang i kampene mot bulgarerne ble den bysantinske hæren slått på flukt i slaget ved Versinikia i 813. Keiserens posisjon ble alvorlig svekket, og Mikael valgte å abdisere til fordel for den armenske generalen [[Leo V (keiser)|Leo V]]. Mikael gikk i kloster som munk og tok navnet Athanasios. Hans sønner ble kastrert (for ikke å være kandidater til tronen) og sendt i kloster. En av dem, Niketas, ble senere under navnet Ignatius [[patriark av Konstantinopel]]. Mikael døde fredelig 11. januar 844.