Redigerer Mihail Sebastian (avsnitt)

== Liv og verk ==

=== Begynnelsen som forfatter ===
Sebastian kom fra en borgerlig, assimilert jødisk familie i Brăila.<ref>Biographische Angaben im Folgenden nach Edward Kanterians Vorwort zu ''„Voller Entsetzen, aber nicht verzweifelt.''</ref> Han var en glimrende skoleelev som var meget opptatt av litteratur. Ved avslutningen av sin [[examen artium]]-prøve tiltrakk han oppmerksomheten til kommisjonsformannen, filosofen og publisisten Nae Ionescu, som inviterte ham til hovedstaden, București. Der begynte han å studere [[rettsvitenskap]] i 1926, et studium som han avsluttet i 1929 ved å få [[advokatbevilling]]; fra omtrent denne tiden begynte han å kalle seg ''Mihail Sebastian''. Allerede som student begynte han å publisere artikler i dagsavisen som Nae Ionescu ledet, ''Cuvântul, ''og i forskjellige kulturtidsskrifter. Han ble snart ansett for å være en utmerket litteraturkritiker, med den moderne roman som hovedinteresse- særlig den franske ([[Jules Renard]], [[André Gide|Gide]], og først og fremst [[Marcel Proust|Proust]]). Tiden fra 1930 til 1931 tilbragte han i [[Paris]], for å ta doktorgra<nowiki />d; møtet med [[fransk litteratur]], kunst og levemåte skulle prege ham for alltid. Nae Ionescus livsfilosofi kalt «trăirism» hadde en stor innflytelse på ham. Denne knyttet ham til unge forfattere fra mellomkrigstiden, så som [[Mircea Eliade]], [[Emil Cioran]], [[Eugène Ionesco|Eugen Ionescu]] og Constantin Noica, som ble kalt den «unge generasjonen» (''tânăra generaţie'').

Mellom 1929 og 1931 skrev Sebastian sin første roman, ''Orașul cu salcâmi ''(«Byen med akasier»), som han først fant en forlegger for i 1935. Sin første bok publiserte han i 1932,  ''Fragmente dintr-un carnet găsit'' («<span>Utdrag fra en funnet notisbok»</span>'')'', en montasje av dagbokopptegnelser og korte essayaktige tekster, som vant i 1934 sammen med [[Eugène Ionesco]]s ''Nu!'' («Nei«) og Mircea Eliades ''Solilocvii ''(«Enetaler») den Kongelige stiftelsens debutantpris. I 1933 fulgte novellesamlingen ''Femei'' («Kvinner»), som var sterkt preget av Gide, hvis forteller skildrer med kaldt distanse, om ikke sogar med apati sine forskjellige forhold til flere kvinner.

=== ''De doua mii de ani... (I to tusen år)'' ===
Hans andre roman, ''De doua mii de ani'' («I to tusen år») (1934), førte til en skandale. I denne sterkt selvbiografiske boken tar han et oppgjør med «[[jødespørsmålet]]» i Romania: hovedpersonen, en student i București, ser seg ofte utsatt for antisemittiske angrep og ser seg dratt frem og tilbake mellom ortodoks jødedom og fullstendig assimilasjon, også mellom kommunisme og sionisme; han finner seg til slutt i det uforanderlige at han er rumensk jøde, med alle faktiske og formodne motsigelser og samfunnsmessige ulempene som dette medfører:
{{Sitat|Jeg skal aldri slutte å være jøde, fordi dette ikke er bare en rolle som man enkelt kan legge til siden … Selv om staten skulle si seg kompetent til å erklære meg for å være en båt, en isbjørn eller en fotoapparat, vil jeg ikke være noe annet enn en jøde, rumener, Donaumenneske. ‹For mye på en gang›, hvisker min indre antisemitiske stemme (for det finnes en slik én også, som jeg av og til fører mine samtaler med). Selvsagt, er det for mye. Men likevel er alle tre versjoner sanne.}}

For sin roman ba Sebastian sin mentor Nae Ionescu, som også opptrer i denne der in dem auch als [[Nøkkelroman|nøkkelromanen]] som filosofiprofessor hat, om et forord. Denne hadde nærmet seg mer og mer den antisemittiske politikken til Jerngarden, som også beropte seg på sin side Ionescus nasjonalistiske om ikke folkelig pregete foredrag. Allerede i 1920-årene hadde Ionescu uttalt seg i flere artikler mot den stadig økende antisemittismen i Romania, men gjorde en radikal helomvending. Ionescus forord til romanen ble dermed til en utilslørt antisemittisk smedeskrift. Ionescu rettferdiggjorde jødenes diskriminering som en historisk og teologisk uunngåelig følge av kristusmordet; jødene er en fare for den «kristelige orden»; jøder og kristne er «fremmedlegemer» for hverandre, hvis verdier og forestillinger i politikk og forretningslivet er uforenlige, de skiller seg til sjuedne og sist ganske grundig – metafysisk – i deres «generelle forståelse av eksistensen.»<ref>Vgl.</ref> Ionescu avsluttet forordet med følgende ord:
{{Sitat|Iosif Hechter, du er syk. Du er syk i ditt indre vesen, fordi du ikke kan annet enn å lide og fordi din lidelse har dype årsaker. Messias er allerede kommet, uten at du har gjenkjent ham. Iosif Hechter, føler du ikke hvordan kulden og mørken omgir deg?}}

Til tross for denne sterke fornærmelsen bestemte Sebastian seg å trykke romanen med dette forordet. Dette førte til en hittil usett kontrovers i rumenske litterære kretser. En lang rekke intellektuelle, blant andre Mircea Eliade, George Racoveanu og Mircea Vulcănescu deltok med artikler i debatten om romanen. Sebastian selv ble angrepet fra forskjellige hold: nasjonalistene anklaget ham for å fornærme det rumenske folk, andre, at han gikk hånd i hånd med Ionescu og dermed med fascistene. 1935 publiserte han i sitt forsvar boken «''Cum am devenit huligan''» («Hvordan jeg ble til en pøbel»). Som følge av bruddet med Ionescu forlot Sebastian avisen ''Cuvântul.''<ref>Hierzu ausführlich: Irina Livezeanu: ''A Jew from the Danube: Cuvântul, the Rise of the Right, and Mihail Sebastian''.</ref>

=== Hvordan den unge generasjonen ble til «neshorn» ===
I de følgende år opplevde Sebastian at mange av hans venner fulgte Ionescus eksempel og støttet Jerngarden. Vitnesbyrd for denne «konverteringen» av den unge generasjonen til fascisme og den stadig mer utbredte fasciseringen av brede samfunnslag – en prosess Eugen Ionescu skulle senere kalle i «Neshornene» for «rhinocerisation» – er Sebastians dagbok av stor tidshistorisk interesse, men på samme tid et meget personlig vitneutsagn av denne utviklingen. Dagboken dokumenterer dermed gradvis slutten på det nære vennskapet med [[Mircea Eliade]]. Eliade hadde tatt Sebastian i forsvar mot antisemitiske angrep i debatten omkring boken ''De doua mii de ani'',<ref>Mircea Eliade: ''În Iudaism si antisemitism. ''</ref> men begynte kort tid etter å sympatisere med den fascistiske bevegelsen. Dette førte Sebastian inn i dagboken den 25. september 1936:
{{Sitat|Han er en høyreekstremist, til siste slutt. I Abessinerkrigen støttet han Italia. I Spaniakrigen Franco. Hos oss støtter han Codreanu. Han gjør halvhjertede, men pinlige forsøk å gjemme denne omstendigheten, i det minste overfor meg. Men det hender at han lar seg rive med, og da skriker han så som i går kveld  … Fra nå av ønsker jeg at vi utelater enhver politisk hentydning fra våre samtaler. Men er det mulig? Men begivenhetene ute på gaten trenger seg på oss, enten vi ønsker det eller ikke, og selv ved den uvesentligste refleksjon føler jeg den stadig større knekken i vårt vennskap.<ref>''„Voller Entsetzen, aber nicht verzweifelt.“ Tagebücher 1935–1944.'' S. 129.</ref>}}

Kort tid etterpå agiterte Eliade åpent for [[Jerngarden]] og unngikk tydelig å møte Sebastian, på samme måte som andre medløpere, som ikke ville bli bragt i forbindelse med en jøde, langt mindre bli sett sammen med ham i offentligheten. Men Sebastian ga ikke opp håpet på bedre tider: den 19. desember 1937 står det i dagboken:

Eliade gjorde etter 1940 karriere i utenrikstjenesten under de fascistiske makthaverne og ble sendt ut til den rumenske ambassaden i [[London]], og senere til [[Lisboa]]. Da han besøkte București sommeren 1942 for siste gang før sin emigrasjon, i et Romania som nå var alliert med Nazi-Tyskland, prøvde han ikke engang å møte Sebastian. 30 år senere minnet Gershom Scholem Eliade om dette; Eliade svarte at han var redd Gestapo kunne bli oppmerksom på Sebastian hvis de hadde møttes. De sanne grunnene betrodde han sin dagbok i 1946: «Jeg skammer meg nå, skammer meg over meg selv. Mens jeg var kulturattaché i Lisboa, måtte han tåle alle disse fornedrelsene, fordi han ble født som Iosif Hechter geboren wurde og ville forbli Iosif Hechter. Nå kjemper jeg hjelpeløs mot noe som ikke kan gjøres godt om igjen.»<ref>Andrei Oișteanu: ''Mihail Sebastian and Mircea Eliade.''</ref>

Etter bruddet med Ionescu skrev Sebastian i forskjellige kulturelle, snarerer enn politisk-orienterte tidsskrifter, så som teatermagasinet ''Rampa'', den franskspråklige avisen ''L’Indépendence Roumaine'' og ''Revista Fundațiilor Regale'' («Den kongelige stiftelsens tidsskrift», som ansatte ham som [[Redaktør (Norge)|heltidsredaktør]] i 1936). Ved siden av artikler om litteratur skrev han også mange kommentarer angående aktuelle temaer, særlig om veksten av [[nasjonalsosialismen]] i Tyskland.

=== Annen verdenskrig og holocaust ===
I 1940 publiserte han sin tredje og siste roman, ''Accidentul ''(«Trafikkulykken»), som knapt nok ble lagt merke til i forvirringen som hersket på grunn av verdenskrigen. Han fikk føle konsekvensene av den antisemittiske lovgivningen i Romania, som nektet de rumenske jødene fra 1930-årene og fremover flere og flere borgerrettigheter. Han mistet, for eksempel,  sin advokatbevilling og redaktørstillingen i ''Revista Fundațiilor Regale''. Til tross for at teaterstykker skrevet av jøder var blitt forbudt, klarte han allikevel i 1944 å sette i scene sitt stykke ''Steaua fără nume'' («Den navneløse stjernen»), under pseudonymet ''Victor Mincu''.
[[Fil:Bundesarchiv_Bild_146-2005-0120,_Rumänien,_Festnahme_von_Juden.jpg|miniatyr|SS-utrykking mot rumenske jøder (1941)]]
I januar 1941 ble han vitne til pogromen organisert av Jerngarden, der mer enn 100 jøder fra București ble massakrert. Han ble sammen med mange andre jøder fra București sendt ut til [[tvangsarbeid]] og tvunget til å betale store pengesummer. Som de fleste jøder i det såkalte «Gammelriket», ble han ikke [[deportert]] til [[ghetto]]er eller til [[konsentrasjonsleir]]er i [[Transnistria-guvernementet|Transnistria]], noe som ble innstilt mot slutten av 1942 i Romania.

Etter at [[Den røde armé]] okkuperte București i august 1944, turde Sebastian igjen bli en del av det offentlige liv. Han ble utnevnt presseråd i utenriksdepartementet og ble i 1945 litteraturprofessor ved [[Universitetet i București]]. Mens han var på vei til sin åpningsforelesning, ble han kjørt ned av en lastebil den 29. mai 1945, da han skulle krysse en gate. Han døde på stedet.