Redigerer Midtøsten-konflikten (avsnitt)

== Historie ==
Gjennom historien har [[Kanaan]]/Palestina/Israel vært et geopolitisk møtepunkt mellom tre kontinenter, et viktig knutepunkt under skiftende styresett og bebodd av skiftede folkegrupper. To monoteistiske religioner har sitt opphav her, og tre regner byen [[Jerusalem]] blant sine helligste steder. 

=== Eldre historie ===
{{utdypende|Oldtidens Israels og Judeas historie|Palestinas historie}}

Ved inngangen til første årtusen av vår tidsregning var området bosatt av flere semittiske folkegrupper, blant andre [[fønikere]], [[israelitter]], [[filistere]] og [[arameere]]. Området var i tur og orden under israelittisk, [[Babylonia|babylonsk]], [[Det persiske riket|persisk]], [[Hellenistisk sivilisasjon|hellenistisk]], jødisk og [[romersk]] herredømme. Etter [[Bar Kokhba-opprøret]] mot romerne ([[132]]–[[135]] e.kr.) ble jødene fordrevet fra Jerusalem, [[hebraisk]] døde ut som talespråk og navnet Israel ble i erstattet med Syria-Palestina.

På 300-tallet ble Syria-Palestina en del av [[Østromerriket]] (Det bysantinske riket), og regionene Syria-Palestina, Samaria, Galilea og [[Peraea]] ble omorganisert til en region kalt Palestina. Under bysantinsk styre ble området i løpet av århundrene som fulgte et senter for kristendommen.<br /> Det bodde fremdeles jøder i området.

Det persiske [[Sasanide-dynastiet]] invaderte Palestina i år 613, i 634 invaderte [[Rashidun-kalifatet]] og de kristne i Jerusalem overgav seg i år 638. Området fikk navnet [[Jund Filastin]], og var under islamsk styre frem til [[Kongeriket Jerusalem]] ble etablert i 1099, og deretter under skiftende kristent og islamsk (kurdisk og mammelukkisk) herredømme frem til [[Det osmanske riket]] erobret det i 1516. Det forble en del av Det osmanske riket i 400 år.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Hourani, Albert | utgivelsesår = 2005 | tittel = De arabiske folks historie | isbn = 8205344825 | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011053108010 | side = 108f}}</ref>

=== Moderne historie ===

Den konkrete bakgrunnen for konflikten i Midtøsten har sitt opphav i den økende jødiske [[immigrasjon]]en til Israel fra slutten av 1800-tallet<ref>Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L.: A History of the Modern World, 9. ed., New York: McGraw-Hill, 2002, s. 607, 919-920</ref> og mellom første og andre verdenskrig.<ref name=JonJay>{{Kilde www
 |forfatter=Rabbi Jon-Jay Tilsen
 |url=http://www.beki.org/landlaw.html
 |tittel=Ottoman Land Registration Law as a Contributing Factor in the Israeli-Arab Conflict
 |besøksdato=2008-10-25
 |utgivelsesdato=2003
 |utgiver=Congregation Beth El–Keser Israel (BEKI)
 |språk=norsk
 |sitat=
 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080916054748/http://www.beki.org/landlaw.html
 |arkivdato=2008-09-16
 |url-status=død
 }}</ref>
Konfrontasjonene begynte særlig å akselerere da de arabiske palestinerne på 1930-tallet i økende grad ble klar over at mange av de nyankomne jødene hadde planer om å opprette en jødisk stat i området. Den første oppbyggingen mot konflikten skjedde imidlertid fra starten av 1800–tallet.

==== 1798–1917 ====

===== Demografisk utvikling i perioden =====

Napoleons invasjon av området i 1798 hadde store konsekvenser, og senere vanstyre fra osmanske og egyptiske herskere gjorde leveforholdene vanskelige i Palestina. I løpet av årene som fulgte flyktet store deler av befolkningen, både jøder og arabere, og bosatte seg i tryggere land. Gjennom 1800–tallet gjorde den palestinske befolkningen en rekke opprør mot de utenlandske styresmaktene. Ifølge det israelske MidEastWeb kan disse, ved siden av at de gjorde forholdene i området mindre levelige, også ha vært med på å lamme den palestinske nasjonalfølelsen.<ref name=MidEastWeb_Brief_history>{{Kilde www
 |etternavn=
 |fornavn=
 |url=http://www.mideastweb.org/briefhistory.htm
 |tittel=Israel and Palestine: A Brief History - Part I
 |besøksdato= 2009-02-25
 |utgivelsesdato=
 |utgiver=MidEastWeb (Israelsk)
 |språk=engelsk
 |sitat=
}}</ref>

Den amerikanske forfatteren [[Mark Twain]] gir en beskrivelse av Palestina i 1867 i reiseskildringen ''The_Innocents_Abroad''. Ifølge ham var landet ''«en ødemark, ubefolket, ubefolkede ørkener, med barbariske innbyggere, Jerusalem minner om en amerikansk landsby, livløst, fattigdomspreget og trist landskap.»''<ref>Twain, Mark: ''The Innocents Abroad''. London and Glasgow: Collins, 1954: 262, 270, 276, 286, 291, 323</ref>[[sionisme|Pro-sionistiske]] kommentatorer og forfattere som Ramon Bennett<ref>{{Kilde www |url=http://www.armofsalvation.org/html/english/who_are_we.asp |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2009-02-18 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090105161211/http://www.armofsalvation.org/html/english/who_are_we.asp |arkivdato=2009-01-05 |url-status=død }}</ref> og [[Joan Peters]] har brukt Mark Twains beskrivelser av området som et argument for at landet var relativt ubebodd før den jødiske innvandringen.<ref>Shamir, Milette: ""Our Jerusalem": Americans in the Holy Land and Protestant narratives of national entitlement" in: ''American Quarterly''. College Park: Mar 2003. Vol. 44, Iss. 1: pgs. 29, 32</ref>

Ifølge det israelske MidEastWeb var det i 1880 ca. 400&nbsp;000 innbyggere i Palestina. Av disse var ca. 24&nbsp;000 av jødisk opprinnelse.<ref name=MidEastWeb_Brief_history/>

===== Fremveksten av jødiske nasjonalistiske bevegelser =====

Gjennom de siste århundrene har jødene stadig blitt utsatt for forfølgelser fra kristne og muslimer. Dette omfatter alt fra det katolske Spanias harde utkastelsesdekret av 1492 da tusenvis av jøder måtte flykte fra landet<ref>Palmer, R.R., Colton, J. & Kramer, L.: A History of the Modern World, New York: McGraw-Hill, 2002, s. 73</ref>, via de sterke anti-semittiske strømningene i Europa, særlig i [[Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland|Tsar-Russland]] der det kom til flere [[Pogrom|pogromer]] på 1800-tallet<ref>Palmer, R.R., Colton, J. & Kramer, L.: A History of the Modern World, New York: McGraw-Hill, 2002, s. 607</ref>, til overgrep og massakrer i den muslimske verden<ref>Von Grunebaum, G. E., "Eastern Jewry Under Islam," Viator, 1971, s. 369.</ref> som ofte inkluderte dødsstraff for blasfemi pga. den jødiske tro i Nord-Afrika og Det osmanske rike.<ref>Lewis, B.: The Jews of Islam, NJ: Princeton University Press, 1984, s. 158.</ref> På grunn av disse forfølgelsene fra muslimer og kristne vokste det fram nasjonalisme blant noen jøder på 1800-tallet.

===== 1857 Osmanske landreformer – Fremvekst av palestinsk nasjonalisme =====

Det osmanske rike innførte i 1857 ''The Ottoman Land Code and Registration Act''. Dette var en lov som krevde at landeiere formaliserte sitt eierskap over jorden.<ref name=JonJay/>
Motivet for loven var økt osmansk kontroll, økte skatteinntekter, samt militærtjeneste for landeiere.<ref name=JonJay/><br />
Før 1857 var eiendomsretten til land i Palestina hovedsakelig basert på lokale tradisjoner, hevd og muntlige overføringer. Samfunnet var semi-litterært, og landet ofte eid i fellesskap (musha') av innbyggerne i de lokale landsbyene, en mindre andel var eid av familier og enkeltindivider.<ref name=JonJay/>

Det var betydelig motstand mot loven på grunn av en økende motstand mot Det osmanske riket og den tyrkiske nasjonalismen. Landområder ble registrert på lokale osmanske embetsmenn og forretningsmenn. Landsbyers jord ble også i mange tilfeller registrert på enkeltpersoner i landsbyene, istedenfor å bli fordelt.<ref name=JonJay/><br />
Senere, under det britiske mandatet, ble land som var udyrket (matrūk) registrert på den britiske høykommissæren.<ref name=JonJay/><br />
I praksis bidro loven til at eierskapet over store deler av landet ble samlet på statens og noen få private eiers hender. Innbyggerne ble gjort til leilendinger i et føydalsystem der landeierne i mange tilfeller aldri hadde sett jorden de eide.<ref name=JonJay/>

Loven fikk i starten lite innvirkning på dagliglivet i Palestina. Bøndene kunne fortsette å dyrke jorden som før, merket ingenting til at den hadde blitt registrert på nye eiere, og det gikk i mange tilfeller lang tid før registrerte eiere, eller nye eiere som hadde kjøpt jorden av disse, kom og gjorde krav på den. De jødiske historikerne Abraham Granott og Robert H. Eisenman har hver for seg påpekt at et stort antall rettssaker ble ført over landrettigheter, og at det at enkeltindivider stadig ikke fikk tilkjent sine landrettigheter, når de oppdaget at de hadde behov for dette, var en viktig årsak til fiendtlighetene som blusset opp mellom arabiske palestinere og jødiske palestinere under det britiske mandatet. Dette var også en signifikant faktor blant årsakene til fremveksten av en arabisk palestinsk nasjonalfølelse og nasjonalisme.<ref name=JonJay/>

===== 1873 Jøder får kjøpe land i Palestina. Lokale palestinske opprør =====

I 1873 kom en ny osmansk lov som gav jøder rett til å eie land i Palestina. Jødisk oppkjøp av land begynte allerede da, blant annet støttet av europeiske jødiske organisasjoner som ble dannet for dette formålet.{{tr}} Ved slutten av det britiske mandatet hadde jøder kjøpt eierskap til 2&nbsp;000&nbsp;000 dunam (200&nbsp;000 [[hektar]]) land, hovedsakelig fra store landeiere.<ref name=JonJay/>

Opprør fra arabiske palestinske bønder som ble jaget fra landet de levde på er dokumentert allerede fra 1884.{{tr}}

==== 1917–1946 Britisk styre ====
[[Fil:Weizmann and feisal 1918.jpg|thumb|[[Chaim Weizmann]] (til venstre) og den senere kong [[Feisal I av Irak]], 1918. Weizmann har her på seg tradisjonelle arabiske klær som et tegn på vennskap og respekt. I [[Feisal-Weizmann-avtalen]] i 1919 åpnet araberne for et jødisk hjemland i Palestina. ]]
[[Den første verdenskrig]] førte til Det osmanske rikets endelige fall, og britene overtok styringen av Palestina. Britene drev et politisk dobbeltspill både under og etter første verdenskrig, og inngikk hemmelige avtaler både med russere, franskmenn, jøder og arabere. Med franskmennene inngikk de [[Sykes-Picot avtalen]], hvor de avtalte hvordan de skulle dele området mellom seg; palestinerne ble lovet selvstyre; og i et brev fra den engelske utenriksministeren til den engelske sionistlederen Lord Rothschild i 1917, senere kalt [[Balfourerklæringen i 1917|Balfourerklæringen]], sa utenriksministeren seg enig i at jødene burde få sin egen stat. Det fremholdes at dette dobbelspillet la grunnlaget for mye av den konflikten vi ser i dag.<!-- hvem sier dette? --> De delte f.eks. ut over 70% av mandatområdet som lå øst for jordanelven til sin venn Abdullah, som dannet det som nå er staten Jordan.
<ref>''[[Promises & Betrayals: Britain and the Struggle for the Holy Land]]'' [http://www.nrk.no/programoversikt/avansert/?p_otr_prog_id=KOID24002003&p_otr_sendedato=20030916&p_otr_anntid=23.10&p_otr_kanal=NRK1&p_knapp=Omtale&p_artikkel_id=0]. {{kilde www|url=http://www.filmakers.com/indivs/PromisesBetrayals.htm|tittel=Arkivert kopi|besøksdato=2008-09-18|arkivurl=https://web.archive.org/web/20080528233309/http://www.filmakers.com/indivs/PromisesBetrayals.htm|arkivdato=2008-05-28|url-status=død}}</ref><ref name=AlJa_history_of>{{Kilde www
 |etternavn= 
 |fornavn= 
 |url=http://english.aljazeera.net/NR/exeres/9A489B74-6477-4E67-9C22-0F53A3CC9ADF.htm 
 |tittel=The history of Palestinian revolts 
 |besøksdato=2008-10-25 
 |utgivelsesdato=9. desember 2003 
 |utgiver=Aljazeera 
 |språk=engelsk 
 |sitat= 
 |url-status=live 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20051215061527/http://english.aljazeera.net/NR/exeres/9A489B74-6477-4E67-9C22-0F53A3CC9ADF.htm 
 |arkivdato=2005-12-15 
}}</ref>

===== 1919 Sionistiske representanter på fredskonferansen i Paris =====

På [[Versaillestraktaten|fredskonferansen i Paris i 1919]] skulle [[Midtøsten]]s fremtid avgjøres, etter at Det osmanske riket hadde tapt områdene til de allierte. De sionistiske representantene som deltok på konferansen sa at [[Golanhøyden]], [[Jordandalen]], det som nå er [[Vestbredden]], og den libanesiske elven [[Litani (elv)|Litani]], var essensielle som landets økonomiske fundament. De gjorde det også klart at ''Palestina må ha [...] kontroll over sine elver og deres kilder''.<ref name=BBC_Obs_water>{{Kilde www
 |url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/6666495.stm
 |tittel=Obstacles to peace: Water 
 |besøksdato= 2008-11-18
 |forfatter=Martin Asser
 |dato=23. mai 2007
 |utgiver=BBC News
 |sitat= 
}}</ref>

===== 1919 Syrerne gjør krav på Palestina =====

Etter Det osmanske rikets fall krevde også [[Syria|syrerne]] sin uavhengighet. I den syriske kongressens memorandum til [[King-Crane-kommisjonen]] i 1919 ber de om uavhengighet for et Syria som strekker seg ned til [[Akaba]] i syd og til [[Middelhavet]] i vest, og ber om at «den sydlige delen av Syria, kjent som Palestina,»<ref name=SCM /> ikke skal deles fra resten av landet.<ref name=SCM>{{Kilde bok
 | forfatter= 
 | redaktør= Reilly, Kevin
 | utgivelsesår= 2004
 | artikkel=Syrian Congress Memorandum
 | tittel= Worlds of History : A Comparative Reader
 | bind=2
 | utgave=2
 | utgivelsessted=Boston, New York
 | forlag=Bedford / St. Martins's
 | side=391-393
 | isbn=0-312-40202-3
 | id=
 | kommentar=1. We ask for complete political independence for Syria within these boundaries. The Taurus System on the North; Rafah and a line running from Al Jauf to the south og the Syrian and the Hejazian line to Akabia on the south; the Euphrates and Khabur Rivers and a line extending east of Abu Kamal to the east of Al jauf on the east; and the Mediterranean on the west. […] 8. We ask that there should be no separation of the southern part of Syria, known as Palestine, nor of the littoral western zone, which includes Lebanon, from the Syrian county. We desire that the unity of the country should be guaranteed against partition under whatever circumstances. 
 | url=
 }}
</ref>

===== 1920–21 San Remo-konferansen. Palestinske demonstrasjoner og kamper =====

Balfourerklæringen ble bekreftet ved [[San Remo-konferansen]] i 1920. På arabisk-palestinsk side ble det hevdet at det var et svik at de ikke fikk selvstyret de var lovet. Med bakgrunn i den allerede tilspissede konflikten mellom palestinere og jøder opplevdes støtten til en israelsk stat som ble gitt på konferansen som en ekstra fornærmelse. Økt jødisk innvandring skapte allerede stor misnøye, og det hjalp ikke at Sir [[Herbert Samuel]], en britisk jøde, ble satt inn som høykommissær for området.<ref name=AlJa_history_of/><br />
Da den britiske generalen [[Louis Bols]] i 1920 erklærte innføringen av Balfourerklæringen brøt det ut demonstrasjoner og opptøyer i [[Jerusalem]]. Etter en måned forbød Bols alle demonstrasjoner. I mai 1921 brøt det ut nye opptøyer i [[Jaffa]], og flere titalls jøder og palestinere ble drept.<ref name=AlJa_history_of/>

===== 1920-48 Det britiske Palestina-mandatet =====

Storbritannia fikk i 1920 ansvaret for [[British Mandate of Palestine|Palestina-mandatet]], og dette området omfattet både dagens arabiske stat [[Jordan]] og dagens [[Israel]] og [[de palestinske områder]]. Allerede i 1922 ble 77 % av mandatet skilt ut til palestinske arabere i øst, og dette området ble i 1946 selvstendig under navnet [[Jordan]]. Dermed var det fra 1922 kun 23 % av Palestina-mandatet som var åpent for en opprettelse av en jødisk/israelsk stat. I tillegg var det mange arabere som ikke bodde i området der staten [[Jordan]] ble opprettet og som derfor også måtte få en løsning. Mandatområdet som ble delt i 1947 var derfor kun Vest-Palestina.{{tr}}

===== 1922 Folkeforbundet ratifiserer balfourerklæringen =====

I 1922 ratifiserte [[Folkeforbundet]] (Leage of Nations – forløperen til FN) Balfourerklæringen.<ref name=AlJa_history_of/>

===== 1929 Baraqopprøret (palestinsk) =====

I 1929 brøt det ut et nytt opprør, senere kalt [[Baraq-opprøret]] (etter det arabiske navnet på [[Vestmuren]] (Klagemuren.) Uroen skyldtes jødiske rabbineres forsøk på å annektere Vestmuren, som både araberne og jøder anser som et hellig sted; for arabernes del fordi den utgjør en del av vestveggen på [[Al-Aqsa-moskéen]], for jødene fordi den er en rest av støttemuren etter det jødiske tempelet Herodes bygde i Jerusalem, som ble ødelagt av romerne i år 70.

Opptøyene spredde seg raskt til resten av landet, og det ble utkjempet kamper mellom arabere og sionister støttet av britiske tropper. Flere hundre ble drept på begge sider.{{tr}}

En undersøkelseskommisjon sendt ut av Folkeforbundet konkluderte med at Vestveggen var av muslimsk tilhørighet, men at jødene med visse begrensninger hadde rett til å komme dit for å be.<ref name=AlJa_history_of/>

=====1929 Shaw–kommisjonen=====

John Ruedy noterte følgende: "Landeksperten som representerte jødene foran Shaw–kommisjonen i 1929 påsto at 90 % av oppkjøpt land frem til da stammet fra godseiere uten lokal tilhørighet. I løpet av 30-tallet sank denne andelen til 80 %, og i løpet av mandatets siste tiår var det kommet ned i 73 %". Videre hadde britenes forbud mot jødisk eierskap til jord i Palestina øst for Jordan-elven ført til en konsentrasjon og dermed en intensivert bølge av jødiske oppkjøp vest for Jordan-elven.<ref name=JonJay/>

===== 1936–39 Palestinsk generalstreik, opprør og kamper =====

Ut over 1930–tallet økte presset på den palestinske befolkningen, og mange ble tvunget til å flytte fra sine landområder på grunn av den jødiske innflyttingen etter fremveksten av nazismen i Europa. Allerede i 1936 ankom 61&nbsp;000 jøder, og de utgjorde da en tredjedel av befolkningen.<ref name=AlJa_history_of/>

I 1935 ble [[Shaikh Izz al-Din al-Qassam]] drept av britene. Hans etterfølgere, startet sammen med presidenten for den nylig dannede politiske koalisjonen ''[[United Front]]'', [[Haj Amin al-Husayni]] generalstreiker i Jaffa og [[Nablus]] i 1936. De utførte også angrep på britiske installasjoner og oljeledninger. I løpet av året spredde opprøret seg til resten av landet.<ref name=AlJa_history_of/><br />
Et av de tre hovedkravene fra den palestinske organisasjonen United Front var å forby alt videre salg av arabisk eid land til jøder, og å stanse innvandringen.<ref name=JonJay/><br />
Britene sendte en ny undersøkelseskommisjon, og kampene stilnet litt av mens undersøkelsene pågikk, men de blusset opp igjen da kommisjonen konkluderte med at Palestina burde deles opp i to stater, en arabisk og en jødisk. Kampene økte i styrke i 1937 og –38, frem til britene erklærte unntakstilstand, og arresterte palestinernes ledere. På palestinsk side hadde da 5&nbsp;000 blitt drept og 15&nbsp;000 såret.<ref name=AlJa_history_of/>

==== 1947–1950 opprettelsen av og konflikter rundt staten Israel ====

[[Fil:FNs delingsplan for Palestina 1947.png|thumb|upright|[[FNs delingsplan for Palestina|FNs delingsplan for Palestina fra 1947. Vedtatt av generalforsamlingen, men avvist av sikkerhetsrådet.]]]]
Midtøsten-konflikten inneholder flere dimensjoner, først og fremst det palestinske folkets og araberstatenes motstand mot dannelsen av staten Israel (mai 1948), noe som førte til [[Den arabisk-israelske krig 1948|den arabisk-israelske krig i 1948]], og fra 1967 deres kamp mot israelsk [[okkupasjon]] av [[Vestbredden]] og [[Gaza]].

<!--
====FN og opprettelsen av den israelske staten====
====Den arabisk&nbsp;israelske krigen====
-->
==== Den israelske statens overtakelse av landområder ====

I forbindelse med opprettelsen overtok den israelske staten alt land som var registrert på den britiske staten, høykommissæren, og andre britiske embedsmenn. Dette utgjorde 70 % av alt israelsk land. I tillegg ble det utstedt sikkerhetsordrer for en del landområder. De ble tømt for folk, og ble så etter en tid erklært for å være udyrket, og derfor statlig.<ref name=JonJay/>

==== 1950–1970 Flere israelsk–arabiske kriger. Utvidelse av Israels grenser ====

Til støtte for den palestinske befolkningen har de arabiske statene direkte eller indirekte involvert seg i en rekke politiske og militære konflikter med Israel. Etter krigen i 1948 har Israel vært i militære konflikter med andre land i regionen i 1956, 1967 og 1973. Dernest har konflikten mellom Israel og den palestinske motstandsbevegelsen ført til israelske invasjoner av [[Libanon]] og flerårig okkupasjon av deler av [[Sør-Libanon]], på grunn av angrep mot Israel fra disse områdene. Etter [[seksdagerskrigen]] i 1967 okkuperte Israel også territorier fra [[Egypt]], [[Jordan]] og [[Syria]].

Også [[Frankrike]] og [[Storbritannia]] var delaktig i konflikten en kort periode under [[Suez-krisen]] i 1956, hvor de to stormaktene samordnet et angrep på Egypt med Israel. Krigen resulterte i Israels okkupasjon av Sinai og opprettelsen av en FN-kontrollert buffersone på halvøya, samtidig som stormaktene ikke oppnådde sine politiske målsettinger om å gjenoppta kontrollen over [[Suezkanalen]].

===== Opprettelsen av PLO i 1964 =====

De arabiske palestinerne hadde vært i konflikt med de jødiske palestinerne og opprettelsen av den israelske staten i 1948, og i 1964, tre år før seksdagerskrigen, ble [[PLO]], Palestine Liberation Organization, opprettet.<ref>Palmer, R. R., Colton, J., & Kramer, L.: A History of the Modern World, New York: McGraw-Hill, 2002, s. 923</ref> Organisasjonens opprinnelige mål var å frigjøre Palestina, og å utslette staten Israel. I første omgang innebar dette geriljakrig fra det jordansk-okkuperte [[Vestbredden]]. Da området falt ut av jordanernes hender, fortsatte PLO kampen fra østbredden av Jordan-elva, hvor de i [[1968]] utkjempet det velkjente [[slaget om Karameh]] med israelske styrker. Militsens tilstedeværelse i Jordan førte til slutt til borgerkrig i landet, kjent blant palestinere som [[sorte september i Jordan]]. Til tross for en syrisk inngripen på palestinernes side ble konflikten vunnet av det jordanske kongehuset, og PLO ble kastet ut av landet.

===== 1967–1973: Seksdagerskrigen, utmattelseskrigen og Jom kippur-krigen =====

[[Seksdagerskrigen]] er navnet på krigen som raste mellom Israel og flere arabiske land i seks dager i 1967. Den hadde blant annet sitt utgangspunkt i en konflikt om kontroll over en vannkilde, Jordan-elven, som utgjør Israels hovedforsyning av drikkevann.<ref name=BBC_Obs_water/>

Israel hevder de ble tvunget til krig av trusselen fra de omkringliggende araberstatene, og at de ikke hadde intensjon om å okkupere mer land. Israel oppfattet den egyptiske blokaden av landet og troppemobiliseringen langs grensene som en krigserklæring, og dette synet støttes av faglitteraturen.<ref>Nye, Joseph S.,Jr: ''Understanding International Conflicts: An Introduction to Theory and History''. Longman, New York, 2000</ref> Men etter krigen hadde de likevel firedoblet sine landområder og, med eksklusiv kontroll over tilgangen på [[Galileasjøen]], [[Aquiferfjellet]], [[Jordan (elv)|Jordan]] og [[Jarmuk]]–elvene, doblet sin tilgang til ferskvann. De nye grensene lå ikke så langt fra de grensene sionistorganisasjonene fra det tidlige 1900–tallet hadde gjort krav på,<ref name=BBC_Obs_water/> men fortsatt en del innenfor grensene for det såkalte [[Stor-Israel]], det landet enkelte jøder mener [[Bibelen]] gir dem rett på. Noe som ville innbefatte både deler av Syria og Irak i tillegg til hele Jordan.

Ved [[Suez-kanalen]], som nå var den nye frontlinjen mellom Israel og Egypt, utviklet det seg etter hvert en krig som ble kjent som [[utmattelseskrigen]], hvor Egypt forsøkte å gjenerobre Sinai. Krigen brakte supermaktene på banen og førte til alvorlige trefninger mellom Israel og [[Sovjetunionen]], noe som til sist skulle bidra til krigens avslutning.

Den [[6. oktober]] [[1973]] gikk Egypt og Syria til et samlet angrep på Israel i det som ble kjent som [[Jom kippur-krigen]] i Vesten og ''Oktober-krigen'' eller ''Ramadan-krigen'' i Egypt. De arabiske hærene hadde fremgang de første dagene, og syrerne klarte nesten å gjenerobre Golan. En israelsk motoffensiv presset syrerne langt tilbake i deres eget land og nådde nær Damaskus, og førte til en irakisk intervensjon. Da krigen på nordfronten var vunnet, rettet Israel fokuset mot Egypt, som hadde erobret østbredden av Suezkanalen og sikret sin stilling ved å benytte et sovjetisk rakettskjold som umuliggjorde aksjoner fra det israelske flyvåpenet. Gjennom harde slag klarte israelerne å kjempe seg gjennom de egyptiske linjene, krysse Suez-kanalen og omringe den egyptiske hæren bakfra. Dette førte til sovjetiske trusler om en intervensjon, men amerikanske mottrusler forhindret at krigen utviklet seg til en direkte konfrontasjon mellom supermaktene. Den [[26. oktober]] ble en våpenhvile undertegnet.

==== 1970–2000 ====

Den militære konfrontasjonen gikk fra 1970-årene gradvis over i en politisk og diplomatisk fase der det ble gjort forsøk på å finne en fredelig løsning på konflikten, noe slutten på den kalde krigen la forholdene bedre til rette for.<ref name=BBC_Country_profile>{{Kilde www
 |url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/country_profiles/803257.stm
 |tittel=Country profile: Israel and Palestinian territories 
 |besøksdato= 2008-10-25
 |forfatter=
 |dato=24. september 2008
 |utgiver=BBC News
 |sitat= 
}}</ref>

===== Krigen i Libanon =====
Etter PLOs retrett fra Jordan hadde militsen fortsatt kampen fra libanesisk jord. I [[1978]] gikk Israel inn i Sør-Libanon for å presse PLO bort fra grensen, en konflikt kjent som [[Operasjon Litani]]. Konflikten førte til PLOs tilbaketrekning fra Sør-Libanon og utplasseringen av en FN-styrke i området, satt til å holde de to partene fra hverandre.

I 1982 [[Libanon-krigen 1982|gikk Israel på ny inn i Libanon]], med som mål å kaste PLO ut av landet. Krigen førte til en fire dager lang konfrontasjon med syriske styrker i landet, hvor israelerne nøytraliserte syrernes SAM-installasjoner i Beeka-dalen under [[Operasjon Jordkreps 13]]. Snart ble en separat våpenhvile mellom Israel og Syria inngått, og i løpet av kort tid var hele Sør-Libanon besatt av israelske styrker. Dermed ble [[beleiringen av Beirut]] innledet, en langvarig beleiring av Libanons hovedstad. Beleiringen førte til en diplomatisk intervensjon av USA, og en avtale ble undertegnet om at PLO skulle trekke seg ut av Libanon. [[Den multinasjonale styrken i Libanon]] ble utplassert for å holde partene fra hverandre mens tilbaketrekningen pågikk.

Etter invasjonsfasen fortsatte krigen i mindre intensitet, og israelske styrker ble stående i Libanon for å bekjempe PLO-styrker som etter hvert returnerte til landet. PLO beholdt sitt fotfeste i enkelte flyktningsleirer, men ble tvunget på retrett når også Syria utviklet seg til å bli en fiende for organisasjonen. I desember 1983 trakk [[Yasir Arafat]] seg fra Libanon for andre gang, men mindre styrker ble stående i landet. Mot krigens avsluttende fase skjedde det forbausende, stilltiende alliansebytter da [[Israel]], [[Syria]] og [[Amal-bevegelsen]] alle kjempet mot PLO, som for øvrig ikke hadde nevneverdig utenforstående støtte.<ref>{{Kilde www |url=http://www.liberty05.com/civilwar/civil87.html |tittel=Lebanese Civil War The combat returned to Beirut in 1987 |besøksdato=2012-10-14 |arkiv-dato=2019-10-05 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20191005135839/http://www.liberty05.com/civilwar/civil87.html |url-status=yes }}</ref> Israel fortsatte å operere aktivt mot PLO i Libanon etter tilbaketrekningen, i form av hyppige luftangrep mot bevegelsens baser sør i landet.

I 1983 startet Israel en gradvis tilbaketrekning fra Libanon, og unngikk samtidig å bli innblandet i indre libanesiske stridigheter i områdene de forlot. I 1985 var israelske styrker ute av mesteparten av Libanon, og kun en liten styrke på 1,500 soldater ble stående for å hjelpe [[Den sørlibanesiske armé]] med å patruljere en såkalt sikkerhetssone helt sør i landet for å forhindre at militante infiltrerte Israel fra Libanon i fremtiden.

===== 1982 Massakren i Sabra og Shatila =====
{{utdypende|Massakrene i Sabra og Shatila}}
Mellom den 16. og 18. september 1982 ble et stort antall innbyggere i de to flyktningleirene [[Sabra]] og [[Shatila]] i Libanon drept av det libanesiske kristne [[Falangistpartiet (Libanon)|falangistpartiets]] milits.<ref>[http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/2255902.stm BBC: «Sabra and Shatila 20 years on»] besøkt 1. november 2008</ref> Massakrene varte i 40 timer. Antallet drepte varierer fra kilde til kilde; Ifølge et brev fra [[Røde Kors]] til Libanons forsvarsminister hadde organisasjonen talt opp 328 døde, et antall som senere skulle bli avfeid av Kahan-kommisjonen som for lavt. Ifølge et dokument Kahan-kommisjonen fikk tilgang til ble 460 mennesker drept, basert på tall oppitt av libanesiske og internasjonale Røde Kors, det libanesiske sivilforsvaret, medisinkorpsene i den libanesiske hæren, og av ofrenes slektninger. 35 kvinner og barn var ifølge rapporten blant ofrene. Kommisjonen anså imidlertid det israelske forsvarets anslag, der antallet døde ble ansett å ligge et sted mellom 700 og 800, for å være det mest realistiske tallet.<ref>http://www.mfa.gov.il/MFA/Foreign%20Relations/Israels%20Foreign%20Relations%20since%201947/1982-1984/104%20Report%20of%20the%20Commission%20of%20Inquiry%20into%20the%20e</ref> Ifølge [[BBC]] ble «minst 800 drept»<ref>[http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/middle_east/1935198.stm Analysis: 'War crimes' on West Bank]. BBC, April 17, 2002. Accessed February 14, 2006.</ref>, Bayan Nuwayhed al-Hout ppgir i boka ''Sabra and Shatila: September 1982''<ref>Pluto, 2004</ref> et minimum på 1 300 navngitte ofre basert på en detaljert sammenligning av 17 forskjellige lister og støttende bevis, og regner med at tapstallene i vireligheten var enda høyere.<ref>{{Kilde avis|tittel=Sabra and Shatila: New Revelations|avis=The New York Review of Books|url=https://www.nybooks.com/daily/2018/09/17/sabra-and-shatila-new-revelations/|besøksdato=2018-09-18|etternavn=Anziska|fornavn=Seth|språk=en-US}}</ref> [[Robert Fisk]], en av de første journalistene som besøkte leirene, siterte anonymiserte falangistoffiserer på at «2 000 palestinere - kvinner som menn - har blitt drept i Shatilla». I en artikkel i ''[[The Independent]]'' i 2002 nedjusterer Fisk tallene til 1700.<ref>Fisk, Robert [http://www.independent.co.uk/news/world/middle-east/elie-hobeika-ladykiller-and-bloodsoaked-war-criminal-668184.html ''Elie Hobeika: lady-killer and blood-soaked war criminal''] {{Wayback|url=http://www.independent.co.uk/news/world/middle-east/elie-hobeika-ladykiller-and-bloodsoaked-war-criminal-668184.html |date=20110919102029 }}, ''The Independent'', January 25, 2002.</ref> Palestinske [[Røde Halvmåne]] anslo antallet døde for å befinne seg over 3 000.<ref>Schiff and Ya'ari 1984</ref> Baruch Kimmerling og Joel S. Migdal oppgir også i sin bok om jødisk nasjonalisme at så mange som 3&nbsp;000 ble drept.<ref name=Dagbl_SabraogShatila/> Journalisten og forfatteren [[Odd Karsten Tveit]] oppgir at mellom {{formatnum:2000}} og {{formatnum:3000}} døde mellom 16. og 18. september og de påfølgende dager.<ref>{{Kilde bok|forfatter=[[Odd Karsten Tveit]]|tittel=De skyldige : Israel og Palestina – krigen, menneskene, spillet|forlag=Kagge forlag|utgivelsesår=2015|ISBN= 9788248916871|side=343}}</ref>

[[USA]] hadde fått forhandlet frem en [[våpenhvile]], og under amerikansk beskyttelse ble [[gerilja]]en fraktet ut på skip og vekk fra sine familier i leirene.<ref name=Dagbl_SabraogShatila/>

Israel gav løfter om ikke å okkupere Vest-Beirut, og USA garanterte sikkerheten for familiene som ble igjen. Siden forlot den internasjonale sikkerhetsstyrken [[Beirut]]. Den 15. september gikk Israel likevel inn i Vest-Beirut. [[Stridsvogn]]er ble plassert rundt Sabra og Shatila, for å hindre palestinerne i å flykte. Deretter slapp ledelsen i den israelske hæren kristne libanesiske soldater - falangister - inn i leirene. Den første falangistenheten bestående av 150 menn gikk inn i leirene klokken 6:00 på morgenen, og i løpet av natten avfyrte israelske soldater belysende bluss for å lyse opp leirene, og ifølge en nederlandsk sykepleier var leirene like opplyst som «et sportsstadion under en fotballkamp».<ref>''New York Times'', September 26, 1982. in Claremont Research pg. 76</ref>

Klokken 11:00 dukket det opp en rapport i IDF-hovedkvarterer i Øst-Beirut om at 300 mennesker, inkludert sivile, var blitt drept. Rapporten ble sendt videre til hovedkvarterene i Tel Aviv og Jerusalem, hvor den ble sett av mer enn 20 senioroffiserer.<ref name = "Shahid" /> I løpet av natten dukket flere rapporter opp, og noen ble sendt til regjeringen i Jerusalem hvor de ble sett av flere høytstående politikere. Ved ett tilfelle overhørte en israelsk offiser en radiosamtale mellom falangistenes leder [[Elie Hobeika]] og soldater inne i leirene, hvor soldatene spurte hva de skulle gjøre med kvinner og barn inne i leirene. Hobeika svarte at «dere vet nøyakig hva dere skal gjøre», og soldatenes latter kunne høres i bakgrunnen.<ref name="Accused"/> Den israelske offiseren rapporterte dette videre, og Hobeika fikk en advarsel fra det israelske forsvaret mot å skade sivile. På ettermiddagen ble det avholdt et møte mellom den israelske stabssjefen og falangistenes stab. Fredag morgen beordret israelske soldater falangistene om å avslutte operasjonen, etter å ha blitt bekymret av rapportene om de pågående massakrene.<ref name="Accused"/> Ifølge Kahan-kommisjonen konkluderte stabssjefen med at falangistene burde fortsette aksjonen til neste morgen, da de regnet med å måtte stoppe som følge av amerikansk press. Han uttalte også at han ikke på noen måte følte at noe uvanlig hadde funnet sted eller ville skje i leirene, og gikk med på å supplere militsen med en traktor for å rive bygninger.

Falangistene forlot ikke leirene klokken 17:00 lørdag som de var blitt beordret, og tvang i stedet de overlevende til å marsjere ut av leirene for å avhøres - en utmarsj som foregikk hele dagen. Militsen forlot endelig leiren kloken 20:00, og en time senere fikk den første utenlandske journalisten komme inn. Ved middagstid dagen etterpå ble nyhetene om massakren rapportert av media.

En offisiell israelsk etterforskning konkluderte med at Ariel Sharon var indirekte ansvarlig for massakren ved at han ikke forutså faren for hva som kunne skje,<ref>[http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Kjempet-i-alle-Israels-kriger-fra-staten-ble-grunnlagt-i-1948-7421976.html Kjempet i alle Israels kriger fra staten ble grunnlagt i 1948] Aftenposten</ref> og anbefalte hans fratreden fra stillingen som forsvarsminister. Sharon nektet å oppgi stillingen sin, og statsminister Begin ønsket ikke å gi ham sparken. Omsider trakk Sharon seg likevel etter at en demonstrant var blitt drept under en [[Peace Now]]-demonstrasjon, og forble i regjeringen som minister uten portefølje.<ref>Chris Tolworthy, [http://www.globalissues.org/Geopolitics/MiddleEast/TerrorInUSA/faq/Sabra.asp Sabra and Shatila massacres—why do we ignore them?], September 11th and Terrorism FAQ, globalissues.org, March 2002. Accessed February 24, 2006.</ref><ref>[http://news.bbc.co.uk/2/hi/events/israel_at_50/history/78655.stm Israel and the PLO], BBC News, April 20, 1998. Accessed September 20, 2007</ref>

===== Den første intifadaen =====
{{utdypende|Første intifada}}
Frem til tidlig på 1990-tallet raste den [[første intifada]]en.<ref name=BBC_Country_profile/>

===== 1993 Oslo-avtalen =====
{{utdypende|Oslo-avtalen}}
På palestinsk side var Mahmoud Abbas hovedarkitekten for [[Oslo-avtalen]].<ref name=BBC_Country_profile/>

==== 2000– Tilbaketrekning fra Gaza, Vestbredden, sikkerhetsmur og blokader ====
Ved inngangen til 2020-tallet fikk Israel stadig flere allierte blant arabiske land. I 2020 inngikk de fredsavtaler med De forente arabiske emirater, Baharain, Marokko og Sør-Sudan.<ref>{{ Kilde avis | fornavn = Roger |etternavn = Hercz |utgivelsesår = 2021-05-26 | tittel = Lover å bidra til å gjenoppbygge Gaza|avis = Fremtiden | utgivelsessted = Drammen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_fremtiden_null_null_20210526_136_40_1 | side = 14}}</ref> I en motsatt utvikling, uttalte midtøstenforskeren Chen Kercher i etterkant av [[Gaza-krigen i 2021]] at en ny og unik maktbalanse hadde etablert seg i Midtøsten og ville hindre forsøk på å redusere konfliktnivået i regionen: I april 2021 hadde Kina inngått en omfattende samarbeisavtale med Iran, og la slik en beskyttende hånd over landet, mens Russland la en tilsvarende hånd over Syria og USA over Israel.<ref>{{ Kilde avis | fornavn = Roger |etternavn = Hercz |utgivelsesår = 2021-05-26 | tittel = Lover å bidra til å gjenoppbygge Gaza|avis = Fremtiden | utgivelsessted = Drammen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_fremtiden_null_null_20210526_136_40_1 | side = 14}}</ref>

På 2010-tallet skjedde flere endringer i USAs Midtøsten-politikk. I 2009 hadde Obama reist til Kairo i håp om å løse Israel–Palestina-konflikten i løpet av de neste to årene. Det feilet, og Trump-administrasjonen 2017–2021 snudde om, mens Biden i begynnelsen la seg på en tilbakeholden linje. Samtidig begynte en bredere trend under Obama som fortsatte under Trump og ble styrket av Biden ved at USA trakk seg mer og mer ut av Midtøsten. Det hadde etterlatt et tomrom som særlig Russland kunne fylle. Etter [[Gaza-krigen i 2021]] så USA ut til å endre sine prioriteringer.<ref>{{ Kilde avis | fornavn = Roger |etternavn = Hercz |utgivelsesår = 2021-05-26 | tittel = Lover å bidra til å gjenoppbygge Gaza|avis = Fremtiden | utgivelsessted = Drammen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_fremtiden_null_null_20210526_136_40_1 | side = 14}}</ref>

===== 2005 Israelsk tilbaketrekning fra Vestbredden og Gaza =====

I juni 2005 trakk israelske styrker og nybyggere seg offisielt ut fra Gaza, for å overlate kontrollen der til palestinerne. I praksis innebar dette en delvis tilbaketrekning, samtidig som store palestinske områder som var bebodd med israelske nybyggere ble innlemmet i Israel, uavhengig av den palestinske ledelsens syn på saken.<ref name=BBC_Country_profile/>

===== 2004–2007 Lederskifte i PLO. Mahmoud Abbas vinner presidentvalget. Hamas vinner parlamentsvalget =====

I 2004 døde palestinernes president Yasser Arafat. Dødsfallet utløste sinne på palestinsk side, fordi hans brå død ikke kunne forklares med noe kjent sykdomsforløp, og det da ble antatt at presidenten hadde blitt forgiftet.{{tr}} Mahmoud Abbas tok over ledelsen. Han hadde vært Arafats [[adjutant]] fra 1969, og hadde allerede tatt over ledelsen av [[PLO]]. Abbas som i likhet med Arafat representerer [[Fatha|fatha-bevegelsen]] vant også presidentvalget i januar 2005. Abbas regnes som moderat.<ref name=BBC_Country_profile/> Ved parlamentsvalget i januar 2006 vant [[Hamas|hamas-bevegelsen]] en overraskende seier.<ref name=BBC_Country_profile/> Dette ble tatt dårlig i mot av Israel, og av deler av det internasjonale samfunnet, og valget førte til sanksjoner mot de palestinske selvstyremyndighetene.{{tr}} Det førte også til en rekke voldelige sammenstøt mellom Fatah og Hamas, frem til de formet en samlingsregjering i februar 2007.<ref name=BBC_Country_profile/>

===== 2007 Hamas tar kontroll over Gaza. Israelsk og egyptisk blokade =====

Samarbeidet mellom Fatah og Hamas fungerte dårlig, og sommeren 2007 brøt det på ny ut kamper mellom de to fraksjonene. Hamas tok kontroll over Gaza, mens Fatah beholdt kontrollen over Vestbredden. Israel og Egypt reagerte med å intensivere blokaden av Gaza.<ref name=BBC_Country_profile/>

===== 2007 Annapolis konferansen og etterfølgende fredssamtaler =====

I 2007 arrangerte USA en fredskonferanse mellom de palestinske og israelske myndighetene i [[Annapolis]], hvor det ble oppnådd enighet om å diskutrere en våpenhvileavtale. Abbas og Olmert fortsatte disse samtalene, men hadde i midten av 2008 ikke oppnådd noen fremgang.<ref name=BBC_Country_profile/>

Samtidig hadde den israelske ledelsen gjennomgått større utskiftninger, president [[Moshe Katsav]] gikk av i juni 2007 etter å ha erklært seg skyldig i flere anklager om seksuell trakasering, og statsminister Ehud Olmert måtte gå av i september 2008 etter en lengre etterforskning av en rekke korrupsjonssaker, så fredssamtalenes fremtid var nå usikker. Tidligere fredsprisvinner [[Shimon Peres]] overtok som president etter Moshe. Dette reiste noen forhåpninger, selv om presidentens rolle i all hovedsåk er seremoniell.<ref name=BBC_Country_profile/>