Redigerer Michelangelo (avsnitt)

== Tidlig liv ==       
Michelangelo ble født i [[Caprese]] nær [[Arezzo]], [[Toscana]]. Faren Lodovico di Leonardo di Buonarroti di Simoni var [[magistrat]] i Caprese og fogd ([[podestà]]) i [[Chiusi]]. Moren var Francesca di Neri del Miniato di Siena. Buonarrotiene tilhørte lavadelen og nedstammet fra grevinne [[Matilde av Toscana]].

Han bodde først hos familien i [[Firenze]], men under morens langvarige sykdom og etter hennes død da han var seks år gammel, flyttet han til en stenhugger og hans kone og familie i [[Settignano]]. Der eide hans far et marmorpukkverk og en liten gård. Michelangelo sa en gang følgende til biografen [[Giorgio Vasari]]: «Det lille gode jeg har innvendig kommer fra den friske luften i Arezzo og meislene og hammerne».

Mot farens ønske og etter en periode med [[grammatikk]]studier med [[Humanismen|humanisten]] [[Francesco da Urbino]] fortsatte Michelangelo maleriundervisning med [[Domenico Ghirlandaio]] og skulpturundervisning med [[Bertoldo di Giovanni]] som lærere. Michelangelos far overtalte Ghirlandaio til å gi den den unge håndverkeren lønn for sin innsats, noe som var uhørt på den tiden; de fleste lærlinger betalte sine mestere for utdannelsen. Domenico var imponert og anbefalte ham for herskeren av byen, [[Lorenzo de' Medici]], noe som førte til at Michelangelo forlot hans atelier i 1489. Fra 1490 til 1492 gikk Michelangelo på Lorenzos skole og ble påvirket av mange prominente personer som forandret og utvidet hans begreper. Her ble hans intellekt formet i omgang med de [[Nyplatonismen|nyplatonske]] [[filosof]]er, billedskapere, billedhuggere, poeter og lærde menn som Lorenzo hadde samlet rundt seg. Det var i denne perioden at Michelangelo møtte litterære personligheter som [[Pico della Mirandola]], [[Angelo Poliziano]] og [[Marsilio Ficino]].

I denne perioden fullførte Michelangelo «[[Madonna og trappen]]» (1490–1492) og «[[Kentaurenes slag]]» (1491–1492). Den siste er basert på et motiv foreslått av Poliziano og bestilt av Lorenzo de [[Medici]]. Lorenzo de' Medici hadde blitt som en far for Michelangelo, men etter hans død 8. april 1492 sluttet kunstneren å arbeide for Medici-hoffet. I de følgende månedene lagde han «[[Krusifiks (Michelangelo)|Krusifiks i tre]]» (1493), som en takksigelsesgave til klosterforstanderen i [[Santo Spirito di Firenze|''Santa Maria del Santo Spirito'']], som hadde latt ham studere [[anatomi]] ved hjelp av likene i kirkens sykehus. Mellom 1493 og 1494 kjøpte han marmoren til en statue av [[Herakles|Herkules]], som ble sendt til [[Frankrike]] og forsvant en gang på 1700-tallet. Igjen tiltrådte Michelangelo hoffet 20. januar 1494, og etter et kraftig snøfall bestilte Piero de' Medici en snøstatue av ham. 

Medici-familien ble utvist fra Firenze etter [[Savonarola]]s fremgang. Michelangelo forlot også byen før slutten av den politiske blomstringen. Han flyttet til [[Venezia]], så til [[Bologna]]. Der ble han i en alder av tyve år tatt imot av et medlem av [[Aldobrandini]]-slekten, som gav ham i oppdrag å lage to helgenskulpturer og en engel for den hellige [[Dominikus]] grav i kirken ''San Petronio''. Men det gikk ikke som han hadde ønsket med karrieren, og etter et år dro han tilbake til Firenze, der man ønsket ham blant håndverkerne som skulle utsmykke byrådets nye møtesal.

Han ble i Firenze en stund og gjemte seg i et lite rom under San Lorenzo som fremdeles besøkes. På veggen finnes stadig noen kullskisser som Michelangelo tegnet fra hukommelsen.

Her fikk han i oppdrag å fullføre utskjæringen av de siste små skikkelsene på ''Arca di San Domenico'', graven og helgenskrinet i [[San Domenico]]. Han vendte tilbake til Firenze mot slutten av 1494, men dro snart igjen, skremt av opprøret og av trusselen fra den franske invasjonen.

Nok en gang var han i Firenze mellom slutten av 1495 og juni 1496. Mens Leonardo da Vinci betraktet den herskende dominikanermunken Savonarola som fanatisk og forlot byen, ble Michelangelo betatt av munkens taler, av den strenge moralen og av håpet om fornyelse av [[Den romersk-katolske kirke]]. Byens karakter var en helt annen enn tidligere. Savonarola føyde seg til den unge Michelangelos formative inntrykk på en like dyptgripende måte som platonistene og [[Dante Alighieri|Dante]] hadde gjort tidligere.<!-- vel blomstrende og tungvint språk, et leksikon upassende -->

Han fikk nok å gjøre. For en annen Lorenzo, sønnen til Pierfrancesco de' Medici, utformet han en statue av den unge hellige Johannes. Dette året ble han også forledet til falskneri, fra sin side bare som en spøk, ved at han patinerte sin «[[Cupido (Michelangelo)|Cupido]]» slik at den så antikk ut. En bedrager fikk arbeidet, og det havnet til slutt hos en samler i [[Roma]], prelaten [[Raffaele Riario]] av San Giorgio. Prelaten fant ut at det var en forfalskning, men ble så imponert av skulpturens kvalitet at han inviterte billedhuggeren til Roma, hvor Michelangelo ankom 26. juni 1496. Den 4. juli] begynte han å hugge en statue av den romerske vinguden, «[[Bacchus (Michelangelo)|Bacchus]]», bestilt av kardinal Raffaele Riario; arbeidet ble avvist av kardinalen, og ble deretter føyet inn i samlingen som bankieren Jacopo Galli hadde i sin hage.

I november 1497 bestilte den franske ambassadøren for [[den hellige stol]] et av Michelangelos mest kjente verker, ''«Pietà»''. Den samtidige oppfatningen av dette arbeidet – «en åpenbaring av all potensial og kraft skulpturen kan tilkjennegi» – ble sammenfattet av Vasari: «Det er utvilsomt et mirakel at en formløs blokk av sten kan bli redusert til perfeksjon hva naturen i utgangspunktet knapt er i stand til å skape.»<!-- er dette et leksikon eller et salgsverk? skriv om og reduser! --> Kontrakten ble fastsatt i august det kommende året. Selv om han likte best å arbeide som billedhugger, tegnet Michelangelo daglig under sitt første opphold i Roma. Der bodde han nær kirken [[Santa Maria di Loreto (Roma)|Santa Maria di Loreto]]. Ifølge legenden forelsket han seg her (trolig en platonsk forelskelse) i poeten [[Vittoria Colonna]], markisen av [[Pescara]]. Huset hans ble revet i 1874, og de gjenværende arkitektoniske elementene som ble reddet av nye innehavere, ble ødelagt i 1930. I dag kan en moderne rekonstruksjon av Michelangelos hus ses på [[Gianicolo]]høyden.