Redigerer Michel Foucault (avsnitt)

== Liv ==
Foucault ble født i [[Poitiers]], i en borgerlig familie. Faren Paul var lege. Michel gikk etter hvert bort fra å bruke navnet ''Paul'', i et ønske om å distansere seg fra faren. Oppveksten var preget av [[Depresjon (sykdom)|depresjoner]] og [[selvmord]]sforsøk. Etter skoleår med varierende suksess begynte han i 1946 på [[École Normale Supérieure]]. Her studerte han psykologi og filosofi, blant annet under [[Louis Althusser]].  I noen år tidlig på 1950-tallet var Foucault medlem av det franske kommunistpartiet. Hans første akademiske stilling var som undervisningsassistent ved [[Universitetet i Lille]], hvor han underviste i psykologi (1953–1954). I 1954 utga han sin første bok ''Maladie mentale et personnalité'' (dansk utgave: ''Sindssygdom og psykologi'', 1971), en bok han senere kom til å ta en viss avstand fra. Samme år fikk han en stilling som kulturattaché i [[Uppsala]], hvor han ble til 1958 da han fikk en tilsvarende stilling i [[Warszawa]]. I disse årene arbeidet han på det som skulle bli hans avhandling for den franske doktorgraden. 

I 1960 dro han tilbake til Frankrike og en stilling som filosof ved ''l'Université de Clermont-Ferrand''. I 1961 tok fikk han doktorgraden på grunnlag av avhandlingen ''Folie et Déraison. Histoire de la folie à l'âge classique'' (på norsk utgitt som ''Galskapens historie''), en sterkt omarbeidet versjon av ''Maladie mentale et personnalité'', samt en mindre avhandling om Kant. Dette ble starten på en produktiv periode for Foucault. I 1963 gav han ut ''Naissance de la clinique : une archéologie du savoir médical'', (engelsk utgave: ''Birth of the clinic. An Archaeology of medical perception'', 1973), og i 1966 ''Les Mots et les Choses'' (norsk utgave: ''Tingenes orden'', 1966).  I 1965 fikk han en stilling ved universitetet i [[Tunis]]. 

Han vendte hjem til Frankrike høsten 1968, like etter de store studentopptøyene. Her var han en kort periode leder for det filosofiske instituttet ved det nye radikale eksperiment-universitet i Vincennes, i utkanten av Paris, før han i [[1970]] ble professor i "tankesystemenes historie" ved ''Collège de France'', den mest prestisjefulle av de franske akademiske institusjoner. Hans tiltredelsesforelesning er utgitt under tittelen ''L'Ordre du discours'' (norsk utgave: ''Diskursens orden'', 1988))

På 1970-tallet var spørsmål knyttet til fengselsvesenet sentralt for Foucault, både som filosof, historiker og aktivist. I 1972 var han med på å stifte ''Comité d'action des prisonniers'', en aksjonsgruppe som arbeidet med å sette søkelys på kritikkverdige forhold i franske fengsel. I 1975 gav han ut ''Surveiller et punir'' (norsk utgave: ''Overvåkning og straff'', 1994), en studie i fengselets historie der han utvikler begrepet ''disiplin''.

Foucaults siste store bokprosjekt var ''Histoire de la séxualité'', som opprinnelig var planlagt i seks bind. Det første bindet (''La Volonté de savoir'') kom ut i 1976, men det gikk hele åtte år før neste bind ble publisert. I mellomtida var planene for prosjektet kraftig revidert. De to siste bindene ''L'Usage des plaisirs'' og ''Le Souci de soi'' omhandler seksualitetsreguleringer i antikkens Hellas og Roma.

Foucault oppholdt seg flere perioder i USA på 70- og 80-tallet, særlig ved Berkeley, prøvde [[LSD]], og deltok i [[San Francisco]]s [[Homsemiljøet|gay-kultur]]. Det var antagelig i denne perioden han ble smittet av hiv. Ikke før 1984 fantes det noen pålitelig medisinsk test som kunne fastslå hiv-viruset, og Foucault var udiagnostisert da han døde av en hiv-relatert sykdom sommeren 1984. Daniel Défert, Foucaults partner gjennom mange år, stiftet etter Foucaults død den første franske forening til bekjempelse av aids.