Redigerer Metrikk (avsnitt)

==Rytme==
Rytmen kan kalles den musikalske delen av diktet, da den kan få et (godt) dikt til å minne om sang. Det er ikke nødvendig å ha rim og rytme samtidig, tvert imot er det mange eksempler på dikt som har bare rytme og ikke rim. Rimskjemaet som sådant er en relativt ny «oppdagelse» innen europeisk diktekunst. Heksameterne (som både [[Homer]]s [[Iliaden]] og [[Odysseen]] er skrevet i) har for eksempel intet fast rimskjema, men dens virkning beror på den gjennomgående rytmen, en rytme som skal ligge nær opp til den naturlige talerytmen, som en systematisering av den. Således er det lagt inn «pustepauser» etter hver linje og gjerne midt på linjene også. En god rytme kan sies å være en manifestasjon av rytmer i mennesket selv, iallfall i klassisk diktning.

En kan skille mellom tre ulike rytmiske prinsipper:
*aksentuerende
*kvantifiserende
*stavelsestellende (syllabisk)

I norsk og andre [[germanske språk]] går det viktigste skillet i den språklige rytmen mellom betonte og ubetonte [[stavelse]]r, etter såkalt aksentuerende prinsipp. Noen stavelser har trykk, andre er trykklette. I et dikt med et fast rytmeskjema ser en da på den regelmessige vekslinga mellom trykktunge og trykklette stavelser. I [[gammelgresk]] er det mer fruktbart å skille mellom korte og lange stavelser, og i antikkens metrikk hadde en følgelig et tilsvarende system, men etter et kvantifiserende prinsipp. I [[romanske språk]] er skillet mellom trykktung og trykklett underordna; i stedet teller en stavelser i hver linje, og versene er syllabiske.

Fra den greske verselæren har vi overtatt et skille mellom flere ulike ''verseføtter'' og deres betegnelser (X = trykktung, x = trykklett):
*[[troké]]: Xx (vite)
*ditroké: XxXx (overvinne)
*[[jambe]]: xX (papir)
*dijambe: xXxX (latinkvarter)
*[[spondé]]: XX (påfugl)
*[[daktyl]] (daktylos): Xxx (hendene)
*[[anapest]]: xxX (appelsin)
*[[peon]]: Xxxx (avbetaling)
*[[amfibrakk]]: xXx (isteden)
*[[bakkier]]: XXx (stilsikker)
*[[korjambe]]: XxxX: (underforstått)
*[[versus adonius]]: XxxXx (kjærlighetsbrevet)

Et vers (en verselinje) kan da for eksempel betegnes «firfotet jambe» (xXxXxXxX), «trefotet daktyl» (XxxXxxXxx) osv. Et vers kan ha ''opptakt'', dvs. en trykklett stavelse før en begynner å telle verseføtter. Videre kan et vers ha [[sesur]], dvs. en pause som i lengde utgjør for en stavelse.

De klassiske greske hovedversemåla er [[jambisk trimeter]] og [[trokeisk tetrameter]]. I trokeiske og jambiske vers bestod hver versefot av en ditroké eller en dijambe, og trimeteret hadde da seks jamber og tetrameteret åtte trokéer. [[Heksameter]]et og [[pentameter]]et hadde en mer kompleks oppbygning. Disse versemåla er [[stikisk]]e eller rapsodiske versemål – det vil si at versene ikke samler seg i avsnitt eller strofer.

For å få fram versemålet i et dikt tydelig, kan en også ''skandere'' teksten, dvs. å overdrive skillet mellom trykklette og trykktunge stavelser.