Redigerer Merovingere (avsnitt)

== Dynastiets opprinnelse ==
[[Fil:Seal of Childeric I Tournai tomb.jpg|thumb|left|Signetringen til [[Kilderik I]]. [[Monnaie de Paris]].]]
{{Frankrikes historie}}
Beretningene om de tidlige frankiske høvdingene [[Faramund]] (rundt [[419]] til [[427]]) og [[Klodio]] (rundt [[427]] til [[447]]) har et [[Myte|mytisk]] preg, og deres forhold til merovinger-dynastiet er usikkert. Gregorius av Tours nevner Klodio som den som startet erobringen av [[Gallia]] ved å ta ''Camaracum'' ([[Cambrai]]) og utvide grensene til det frankiske territoriet sør til [[Somme]]. [[Sidonius Apollinaris|Sidonius]] forteller at den romerske hærføreren [[Flavius Aetius|Aetius]] klarte å overraske frankerne og drive dem tilbake (antagelig rundt [[431]]). I [[451]] tilkalte Aetius sine germanske allierte på romersk jord for å hjelpe til med å stanse [[hunerne]]s invasjon. De [[Saliske frankere|saliske frankerne]] stilte opp og kjempet sammen med romerne, mens [[Ripuariske frankere|ripuarierne]] kjempet på begge sider, da noen av dem bodde utenfor Romerriket og var blant de germanske stammene som hadde alliert seg med [[Attila]]. 

I denne perioden innledes et forhold som kom til å vedvare i mange århundrer, nemlig at de germanske frankerne ble herskere over et økende antall [[gallo-romersk kultur|gallo-romerske]] undersåtter, og en tiltagende romanisering av de frankerne som bodde blant dem. Kristningen av merovingerne er bare ett av flere bidrag til dette. Gregorius’ kilder identifiserer Merovek som kongen av frankerne og muligens en sønn av Klodio. Merovek ble etterfulgt av Kilderik I, som skal ha vært hans sønn. Kilderiks grav ble funnet i [[1653]] og inneholdt en ring som identifiserte ham som konge av frankerne.

Merovingernes dynasti har sitt navn etter den delvis legendariske [[Merovek]] (latinisert som ''Meroveus'' eller ''Merovius''), leder av de [[saliske frankere]], og framsto i den faktiske historie med seirene til sin sønn [[Kilderik I]] (styrte fra rundt [[457]]-[[481]]) mot de [[Germanere|germanske]] stammene [[vestgotere]], [[saksere]] og [[alamannerne]]. Kilderiks sønn [[Klodvig I]]  (481 – 511) fortsatte med å forene det meste av Gallia nord for elven [[Loire]] under sin kontroll rundt [[486]] da han beseiret [[Syagrius]], den romerske herskeren i disse områdene. Han vant [[slaget ved Tulpiacum]] mot alemannerne i [[496]] på den tiden hvor han, i henhold til [[Gregorius av Tours]], konverterte til sin hustrus religion, den [[Den nikenske trosbekjennelse|nikenske]] [[kristendom]]. Han gikk deretter på et avgjørende nederlag overfor det vestgotiske kongedømmet i [[Toulouse]] i [[slaget ved Vouillé]] i [[507]]. Etter Klodvigs død ble hans kongedømme delt blant hans fire sønner, og i løpet av det neste århundret fortsatte tradisjonen med deling av kongedømmet. Selv med flere merovingiske konger som styrte samtidig over deres egne riker, fortsatte kongedømmet, ikke ulikt det sene Romerriket, å bli oppfattet som en enhet som ble styrt kollektivt av disse ulike konger i sine riker inntil en vending førte til en ny forening av hele kongedømmet under en enkelt hersker. Lederskapet blant de tidlige merovingerne var antagelig basert på en mytisk stamfar og påstått guddommelig beskyttelse, uttrykt i begreper som fortsatt militær suksess.