Redigerer Merkur (avsnitt)

== Indre struktur ==
Merkur er en av de fire [[Terrestrisk planet|terrestriske planetene]], og er et steinlegeme liksom jorden. Den er den minste av disse fire med en radius på {{Formatnum: 2439.7}}&nbsp;kilometer ved [[ekvator]]—som har en omkrets på {{Formatnum: 15329}}&nbsp;kilometer, ca. 38 % av jordens radius ved ekvator.<ref name="nssdcMercury" /> Planeten er mindre &ndash; om enn mer massiv &ndash; enn de største naturlige satellittene i solsystemet, [[Ganymedes (måne)|Ganymedes]] og [[Titan (måne)|Titan]]. Den består av ca. 70 % [[metall]]iske stoffer og 30 % [[silikat]]er.<ref name="Strom2003" group="L" /> Tettheten er den nest høyeste i solsystemet med 5,427&nbsp;g/m³, marginalt mindre enn jordens 5,515&nbsp;g/m³,<ref name="nssdcMercury" /> med en ukomprimert tetthet på 5,3&nbsp;g/m³ mot jordens 4,4&nbsp;g/m³.<ref name="Mercury" />

Merkurs høye tetthet kan brukes til å trekke konklusjoner om dens indre struktur. Mens jordens høye tetthet er et resultat av kompresjon av kjernen på grunn av den store vekten av de omkringliggende materiet, er Merkurs mindre, og dens indre regioner er mye mindre komprimert slik at kjernen må være relativt stor og rik på jern.<ref name="Lyttleton1969" />

[[Fil:Mercury Internal Structure.svg|miniatyr|venstre|Merkurs indre:<br />1) skorpe, 100&ndash;300&nbsp;km tykk<br />2) mantelen, ca. 500&ndash;700&nbsp;km tykk<br />3) kjerne, {{Formatnum:1800}}&nbsp;km radius]]

[[Geolog]]er anslår at kjernen opptar 42 % av planetens volum mens jordens kjerne tar bare omtrent 17 % av sitt volum, og nyere forskning gir sterke indikasjoner på at Merkur har en flytende kjerne.<ref name="cornell" /><ref name="nrao" /> Rundt kjernen ligger en 500&ndash;700&nbsp;km tykk [[mantel]] bestående av silikater.<ref name="Spohn2001" /><ref name="Gallant1986" /> Data fra Mariner&nbsp;10 og jordbaserte observasjoner indikerer at [[jordskorpen|skorpe]]n er 100&ndash;300&nbsp;km tykk.<ref name="anderson1" /> Mange smale høydedrag strekker seg opptil flere hundre kilometer i lengde. Det er antatt at de ble dannet da kjernen og mantelen avkjøltes og krympet i en periode hvor skorpen allerede hadde blitt forsteinet.<ref name="Schenk1994" />

Det antas at en kjempekollisjon med et himmellegeme med en diameter på flere hundre kilometer tidlig i Merkurs historie rev av så store deler av planeten at dens opprinnelige mantel forsvant og resulterte i en relativt tynn mantel sammenlignet med den store kjernen, selv om andre teorier finnes (se nedenfor).<ref name="Benz" />
[[Fil:Terrestrial planet size comparisons.jpg|thumb|De indre planetene, fra venstre; Merkur, [[Venus]], [[jorden]], [[Mars (planet)|Mars]]. Planetene er i skala til hverandre. {{Byline|NASA}}]]
Merkur har det høyeste jerninnholdet av planetene i solsystemet, og flere [[hypotese]]r prøver å forklare dette. Den mest aksepterte forklaringen er at forholdet mellom [[silikat]]er og metaller i utgangspunktet var av størrelsesorden som [[kondritt]]meteorer og at massen var om lag 2,25 ganger sin nåværende masse,<ref name="Benz" /> men at planeten tidlig i solsystemets historie ble truffet av en [[planetesimal]] som hadde omtrent en sjettedel av Merkurs masse og flere hundre kilometer i diameter.<ref name="Benz" /> Nedslaget skal ha revet bort store deler av den opprinnelige skorpen og mantelen og etterlatt kjernen som en relativ stor komponent.<ref name="Benz" /> En tilsvarende [[nedslagsteorien|nedslagsteori]] har blitt foreslått for å forklare [[månen]]s dannelse.<ref name="Benz" />

En alternativ hypotese er at Merkur ble formet av [[Stjernetåke|soltåken]] før dens [[energi]] hadde stabilisert seg. Planeten ville da ha hatt om lag dobbelt så stor masse som nå. Når [[Protostjerne|protosolen]] trakk seg sammen ville temperaturen nær Merkur kunnet nådd opp til mellom {{Formatnum: 2500}} og {{Formatnum: 3500}}&nbsp;[[Kelvin]], og kanskje opp til så høyt som 10&nbsp;000 Kelvin.<ref name="Cameron1985" /> Mange av overflatesteinene ville ha fordampet i slike temperaturer og dannet en atmosfære av fordampet stein som ble ført bort av [[solvind]]en.<ref name="Cameron1985" />

En tredje hypotese sier at friksjon med soltåken skyldes partikler som befant seg i nærheten av Merkurs [[akkresjon]]sskive ble ført bort av solvinden og bare etterlot seg tyngre materie.<ref name="Weiden1987" /> Alle disse hypotesene forutsier ulike overflatesammensetninger. En pågående og en kommende romferd, [[MESSENGER]] og ''[[BepiColombo]]'', har begge som mål å teste disse hypotesene.<ref name="MSGRgrayzeck" /><ref name="ESA pages" />