Redigerer Mening-for-mening-oversettelse (avsnitt)

== Historie ==
Den som synes å ha gitt begrepet «mening-for-mening» var [[Hieronymus]] (død 420). Han er kjent som opphavsmannen til ''[[Vulgata]]'', den [[latin]]ske oversettelsen av [[Bibelen]] fra [[gresk]] og [[hebraisk]]. I Hieronymus' ''Brev til Pammachius''. Her skrev han at «med det unntak av den hellige skriften hvor selv syntaksen inneholder et mysterium», oversatte han selv ''non verbum e verbo sed sensum de sensu'', det vil si «ikke ord for ord, men mening for mening».<ref>Robinson (2002): ''Western Translation Theory'', om Hieronymus, s. 25.</ref>

Selv om Hieronymus er den første til å benytte begrepet, er det ikke han som oppfant konseptet «mening-for-mening». De fleste forskere mener at det var [[Marcus Tullius Cicero|Cicero]] (død 43 f.Kr.) i ''De Oratore'' («Om taleren»), hvor han uttalte i forbindelse med å oversette fra gresk til latin: «Jeg tenkte at jeg ikke burde fordele dem ut til leseren som mynter, men heller betale dem ut ifra vekt.»<ref>Robinson (2002): ''Western Translation Theory'', s. 9.</ref>

Hieronymus er heller ikke den som oppfant begrepet «ord-for-ord», men lånte også det fra Cicero, eller kanskje fra [[Quintus Horatius Flaccus|Horatius]], som advarte forfatteren som var interessert i å gjenfortelle gamle fortellinger på en original måte: ''Nec verbo verbum curabit reddere / fidus interpretes'': «ikke forsøk å gjengi dem ord for ord [som enkelte] trofaste oversettere».<ref>Robinson (2002): ''Western Translation Theory'', s. 15.</ref>

Andre har lest Horatius' nevnte avsnitt annerledes. Både [[Boëthius]] i [[510]] og senere [[Johannes Scotus Eriugena]] på midten av [[800-tallet]] tolket det til å bety at å oversette ordrett og bokstavelig er «skylden på den trofaste tolken/oversetteren» og frykter at de har pådratt seg den. [[Burgundio av Pisa]] på [[1170-tallet]] og Rickard Sherbourne i 1702 anerkjente at Horatius ikke ga råd til oversetterne, men til nyskapende forfattere, dog antar at han fortsatt betegner alle oversettelser for ordrette. [[John Denham]] i 1656 og [[Andre Lefevre]] i 1992 har tolket Horatius til at han advarer oversettere mot å oversette ordrett.<ref>For Boethius, Eriugena, Burgundio, og Denham, se (2002): ''Western Translation Theory'', s. 35, 37, 42, og 156.</ref>