Redigerer Maximus bekjenneren (avsnitt)

==Livshistorie==
===Det tidlige livet===
Lite er kjent om Maximus' liv før han ble involvert i de teologiske og politiske konfliktene rundt den monoteletistiske kontroversen. Maximus var mest sannsynlig født i [[Konstantinopel]], selv om en biografi skrevet av motstanderne hans, plasserer ham i [[Palestina]].<ref name="Berthold1997">Berthold, George C. (1997): «Maximus Confessor» i: ''The Encyclopedia of Early Christianity'', red. Everett Ferguson, New York: Garland Publishing, ISBN 0-8153-1663-1.</ref>  Maximus ble født inn i bysantinsk overklasse, noe som er gjenspeilt i hans posisjon som personlig sekretær for Herakleios.<ref>Cross, F.L., red. (1958): «Maximos, St., Confessor» i: ''Oxford Dictionary of the Christian Church'', London: Oxford Press, ISBN 0-1921-1522-7.</ref><ref>[http://www.newadvent.org/cathen/10078b.htm Catholic Encyclopedia] lest [[12. august]] [[2008]]: «This great man was of a noble family of Constantinople».</ref> Av ukjente grunner forlot Maximus det offentlige liv i [[630]] og tok klosterløfter i et [[kloster]] i Krysopolis, en by på motsatt side av [[Bosporos]] i forhold til Konstantinopel. Byen er også kjent som Skutari, den moderne [[Tyrkia|tyrkiske]] byen [[Üsküdar]]. I løpet av årene i Krysopolis ble Maximus [[abbed]] i klosteret.<ref>[http://www.newadvent.org/cathen/10078b.htm Catholic Encyclopedia] lest [[12. august]][[2008]].</ref>

Da [[Sasanide-dynastiet|det persiske imperiet]] erobret [[Anatolia]], ble Maximus tvunget til å flykte til et kloster nær Karthago. Her ble han påvirket av [[Sofronius I av Jerusalem|St. Sofronius]], og begynte å studere de kristologiske skriftene til [[Gregor av Nazianz]] og [[Pseudo-Dionysius Areopagitten]]. Det var også under oppholdet i Karthago at Maximus startet karrieren som teologisk og åndelig forfatter.<ref name="Berthold1997" /> Maximus ble også vel ansett av eksarken og befolkningen som en hellig mann, og ble dermed en innflytelsesrik uoffisiell politisk rådgiver og åndelig overhode i det nordlige [[Afrika]].

===Den monoteletistiske kontroversen ===
Mens Maximus var i Karthago, brøt det ut en kontrovers angående hvordan man skulle forstå samhandlingen mellom den menneskelige og guddommelige naturen i [[Jesus Kristus|Jesu]] person. Denne kristologiske debatten var den siste utviklingen i uenighetene som fulgte etter [[Konsilet i Nikea|det første konsilet i Nikea]] i [[325]], og ble intensivert etter [[konsilet i Kalkedon]] i [[451]]. Den monoteletistiske posisjonen var utviklet som et kompromiss for å komme i møte de som hadde fått sin kristologi erklært som vranglære i Kalkedon. Monoteletittene holdt fast på den kalkedonske definisjoen av den hypostatiske union: at to naturer, en guddommelig og en menneskelig, var forenet i personen Jesus Kristus. De hevdet at Kristus bare hadde en guddommelig vilje, og ingen menneskelig vilje. (Monoteletitt er utgått fra gresk for «en vilje».)  

[[Fil:Hexagram-Constans II and Constantine IV-sb0995.jpg|left|thumb|300px|En mynt som viser [[Konstans II]] med sin sønn.<br /> Keiser Konstans støttet monoteletismen, og sendte Maximus i eksil for å nekte å godta monotelittisk lære.]]

Den monoteletistiske posisjonen ble fremmet av Patriark [[Sergius I av Konstantinopel]] og av Maximus' venn og etterfølger som abbed i Krysopolis, Patriark [[Pyrrhus I]] av Konstantinopel.<ref>[http://www.newadvent.org/cathen/10078b.htm Catholic Encyclopedia] lest [[12. august]] [[2008]]: «The first action of St. Maximus that we know of in this affair is a letter sent by him to Pyrrhus, then an abbot at Chrysopolis ...»</ref> Etter Sergius' død i [[638]], ble Pyrrhus patriark for en kort periode, før han ble fjernet av politiske årsaker. Under Pyrrhus' eksil fra Konstantinopel holdt han og Maximus en offentlig debatt om monoteletisme. I denne debatten, som ble holdt foran flere nordafrikanske biskoper, forfektet Maximus at Jesus hadde både en menneskelig og en guddommelig vilje. Resultatet av debatten ble at Pyrrhus innrømmet at monoteletismen var feil, og han dro sammen med Maximus til [[Roma]] i [[645]].<ref> Schaff, Philip: ''History of the Christian Church'', Volume IV: Mediaeval Christianity. A.D. 590-1073 (online edition) [http://www.ccel.org/ccel/schaff/hcc4.i.xi.vi.html §111], lest 12. august 2008.</ref> Men da keiser Herakleios døde, og ble etterfulgt av keiser [[Konstans II]], returnerte Pyrrhus til Konstantinopel og trakk tilbake aksepten av [[Dyoteletisme|den dyoteletiske posisjonen]] (To viljer). 

Maximus kan ha blitt igjen i Roma, for han var tilstede da den nyvalgte pave [[Martin I]] holdt en samling av biskoper i [[Laterankirken]] i Roma i 649.<ref>Brauer, Jerald, red. (1971): «Maximus the Confessor» i: ''The Westminster Dictionary of Church History'', Philadelphia: Westminster Press, ISBN 0-6642-1285-9. Dette er kjent som den første eller andre [[Lateransynoden]], og er ikke anerkjent som et [[økumenisk konsil]].</ref> De 105 biskopene fordømte monoteletismen i den offisielle uttalelsen fra synoden, en uttalelse enkelte mener ble skrevet av Maximus.<ref>Eksempelvis Berthold, Gerald (1997): «Maximus Confessor» i: ''Encyclopedia of Early Christianity'', New York: Garland, ISBN 0-8153-1663-1.</ref> I Roma ble pave Martin og Maximus arrestert i [[653]] etter ordre fra Konstans II som støttet den monoteletiske doktrinen. Pave Martin ble dømt for forræderi, og døde i eksil.<ref>David  Farmer (2004): ''The Oxford Dictionary of the Saints'', Oxford:Oxford University Press, ISBN 978-0-19-860949-0, s.352.</ref> Dette gjorde Martin til den siste biskopen av Roma som blir æret som [[martyr]].

===Rettssak og eksil===
[[Fil:44-manasses-chronicle.jpg|thumb|En side fra en bysantinsk bok fra 1300-tallet som omtaler Maximus' martyri. ]]
Det at Maximus nektet å godta den monoteletiske vranglæren gjorde at han ble ført til hovedstaden, Konstantinopel, for å bli anklaget for [[heresi]] i [[658]]. I Konstantinopel hadde monoteletismen fått støtte både av keiseren og av patriarken. Maximus stod fast på sin dyotelitiske posisjon, og ble derfor sendt fire år i eksil.  

I [[662]] ble Maximus' sak ført for retten enda en gang, og igjen ble han dømt for heresi. Etter rettssaken ble Maximus [[tortur]]ert, og fikk skåret ut tungen slik at han ikke lenger kunne uttrykke sine tanker verbalt, og den høyre hånden kuttet av, slik at han ikke lenger kunne skrive dem ned.<ref name="Berthold1997" />  Maximus ble så sendt i eksil til [[Lazica]] eller [[Kolchis]]-regionen i [[Georgia]] (Kanskje til byen [[Skhimar]]), hvor han døde av naturlige årsaker [[13. august]] 662.<ref>F.eks, see [http://www.catholic-forum.com/Saints/saintm96.htm Catholic Forum]  {{Wayback|url=http://www.catholic-forum.com/Saints/saintm96.htm |date=20070625134928 }}. Skadene Maximus fikk under torturen og forholdene under eksilet der han døde, gjør at Maximus av mange blir betraktet som en martyr.</ref> Det som skjedde rundt Maximus' rettssak ble nedtegnet av [[Anastasius Bibliothecarius]].